Det er aldri for tidlig, og det er aldri for sent
Av eldste Bradley D. Foster
i De sytti
Det er aldri for tidlig, og det er aldri for sent å lede, føre og gå ved siden av våre barn, for familier er evige.
Brødre og søstre, vi deltar i en kamp mot verden. Tidligere konkurrerte verden om våre barns energi og tid. I dag kjemper den om deres identitet og sinn. Mange høylytte og fremtredende røster prøver å definere hvem våre barn er og hva de skal tro. Vi kan ikke la samfunnet gi familien en fornyelse i verdens bilde. Vi må vinne denne kampen. Alt avhenger av det.
Barna i Kirken synger en sang som lærer dem om deres virkelige identitet: “Jeg er Guds kjære barn som han har sendt til jord. Han ga til meg et jordisk hjem, en kjærlig far og mor.” Så barnas bønn til oss: “Led meg, før meg, gå du med meg… Hjelp meg så jeg forstår Hans ord og vokser i min tro.”1
President Russell M. Nelson underviste oss på forrige generalkonferanse om at vi fra nå av må drive “målbevisst barneoppdragelse”.2 Dette er farefulle tider. Men den gode nyheten er at Gud visste at dette ville være tilfelle, og har gitt oss råd i Skriftene så vi kan vite hvordan vi kan hjelpe våre barn og barnebarn.
Frelseren viste seg for nephittene i Mormons bok. Han samlet deres små barn rundt seg. Han velsignet dem, ba for dem og gråt på grunn av dem.3 Så sa han til foreldrene: “Se deres små.”4
Ordet se er betydningsfullt. Hva ville Jesus at foreldrene skulle se i sine små? Ville han at de skulle få et glimt av sine barns guddommelige muligheter?
Når vi ser på våre barn og barnebarn i dag, hva ønsker Frelseren at vi skal se i dem? Er vi klar over at våre barn er den største gruppen undersøkere i Kirken? Hva må vi gjøre for å tilveiebringe deres varige omvendelse?
I Matteus-evangeliet underviser Frelseren oss om varig omvendelse. En stor folkemengde var samlet i nærheten av Gennesaretsjøen for å høre ham undervise.
Ved denne anledningen fortalte Jesus om å så frø – lignelsen om såmannen.5 For å forklare dette for sine disipler, og til slutt for oss, sa han: “Hver den som hører ordet om riket og ikke forstår det, til ham kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet.”6 Budskapet til foreldre er tydelig: Det er forskjell på å høre og forstå. Hvis våre barn bare hører, men ikke forstår evangeliet, står døren åpen så Satan kan fjerne disse sannhetene fra deres hjerte.
Men hvis vi kan hjelpe dem å utvikle røtter i form av dyp omvendelse, kan Jesu Kristi evangelium gi dem noe innvendig som ikke kan påvirkes utenfra, slik at de kan tåle dagens hete når livet blir vanskelig – for det vil det. Hvordan kan vi være sikre på at disse viktige sannhetene ikke bare går inn det ene øret og ut det andre? Å høre ordene er kanskje ikke nok.
Vi vet alle at ord utvikler seg. Noen ganger sier vi våre ord, mens de hører sine ord. Dere kan for eksempel si til deres små barn: “Du høres ut som om du har hakk i plata.” De vil sannsynligvis svare: “Pappa, hva er en plate?”
Vår himmelske Fader ønsker at vi skal lykkes, for de var tross alt hans barn før de ble våre. Som foreldre i Sion har dere mottatt Den hellige ånds gave. Når dere ber om veiledning, vil den “vise dere alt dere skal gjøre”7 for å undervise deres barn. Når dere utarbeider prosesser for læring, “fører Den Hellige Ånds kraft det inn i menneskenes barns hjerter.”8
Jeg kan ikke tenke meg et bedre eksempel på å hjelpe noen å få forståelse enn historien om Helen Keller. Hun var blind og døv og levde i en verden som var mørk og stille. En lærer som het Anne Sullivan, kom for å hjelpe henne. Hvordan ville dere undervise et barn som ikke engang kunne se eller høre dere?
I lang tid strevde Anne med å få kontakt med Helen. En dag midt på dagen tok hun henne med ut til vannpumpen. Hun holdt en av Helens hender under røret og begynte å pumpe vannet. Så stavet Anne ordet V-A-N-N på Helens andre hånd. Ingenting skjedde. Så hun prøvde igjen. V-A-N-N. Helen klemte Annes hånd fordi hun begynte å forstå. Før mørkets frembrudd hadde hun lært 30 ord. I løpet av noen måneder hadde hun lært 600 ord, og kunne lese blindeskrift. Helen Keller tok senere høyere utdannelse og bidro til å forandre verden for personer som ikke kunne se eller høre.9 Det var et mirakel, og læreren var den som utførte miraklet, slik også vi som foreldre kan være det for våre barn.
Jeg så en annen fremragende lærers resultater da jeg var president for en stav for enslige voksne ved BYU-Idaho. Denne opplevelsen forandret livet mitt. En tirsdag kveld intervjuet jeg en ung mann som het Pablo fra Mexico City, som ønsket å reise på misjon. Jeg spurte ham om hans vitnesbyrd og hans ønske om å tjene. Han svarte perfekt på spørsmålene mine. Så spurte jeg om hans verdighet. Svarene var nøyaktige. De var faktisk så gode at jeg tenkte: “Kanskje han ikke forstår hva jeg spør ham om.” Så jeg omformulerte spørsmålene, og fant ut at han visste nøyaktig hva jeg mente og var helt ærlig.
Jeg ble så imponert over denne unge mannen at jeg spurte: “Pablo, hvem er det som har hjulpet deg å komme til dette punktet i ditt liv og stå så rakt for Herren?”
Han sa: “Min far.”
Jeg sa: “Pablo, fortell meg mer.”
Pablo fortsatte: “Da jeg var ni år gammel, tok far meg til side og sa: ‘Pablo, jeg har også vært ni en gang. Her er noen ting du kan komme ut for. Du vil se folk jukse på skolen. Du vil kanskje være sammen med folk som banner. Du vil sannsynligvis ha dager da du ikke har lyst til å gå i kirken. Når disse tingene skjer – eller noe annet som plager deg – vil jeg at du skal komme og snakke med meg, så skal jeg hjelpe deg gjennom dem. Og så skal jeg fortelle deg hva som skjer videre.’”
“Så, Pablo, hva fortalte han deg da du var 10?”
“Han advarte meg mot pornografi og grove vitser.”
“Hva med da du var 11?” spurte jeg.
“Han advarte meg mot ting som kan være vanedannende, og minnet meg på å bruke min handlefrihet.”
Her var en far som år etter år, “regel på regel, litt her, litt der”,10 hjalp sin sønn ikke bare å høre, men også å forstå. Pablos far visste at våre barn lærer når de er klare til å lære, ikke bare når vi er klare til å undervise dem. Jeg var stolt av Pablo da vi sendte inn misjonærsøknaden hans den kvelden, men jeg var enda mer stolt av Pablos far.
Da jeg kjørte hjem den kvelden, tenkte jeg: “Hva slags far vil Pablo bli?” Og svaret var krystallklart: Han vil bli akkurat som sin far. Jesus sa: “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.”11 Dette er mønsteret for hvordan vår himmelske Fader velsigner sine barn fra generasjon til generasjon.
Mens jeg fortsatte å tenke på min erfaring med Pablo, ble jeg trist fordi mine fire døtre var voksne og de ni barnebarna jeg hadde den gangen, ikke bodde i nærheten. Så tenkte jeg: “Hvordan kan jeg hjelpe dem slik Pablos far hjalp ham? Hadde det gått for lang tid?” Da jeg holdt en bønn i mitt hjerte, hvisket Ånden følgende dype sannhet: “Det er aldri for tidlig, og det er aldri for sent å begynne denne viktige prosessen.” Jeg visste straks hva det betydde. Jeg kunne knapt vente til jeg kom hjem. Jeg ba min hustru Sharol ringe alle våre barn og fortelle dem at vi trengte å snakke med dem, fordi jeg hadde noe veldig viktig å fortelle dem. Mitt alvor satte en liten støkk i dem.
Vi begynte med vår eldste datter og hennes mann. Jeg sa: “Din mor og jeg vil dere skal vite at vi en gang var på deres alder. Vi var 31, med en liten familie. Vi har en anelse om hva dere vil kunne oppleve. Det kan være en utfordring med økonomi eller helse. Det kan komme en troskrise. Livet kan ganske enkelt bli overveldende. Når disse tingene skjer, vil vi at dere skal komme og snakke med oss. Vi skal hjelpe dere å komme gjennom dem. Vi vil ikke blande oss inn hele tiden, men vi vil dere skal vite at vi alltid er på deres side. Og mens vi er sammen, vil jeg fortelle dere om et intervju jeg nettopp hadde med en ung mann som heter Pablo.”
Etter historien sa jeg: “Vi vil ikke at dere skal gå glipp av å hjelpe deres barn og våre barnebarn å forstå disse viktige sannhetene.”
Brødre og søstre, jeg forstår nå på en mer meningsfylt måte hva Herren forventer av meg som far og bestefar med hensyn til å etablere en prosess for å hjelpe min familie ikke bare å høre, men forstå.
Etter hvert som jeg blir eldre, tenker jeg stadig mer på disse ordene:
O tid, O tid, slipp meg tilbake,
og la dem være mine barn bare én natt til!12
Jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake i tid – men jeg vet også at det aldri er for tidlig, og det er aldri for sent til å lede, føre og gå ved siden av våre barn, for familier er evige.
Det er mitt vitnesbyrd at vår himmelske Fader elsket oss så høyt at han sendte sin enbårne Sønn for å leve som menneske, slik at Jesus kunne si til oss: “Jeg har vært der du er, jeg vet hva som kommer, og jeg skal hjelpe deg gjennom det.” Det vet jeg at han vil. I Jesu Kristi navn. Amen.