Til vi ses igjen
Om lam og hyrder
Min lille venn, et lam, var redd i uværet, og jeg kunne høre det breke.
Foto: Suren Manvelyan/Thinkstock
Da jeg var en svært liten gutt, fant min far et lam helt alene ute i ørkenen. Saueflokken som dets mor tilhørte, hadde gått videre, og av en eller annen grunn hadde lammet kommet bort fra moren, og hyrden kan ikke ha visst at det var borte. Fordi det ikke kunne overleve alene i ørkenen, løftet min far det opp og tok det med seg hjem. Hvis han hadde forlatt lammet der, ville det ha betydd den visse død, enten ved å bli bytte for prærieulver eller av sult, for det var så ungt at det fremdeles trengte melk. Noen sauebønder kaller disse lammene “loffere”. Far ga meg lammet, og jeg ble dets hyrde.
I flere uker varmet jeg kumelk i en tåteflaske og fôret lammet. Vi ble gode venner. Jeg kalte ham Nigh – men jeg husker ikke hvorfor. Det begynte å vokse. Lammet mitt og jeg pleide å leke på plenen. Noen ganger lå vi sammen på gresset, og jeg la hodet mitt på dets myke, ullbekledte side og så opp på den blå himmelen og de hvite, svulmende skyene. Jeg stengte ikke lammet inne om dagen. Det løp ikke sin vei. Det lærte snart å spise gress. Jeg kunne kalle på lammet mitt uansett hvor jeg var på gårdsplassen, bare ved etter beste evne å imitere lyden fra en sau: Bæ. Bæ.
En kveld kom det et fryktelig uvær. Jeg glemte å sette lammet i fjøset den kvelden slik jeg skulle ha gjort. Jeg gikk og la meg. Min lille venn, et lam, var redd i uværet, og jeg kunne høre det breke. Jeg visste at jeg burde hjelpe lammet mitt, men jeg ville selv ligge trygt, varmt og tørt i sengen min. Jeg sto ikke opp slik jeg skulle ha gjort. Neste morgen gikk jeg ut og fant lammet mitt dødt. En hund hadde også hørt brekingen og drept det. Jeg ble helt knust. Jeg hadde ikke vært en god hyrde eller forvalter av det min far hadde betrodd meg. Far sa: “Gutten min, kunne jeg ikke stole på at du tok vare på bare ett eneste lam?” Min fars bemerkning gjorde vondere enn å miste min ullbekledte venn. Jeg bestemte meg den dagen, som liten gutt, for at jeg aldri igjen ville forsømme min forvaltning som hyrde hvis jeg noensinne kom i en slik situasjon igjen…
Mer enn 60 år senere kan jeg fremdeles høre i mitt sinn den forskremte brekingen fra lammet i min barndom, som jeg ikke gjette slik jeg skulle ha gjort. Jeg husker også min fars kjærlige irettesettelse: “Gutten min, kunne jeg ikke stole på at du tok vare på bare ett eneste lam?” Jeg lurer på hvordan vi vil føle oss i evigheten hvis vi ikke er gode hyrder.
Fra James E. Faust, “Hyrdens ansvar,” Lys over Norge, juli 1995, 46.