Var måltidet mitt for enkelt?
Jennifer Klingonsmith, Utah, USA
Neste ettermiddag ble jeg tilskyndet til å ta med meg det jeg lagde til middag, til søster Morgan og hennes mann i anledning bryllupsdagen.
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
I et par år var jeg besøkende lærerinne for en nabo og venn som het søster Morgan. Hun var noen tiår eldre enn meg, så jeg lærte like mye av henne og hennes liv som hun gjorde av mine besøkende lærerinners budskap.
Mens jeg var hennes besøkende lærerinne, fikk søster Morgan diagnosen kreft. Jeg var imponert over hvor tappert hun holdt ut behandlingene og at hun nesten alltid hadde et smil om munnen.
Under et av mine besøk nevnte hun at dagen etter var bryllupsdagen hennes. Samtalen førte snart til andre ting, og besøket ble avsluttet.
Neste ettermiddag ble jeg tilskyndet til å ta med meg det jeg lagde til middag, til søster Morgan og hennes mann i anledning bryllupsdagen. Først ignorerte jeg tilskyndelsen fordi jeg bare laget et alminnelig hverdagsmåltid. Så enkel mat ville da ikke være passende ved en så spesiell anledning.
Men tilskyndelsen ville ikke gi seg. Jeg ringte min mann på jobben, og håpet at han vil være enig i at det var en dårlig idé. I stedet oppmuntret han meg til å ringe søster Morgan og fortelle henne at jeg ville komme med middag.
Forlegenhet over mitt enkle måltid og det jeg trodde var arrogant oppførsel fra min side, hindret meg i å ringe min venn, men jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at jeg skulle dele middagen min med henne. Så jeg satte maten på et serveringsfat og gikk nervøst over gaten.
Idet jeg kom inn på gårdsplassen deres, var bror og søster Morgan i ferd med å sette seg i bilen. Jeg fortalte at jeg hadde med middag til bryllupsdagen, og at jeg håpet det var greit.
Et smil lyste opp søster Morgans ansikt. Hun forklarte at de hadde innsett at de måtte feire bryllupsdagen på en lokal hurtigmat-restaurant fordi kreftbehandlingen hennes hadde gjort henne for sliten til å lage mat eller dra noe annet sted. Hun virket lettet over å kunne bli hjemme og spise middag.
En følelse av lettelse og glede kom over meg da de tok imot mitt enkle måltid.
Ikke mer enn to måneder senere, akkurat da søster Morgan var ferdig med kreftbehandlingene, døde hennes kjære mann brått. Bryllupsdagen bare noen uker før var deres siste.
Jeg lærte mye den sommeren om å følge Åndens milde, lave røst i tjeneste for andre. Tjenesten vi blir bedt om – eller tilskyndet til – å gi, kan være ubehagelig, besværlig eller enkel i våre øyne, men det kan være nettopp det som trengs. Denne opplevelsen ga meg mot til å virke i en hvilken som helst stilling Herren trenger meg i, og den styrket min tro til å være “en tjenende engel” (se “Som søstre i Sion,” Salmer, nr. 194).