Hvem er din helt?
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Ellie visste hvem helten hennes var, men hun var redd for å si det.
“Stå ved din tro, og vis iver og glød. Strid som en kriger, og kjemp til din død” (Barnas sangbok, 80).
Ellie bet nervøst på tommelfingerneglen sin. Frøken Fitz gikk nedover radene med pulter og stilte hver elev et spørsmål, en etter en.
“Hvem er din helt?” spurte frøken Fitz Jeremy.
Jeremy svarte uten å nøle. “Min far!” sa han stolt.
Frøken Fitz smilte. “Og din, Sarah?”
Svaret hennes kom like raskt. “Abraham Lincoln.”
Ellie følte hjertet hamre da frøken Fitz fortsatte nedover raden. De hadde snakket om helter hele dagen, og nå skulle alle si hvem som var deres helt – foran hele klassen!
Amber og Justin sa at mødrene deres var helten. Walter sa at hans var bestefaren. Noen andre elever sa at deres var en konge eller president.
Det var bare noen få elever igjen før frøken Fitz kom til Ellie. Hun måtte komme på en helt – og det fort.
Ellie stirret sjenert ned på skoene sine. Å komme på en helt var ikke det egentlige problemet. Hun visste allerede hvem helten hennes var. Det var Jesus Kristus. Han hadde helbredet syke, oppreist døde og betalt prisen for alles synder. Han var den største helten som noensinne har levd! Hun var bare redd for å si det.
Ellie bet på tommelfingerneglen igjen ved tanken på å fortelle hele klassen at Jesus Kristus var helten hennes. Hva om Jeremy lo av henne? Hva om Sarah og Amber hvisket om henne i friminuttet?
Naturligvis visste hun at Jesus Kristus var helten hennes. Men det betydde ikke at alle andre behøvde å vite det også.
Frøken Fitz stoppet rett foran Ellies pult og smilte. “Og hvem er din helt, Ellie?”
Ellie kikket på raden med elever ved siden av seg og så opp på frøken Fitz. “Abraham Lincoln,” hvisket hun.
Frøken Fitz strålte. “Bra!” sa hun da hun gikk til neste elev i raden.
Så snart hun var borte, sank Ellies skuldre av lettelse. Takk og pris at det var over. Det siste hun trengte, var at alle i klassen fikk vite at helten hennes var –
“Jesus Kristus,” sa en stemme.
Ellie sperret opp øynene idet hun sakte vendte blikket. Der – bare litt lenger nede i raden – satt en liten gutt med rufset hår. Han var tynn og sjenert, og han satt alltid bakerst i klasserommet. Ellie visste ikke engang hva han het. Hun kunne ikke huske at han hadde sagt et eneste ord – før nå.
Noen få elever snudde seg og stirret på gutten, men han la ikke merke til dem. Han bare så på frøken Fitz og snakket igjen. “Min helt er Jesus Kristus.”
Frøken Fitz smilte bredt og fortsatte nedover raden. Men Ellie så forundret på gutten. Hun hadde vært redd for å fortelle alle om helten sin, men ikke han. Han gikk ikke engang i hennes kirke! Men han visste hvor viktig det var å være et eksempel for Jesus Kristus, selv om det var vanskelig.
Ellie smilte til gutten. Hun ville ikke være redd for å si hvem helten hennes var mer. Tross alt hadde hun to av dem nå.