Mormons boks fremkomst
Dette er den andre artikkelen i en todelt serie om profeten Joseph Smith. Den første artikkelen, “Veien til Palmyra”, sto i juni-nummeret av Liahona 2015.
I likhet med Joseph Smith behøver du ikke leve et fullkomment liv for å være et mektig redskap i Guds hender.
Foto av Joseph Smiths hjem og det omkringliggende området i Harmony, Pennsylvania, av George Edward Andersen
Joseph Smiths vei til Palmyra var full av prøvelser og sorg, og det samme var hans innsats for å frembringe Mormons bok – en prosess som en gang førte ham ned i en av hans dypeste bølgedaler av fortvilelse.
Om kvelden 21. september 1823 var Joseph urolig. Det hadde gått tre år siden hans store åpenbaring, da han så Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus ansikt til ansikt som svar på sin inderlige bønn om å få vite hvilken kirke som var den rette. Siden den dagen hadde han “ofte [begått] mange tåpelige feil og [avslørt] ungdommens svakheter og menneskenaturens svake sider” (Joseph Smith – Historie 1:28).
17 år gamle Joseph var klar over disse svakhetene, og ba “om tilgivelse for alle [sine] synder og tåpeligheter” (Joseph Smith – Historie 1:29). Svaret var at en engel viste seg ved sengen hans, fortalte Joseph, “og han sa at Herren hadde tilgitt meg mine synder.”1
Engelen, som kalte seg Moroni, fortalte Joseph at en bok som var “skrevet på gullplater” og inneholdt “det evige evangeliums fylde” hadde blitt oppbevart på en høyde i nærheten av hans hjem i Palmyra, New York. Sammen med denne boken var det “to stener innfattet i sølvbuer – og disse stenene, som var festet til en brystplate, utgjorde det som kalles urim og tummim… og at Gud hadde beredt dem for at boken skulle oversettes” (Joseph Smith – Historie 1:34, 35).
To ganger til den kvelden besøkte Moroni den stadig mer forundrede unge mannen, og gjentok omhyggelig alt han tidligere hadde sagt. Hver gang tilføyde han en advarsel, sa Joseph, “og sa at Satan (på grunn av de trange kår i min fars familie) ville forsøke å friste meg til å få tak i platene for å bli rik. Dette forbød han meg og sa at jeg ikke måtte ha noen annen hensikt med å få tak i platene enn å forherlige Gud, og at jeg ikke måtte være påvirket av noe annet motiv enn å bygge opp hans rike, ellers kunne jeg ikke motta dem” (Joseph Smith – Historie 1:46).
Da Joseph dro hjem for å hvile fra arbeidet på gården, besøkte Moroni ham en fjerde gang.
Joseph Smith besøkt av Moroni ute på marken, av Gary E. Smith
Dagen etter var Joseph utmattet etter det han hadde opplevd i løpet av natten. Hans far unnskyldte ham fra arbeidet på gården, og da Joseph dro hjem for å hvile, kom Moroni til ham en fjerde gang. Engelen befalte Joseph å vende tilbake til sin far og fortelle ham om synet, hvilket Joseph gjorde. Så gikk han til høyden i nærheten (se Joseph Smith – Historie 1:49–50).
Da han kom til høyden, åpnet Joseph en nedgravd stenkiste som platene lå i, og strakte seg ned for å ta dem. Da han gjorde det, fikk han et kraftig støt som slengte ham bakover og tappet ham for styrke. Da han ropte og spurte hvorfor han ikke kunne få tak i platene, sa Moroni: “Fordi du ikke har holdt Herrens bud.”2
Til tross for engelens tydelige advarsel, næret Joseph tanker om at platene kunne løse familiens økonomiske problemer.3 Følgelig fastsatte Moroni en fire år lang prøvetid for at Joseph kunne modnes og forberede sitt hjerte og sinn til å ta fatt på sitt kall med den rene hensikt som er nødvendig for et så hellig arbeid.
Hindringer for oversettelsen
Fire år senere var Joseph endelig klar. Hindringene for å få platene oversatt var imidlertid enorme. Ettersom han var nygift, måtte Joseph arbeide for å forsørge Emma og seg selv, så vel som resten av familien som fremdeles var avhengig av hans bidrag. Kanskje enda mer distraherende var det at Joseph opplevde omfattende motstand og begjær i lokalsamfunnet, noe som satte platene i fare.
Da en mobb fra Palmyra forlangte at Joseph viste dem platene, og truet med at hvis han ikke gjorde det, ville han bli rullet i tjære og fjær, visste han at han var nødt til å forlate stedet.4 I slutten av 1827 la derfor Joseph platene i en tønne med bønner, pakket sammen noen eiendeler, lånte 50 dollar av sin venn og tidlig troende Martin Harris, og tok sin gravide kone med seg mer enn 161 kilometer sydover til Harmony, Pennsylvania for å bo hos Emmas foreldre. Han håpet at endringen ville lette deres daglige arbeid og fri dem fra heksegryten av grådighet og fiendskap som Palmyra hadde blitt til.
Forholdene forbedret seg tilstrekkelig den vinteren til at Joseph var i stand til å oversette noen av skrifttegnene i Mormons bok. I april flyttet Martin Harris til Harmony for å hjelpe Joseph som skriver, og arbeidet med oversettelsen tok til for alvor. I midten av juni – omtrent fem år etter den skjebnesvangre dagen da Joseph første gang hadde blitt ledet til høyden Cumorah for å hente platene – hadde de produsert 116 manuskriptsider av oversettelsen.5
På dette tidspunkt ba Martin Joseph om tillatelse til å ta manuskriptet med seg til Palmyra for å vise det til sin hustru Lucy, som forståelig nok ønsket å se noen beviser på det som opptok så mye av hennes manns tid og midler. Men etter å ha adspurt Herren, ble Joseph to ganger fortalt at han ikke skulle la Martin ta med seg manuskriptet.6
Desperat etter å mildne sin hustrus skepsis og stadig skarpere krav, maste Martin igjen på Joseph. I sjelekamp gikk Joseph til Herren en tredje gang. Herren svarte Joseph at Martin kunne ta med seg manuskriptet hvis han bare ville vise det til fem utpekte personer, og så straks levere det tilbake. Motvillig ga Joseph ham manuskriptet, men først etter at Martin hadde undertegnet en skriftlig avtale om å gjøre som Herren hadde befalt.7
Dette innledet en rekke hendelser som skulle bringe Joseph lenger ned enn noe annet som kom til å skje med ham. Kort tid etter at Martin dro, fødte Emma en liten gutt. Hun og Joseph kalte sitt første barn Alvin, en trøstende hyllest til Josephs elskede avdøde bror, som døde fem år tidligere. Men istedenfor å fylle et tomrom, gjorde fødselen til nyfødte Alvin tomrommet tragisk nok enda større da han døde samme dag som han ble født, 15. juni 1828.
Som om dette ikke var nok å bære, svevde Emma selv mellom liv og død på grunn av utmattelsen av en lang og intens fødsel og den følelsesmessige påkjenningen av å miste barnet. I to uker var Joseph svært bekymret for Emma, og pleiet henne tilbake til helse, samtidig som han måtte bearbeide sin egen sorg over lille Alvin. Da Emma endelig viste tegn på stabiliserende helse, gikk Josephs tanker til Martin og manuskriptet.8
Emma fornemmet Josephs engstelse og oppfordret ham til å dra tilbake til Palmyra for å finne ut hva som hadde skjedd med Martin og manuskriptet. Med synlig tungsinn tok han en skyssvogn nordover. Ute av stand til å spise eller sove på reisen, klarte Joseph bare å komme seg frem til sine foreldres hjem – fremdeles 32 kilometer fra der skyssvognen slapp ham av – ved å støtte seg til en bekymret medpassasjer (en “fremmed”) som syntes synd på ham.9
Da Joseph kom frem og til slutt fikk i seg litt næring, ble Martin tilkalt. Han skulle komme til familien Smith til frokost, men dukket ikke opp før midt på dagen. Han gikk langsomt, stoppet ved porten til hjemmet, satte seg på gjerdet, trakk hatten over øynene og bare satt der.10
“Alt er tapt!”
Til slutt gikk Martin inn i huset. Uten å si et ord, tok han bestikket for å spise. Men før han tok sitt første bit, sa han: “Å, jeg har tapt min sjel!”11
Dermed spratt Joseph opp og utbrøt: “Martin, har du mistet manuskriptet? Har du brutt din ed og bragt fordømmelse over mitt hode, såvel som ditt eget?”
Martin svarte dystert: “Ja, det er borte, og jeg vet ikke hvor det er.”12 (Martin hadde vist manuskriptsidene til andre enn de fem, “og ved list”, fortalte Joseph senere, “tok de dem fra ham.”13.)
Joseph brast ut i et jammerskrik: “Alt er tapt! Alt er tapt! Hva skal jeg gjøre? Jeg har syndet – det var jeg som fristet Guds vrede.” Dermed ble huset fylt av “hulk og stønn og de bitreste klagerop”, og Joseph var mest fortvilet av dem alle.14
Oversettelsesarbeidet opphørte en stund, og platene og uttyderne ble fratatt Joseph frem til 22. september – en sterk påminnelse om hans tidligere prøvetid. Herren ga ham også denne strenge irettesettelsen:
“Og se, hvor ofte har du ikke overtrådt Guds befalinger og lover og latt deg overtale av mennesker.
For se, du skulle ikke ha fryktet mennesker mer enn Gud. Selv om menneskene akter Guds råd for intet og forkaster hans ord, skulle
du likevel ha vært trofast, og han ville ha utstrakt sin arm, og beskyttet deg mot alle motstanderens brennende piler, og han ville ha vært med deg i enhver vanskelig stund” (L&p 3:6–8).
Forestill deg hvor vanskelig det måtte være å motta en slik åpenbaring. Joseph hadde nettopp mistet sin førstefødte sønn. Han hadde nesten mistet sin hustru. Og hans beslutning om å gi Martin manuskriptet var drevet av et oppriktig ønske om å hjelpe en venn som hjalp ham med et hellig arbeid. Ja, uansett hvor ute av seg Joseph var, og uansett hvor avhengig han trodde han var av Martin Harris, hadde han glemt én ting Gud forventer til fulle av sine disipler: Sett alltid din lit til Herrens arm, ikke kjøds arm. Til Josephs evige ære tok han til seg denne lærdommen så dypt og gjennomgripende at han aldri gjorde denne feilen igjen, og ikke lenge etter at han igjen mottok platene og uttyderne, iverksatte han et religiøst bidrag i et tempo som verden aldri før hadde sett siden Jesu Kristi personlige tjenestegjerning. Fra og med våren 1829, nå med Oliver Cowdery ved sin side, oversatte Joseph med forbløffende hurtighet 588 sider av Mormons bok på det som var toppen 65 arbeidsdager.15 Dette er virkelig blendende hurtighet sammenlignet med hans tidligere innsats. Det er også lærerikt å merke seg at oversettelsen av Kong Jakobs versjon av Bibelen tok 47 religionsforskere, som arbeidet på språk de allerede kunne, syv år å fullføre.16
Midt i oversettelsen av Mormons bok holdt Joseph og Oliver prekener, mottok og nedtegnet åpenbaringer og ble døpt.
Joseph Smith forkynner, av Sam Lawlor
Midt i denne monumentale produksjonen holdt Joseph og Oliver dessuten prekener, mottok og nedtegnet åpenbaringer, deltok i gjengivelsen av Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, ble døpt, utførte plikter i hjemmet og flyttet til Fayette, New York for å få manuskriptet utgitt. Men det største miraklet i alt dette består ikke i hvor fort ting ble utført, men i kompleksiteten i det som ble produsert innenfor denne svært krevende tidsrammen.
En bemerkelsesverdig, kompleks bok
Ifølge en ny vitenskapelig oversikt produserte Joseph i realiteten følgende i løpet av disse 65 arbeidsdagene med oversettelse: “Ikke bare er det mer enn tusen års historie [i Mormons bok] som omfatter rundt 200 navngitte personer og nesten hundre forskjellige steder, men selve beretningen presenteres som arbeidet til tre primære redaktører og historikere – Nephi, Mormon og Moroni. Disse personene hevder i sin tur å ha basert sine beretninger på en rekke eksisterende opptegnelser. Resultatet er en komplisert sammensatt blanding som inneholder flere sjangere med alt fra enkel fortelling til innflettede prekener og brev, til kommentarer til hellige skrifter og dikt. Det krever stor tålmodighet å finne ut av alle detaljene i kronologi, geografi, genealogi og kildeopptegnelser, men Mormons bok er bemerkelsesverdig konsekvent på alt dette. Kronologien håndteres praktisk talt feilfritt, til tross for flere tilbakeblikk og tidsmessig overlappende beretninger… og fortellerne holder orden både på rekkefølgen og slektskapet mellom de 19 nephittiske opptegnelsesførerne og de 41 jaredittiske kongene (herunder rivaliserende linjer). Kompleksiteten er slik at det er naturlig å anta at forfatteren arbeidet ut fra oversikter og kart, men Joseph Smiths hustru… benektet uttrykkelig at han hadde skrevet noe på forhånd som han enten hadde lært utenat eller slått opp i mens han oversatte, og hun hevdet at Joseph innledet økter med diktat uten å se på manuskriptet eller å få det siste skriftstedet opplest for seg.”17
Og dette i tillegg til at det finnes sofistikerte litterære konstruksjoner og slående paralleller med oldtidens skikker og kommunikasjonsformer, blant andre ting, forbundet med boken og dens oversettelse.18
Når man står overfor dette, må man ganske enkelt spørre: Hvordan kunne en mann – spesielt en med praktisk talt ingen formell utdannelse – klare noe slikt? Jeg er i hvert fall overbevist om at Joseph Smith ikke diktet opp Mormons bok, for han kunne ikke ha gjort det. Men denne logikken, samme hvor sterk den måtte virke, er ikke til syvende og sist avgjørende bevis for bokens troverdighet. Heller ikke danner den grunnlaget for mitt vitnesbyrd. Den gir imidlertid større tyngde til det som Ånden lærte meg som heltidsmisjonær for ikke så lenge siden. I de hellige saler ved opplæringssenteret for misjonærer i Provo og de grønne åser og daler i Skottland, opplevde jeg den ene åndelige bekreftelsen etter den andre på at Joseph Smith var kalt av Gud, at han var hans redskap i disse siste dager, og at han frembragte en bok som fantes lenge før han ble født, en bok som er sann og uten sidestykke – den makeløse sluttstenen i et gudfryktig og lykkelig liv.
Jeg erklærer også at Joseph Smiths liv er et brennende vitnesbyrd om det som kan være selve bokens samlende budskap. I begynnelsen av Mormons bok erklærer Nephi: “Se, jeg, Nephi, vil vise dere at Herrens milde barmhjertighet er over alle dem som han har utvalgt på grunn av deres tro” (1 Nephi 1:20; uthevelse tilføyd). På slutten av boken ber Moroni inntrengende: “Se, når dere leser dette… vil jeg be dere innstendig om å minnes hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn, fra Adam ble skapt og like ned til den tid når dere mottar dette” (Moroni 10:3; uthevelse tilføyd).19
Fra begynnelse til slutt viser Mormons boks vitnesbyrd og historie at Gud er ivrig etter og villig til å arbeide med, helbrede og velsigne dem som – til tross for sine synder og ufullkommenheter – vender seg til ham i oppriktig anger og tro.
Sett din lit til Gud
I likhet med Joseph Smith behøver du ikke leve et fullkomment liv for å være et mektig redskap i Guds hender. Feil, nederlag og forvirring var en del av Josephs liv og misjon, og de vil også være en del av ditt. Men fortvil ikke. La deg ikke friste til å tro at “alt er tapt”. Alt er ikke tapt, og vil aldri gå tapt for dem som ser hen til barmhjertighetens Gud og lever.
Du har en bror som våker over deg, rede til å redde deg og fremme din tjeneste med armer som er langt sterkere enn dine – faktisk langt sterkere enn alle andre kjødelige armer til sammen. Disse armene er der for å oppholde og velsigne deg “i enhver vanskelig stund” (L&p 3:8), uansett hvor alene og motløs du måtte føle deg. Når du går fremover i livet, skulle du derfor sette din lit til disse armene og være frimodig og sterk. “Frykt ikke og vær ikke redd for dem! For Herren din Gud går selv med deg, han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg” (5 Mosebok 31:6).
Joseph oppdaget dette, og forandret verden. Det kan også du.
Martin Harris stoppet ved porten til familien Smiths hjem, satte seg på gjerdet, trakk hatten over øynene og bare satt der.
Joseph og Oliver deltok i gjengivelsen av Det aronske prestedømme i Susquehanna-dalen våren 1829.
New York
Pennsylvania
Palmyra
Harmony