Min leksjon om kjærlighet

Av Janice Tate

Artikkelforfatteren bor i California, USA.

Jeg forventet ikke at det enkle tjenesteprosjektet skulle lære meg så mye om vår himmelske Faders kjærlighet til sine barn.

Bilde

Illustration depicting a woman talking to an elderly woman in a wheelchair.

Illustrert av Doug Fakkel

Det hørtes ut som et typisk tjenesteprosjekt – å samle en gruppe Hjelpeforenings-søstre for å fremføre et kort korprogram på pleiehjemmet ved et lokalt sykehus, selv om ingen fra menigheten var innlagt der.

Vi stuet oss inn i et lite rom med ni eldre pasienter som så på oss fra rullestolene sine. Ansiktene deres virket tomme og uttrykksløse. Det var varmt og trykkende, og jeg tenkte: “La oss få dette overstått.”

Jeg skulle lede musikken, så jeg vendte ryggen til pasientene og konsentrerte meg om programmet. Da vi begynte, hørte jeg en pasient rope: “Mamma, mamma,” mens en annen klappet og laget lyder. Jeg følte meg utilpass, men om noen minutter ville vi være ferdige og dra hjem.

Da vi forberedte oss til å synge vår siste salme, “O store Gud” (Salmer, nr. 64), inviterte vi pasientene og helsepersonellet til å synge sammen med oss. Jeg snudde meg for å lede alle i sangen, og det var da så jeg henne – en liten, rynket, hvithåret dame med fanget fullt av tørkepapir som var vått av tårer.

Hun gjorde tegn til at jeg skulle komme bort til henne. Jeg gjorde det, og da jeg bøyde hodet for å lytte, tok hun hånden min. Hele kroppen hennes skalv mens hun hvisket: “Jeg er en siste-dagers-hellig. Det er så godt når søstrene mine kommer.”

Ånden fylte min sjel, jeg knelte ved siden av henne og tårene mine spratt. Hun la en spinkel arm rundt meg og klappet meg som om hun forsto følelsene mine. Alle begynte å synge salmen, men jeg klarte ikke å få ut det første verset.

Mens pasienter og ansatte sang om Guds storhet, fylte Ånden rommet, og alle ble rørt. Jeg fikk til slutt kontroll over følelsene og sluttet meg til de andre og sang:

Når Kristus kommer, lyder rop av glede,
han tar meg hjem, mitt hjerte gledes der.
Da skal jeg ydmykt bøye meg på stedet
og si til ham: “Min Gud, hvor stor du er!”

Etter programmet snakket Hjelpeforenings-søstrene med pasienter og ansatte. Den hvithårede søsteren fortalte oss at hun hadde vært ensom og følt seg omgitt av fremmede helt til vi kom. Vi visste ikke at hun ville være der, men det gjorde vår himmelske Fader.

Jeg ble påminnet om at alle disse menneskene var våre brødre og søstre, at de trengte kjærlighet og trøst, og at jeg en dag kanskje ville være i samme situasjon. Jeg ble rørt av at vi kunne være redskaper for en kjærlig Fader, og jeg var takknemlig for at tjenesteprosjektet hadde gitt meg en viktig lærdom om kjærlighet.