Guds paktsdøtre
Av Jean A. Stevens
Førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap
Når Guds døtre fokuserer på templet og på sine hellige pakter, er Gud i stand til å sende velsignelser på personlige og mektige måter.
Kjære søstre, jeg hilser dere med inderlig kjærlighet. Uansett hvor dere er i verden, håper jeg dere akkurat nå føler Herrens kjærlighet til dere personlig og Ånden vitne for dere om budskapet dette vakre koret nettopp sang om. Jeg gir min tilslutning til deres vitnesbyrd: Jeg vet at min forløser lever, og at han elsker hver enkelt av oss.
I kveld samles vi som Guds paktsdøtre. Alder, omstendigheter og personlighet kan ikke skille oss, for fremfor alt er vi hans. Vi har inngått en pakt om alltid å minnes hans Sønn.
Kraften i denne ene pakten ble innprentet i mitt hjerte for tre uker siden da jeg var tilstede på et dåpsmøte. Der foran meg satt åtte skjønne barn med ærbødig forventning fordi deres spesielle dag endelig hadde kommet. Men da jeg så inn i deres strålende ansikter, så jeg ikke bare en gruppe barn. I stedet så jeg dem slik jeg tror at Herren ville – hver for seg. Jeg så Emma og Sophia og Ian og Logan og Aden og William og Sophie og Micah. Hver dåpspakt gjøres en for en. Alle var kledd i hvitt, og de var der – rede og villige av hele sitt åtte år gamle hjerte til å inngå sin første pakt med Gud.
Tenk tilbake og se for dere deres egen dåpsdag. Enten dere kan huske mange detaljer eller bare noen få, prøv nå å føle betydningen av pakten dere inngikk individuelt. Etter å ha blitt kalt ved navn, ble dere nedsenket i vann og kom opp som Guds datter – en datter i pakten som er villig til å bli kalt ved hans Sønns navn og love å følge ham og holde hans bud.
Pakter med Gud hjelper oss å vite hvem vi egentlig er. De knytter oss til ham på en personlig måte, og derved føler vi vår verdi i hans øyne og vår plass i hans rike. På en måte som vi ikke fullt ut kan forstå, kjenner og elsker han oss individuelt. Tenk på det – hver av oss har en slik plass i hans hjerte. Han ønsker at vi vil velge veien som vil bringe oss hjem til ham.
Så viktig og betydningsfull som dåpspakten enn er, er den bare begynnelsen – porten som fører oss inn på veien til evig liv. Fremover på vår ferd vil det være tempelpakter å inngå og prestedømsordinanser å motta. Som eldste David A. Bednar sier: “Når vi står i dåpens vann, ser vi hen til templet.”1
Det er ikke bare ved å inngå pakter, men også ved trofast å holde disse paktene at vi blir forberedt til å motta evig liv. Det er vårt håp, vårt mål og vår glede.
Jeg var øyenvitne til kraften i pakter da jeg fulgte med på mine gode foreldre, som elsket og etterlevde evangeliet. I min kjære mor hadde jeg det privilegium å se klart de daglige avgjørelsene som en Guds datter i pakten gjorde. Selv om hun var en ung jente, var valgene hennes en gjenspeiling av hennes prioriteringer, og identifiserte henne som en sann disippel av Jesus Kristus. Jeg har sett den fred, kraft og beskyttelse som fulgte henne når hun inngikk og holdt hellige pakter på sin reise. Hennes jordeliv gjenspeilte hennes kjærlighet til Frelseren og hennes ønske om å følge ham. Jeg vil så gjerne følge hennes eksempel.
Mor og fars liv sammen begynte på uvanlig vis. Det var i 1936. De hadde seriøse stevnemøter og planla å gifte seg, da far fikk et brev hvor han ble kalt til å reise på heltidsmisjon til Syd-Afrika. I brevet sto det at hvis han var verdig og villig til å tjene, skulle han kontakte sin biskop. Dere kan lett se at prosessen med å bli kalt som misjonær var svært annerledes den gangen! Far viste brevet til sin kjæreste, Helen, og de bestemte uten tvil at han skulle reise.
I to uker før han dro, møttes mamma og pappa hver dag til pikniklunsj i Memory Grove nær sentrum av Salt Lake City. Under en av disse lunsjpausene, etter å ha søkt veiledning ved faste og bønn, fortalte mor sin kjære Claron at hvis han fortsatt ønsket det, ville hun gifte seg med ham før han reiste. I Kirkens tidlige tid ble menn noen ganger kalt til misjonærtjeneste og forlot hustru og familie hjemme. Slik var det med mor og far. Med godkjennelse av prestedømslederne hans besluttet de å gifte seg før han reiste på misjon.
Mor mottok sin begavelse i Salt Lake tempel, og så ble de viet for tid og all evighet av president David O. McKay. Det var en beskjeden begynnelse for dem. Det var ingen fotografier, ingen vakker brudekjole, ingen blomster og ingen mottakelse for å feire anledningen. De fokuserte på templet og sine pakter. For dem betydde paktene alt. Etter bare seks dager i ekteskapet og med et tårevått farvel, reiste far til Syd-Afrika.
Men ekteskapet deres var mer enn bare den dype kjærligheten de følte for hverandre. De hadde også kjærlighet til Herren og ønsket å tjene ham. De hellige tempelpaktene de hadde inngått, ga dem styrke og kraft til å hjelpe seg gjennom de to årene med adskillelse. De hadde et evig perspektiv på meningen med livet og lovede velsignelser som kommer til dem som er trofaste mot sine pakter. Alle disse velsignelsene overgikk deres kortsiktige offer og adskillelse.
Selv om det naturligvis ikke var noen enkel måte å begynne ekteskapet på, viste det seg å være en ideell måte å legge grunnlaget for en evig familie på. Etter hvert som barna kom, visste vi hva som var viktigst for mor og far. Det var deres kjærlighet til Herren og deres urokkelige beslutning om å holde paktene de hadde inngått. Selv om både mor og far er gått bort, er deres mønster for rettferdighet fremdeles til velsignelse for familien vår.
Det eksempel deres liv var, gjenspeiles i søster Linda K. Burtons ord: “Den beste måten å styrke et hjem på, nå eller i fremtiden, er å holde pakter.”2
Deres tid med motgang og prøvelser var ikke over. Tre år etter at far kom hjem fra misjon, raste 2. verdenskrig, og i likhet med mange andre, vervet han seg i militæret. Han var borte fra hjemmet i fire nye år mens han tjenestegjorde i Sjøforsvaret, ombord på slagskip i Stillehavet.
Det var vanskelig for mor og far å være adskilt igjen. Men for mor var disse dagene med ensomhet, bekymring og usikkerhet også preget av Ånden som hvisket om evige løfter, trøst og fred midt i stormen.
Til tross for utfordringene levde mor et rikt liv fullt av lykke, glede, kjærlighet og tjeneste. Hennes kjærlighet til Frelseren ble gjenspeilet i måten hun levde på. Hun hadde en bemerkelsesverdig kontakt med himmelen og en begavelse og evne til å elske og velsigne alle rundt seg. Hennes tro på Gud og håp om hans løfter blir reflektert i president Thomas S. Monsons ord om templet da han sa: “Intet offer er for stort, ingen pris for høy, ingen anstrengelse for vanskelig, for å kunne motta disse velsignelsene.”3
Gjennom alle perioder av hennes liv ble mor styrket og velsignet ved sin kjærlighet til Herren og paktene hun trofast inngikk og holdt.
Det er ingen tvil om at detaljene i historien deres vil være annerledes enn hennes. Men prinsippene fra livet hennes gjelder oss alle. Når Guds døtre fokuserer på templet og på sine hellige pakter, er Gud i stand til å sende velsignelser på personlige og mektige måter. I likhet med min mors eksempel for meg, vil deres valg om å tro på og holde pakter overlate en rik arv av tro til dem som følger dere. Så, kjære søstre, hvordan kan vi få tilgang til tempelpaktenes kraft og velsignelser? Hva kan vi gjøre nå for å forberede oss til disse velsignelsene?
På mine reiser har jeg sett søstre i alle aldre, i alle situasjoner, hvis liv gir svar på disse spørsmålene.
Jeg møtte Mary kort tid etter hennes åttende fødselsdag. I likhet med mange andre er hun ivrig opptatt av slektshistorie, og har bidratt med over 1000 navn for tempelarbeid. Mary forbereder seg nå til velsignelsen ved å komme inn i templet når hun blir 12.
Brianna er 13, og elsker å utføre slektshistorie og tempelarbeid. Hun har tatt imot eldste Neil L. Andersens tempelutfordring.4 Hun har klargjort hundrevis av navn for tempelarbeid, og har fått med seg familie og venner for å utføre dåp. I dette hellige arbeidet vendes Briannas hjerte ikke bare til hennes jordiske fedre, men til hennes himmelske Fader også.
Selv om Anfissa er en travel ung voksen som jobber og er i ferd med å fullføre studiene, setter hun likevel av tid til å gå i templet hver uke. Hun søker åpenbaring og finner fred mens hun arbeider i Herrens hus.
Katya, en kjær søster i Ukraina, føler dyp kjærlighet til templet. Før templet i Kiev ble bygget, ofret hun og andre i grenen hennes mye for å reise 36 timer med buss for å komme til templet i Tyskland en gang i året. Disse trofaste hellige ba, studerte Skriftene, sang salmer og snakket om evangeliet på reisen. Katya sa: “Når vi endelig kom til templet, var vi beredt til å motta det Herren hadde å gi oss.”
Hvis vi skal motta alle velsignelsene Gud så generøst tilbyr oss, må vår jordiske vei føre til templet. Templer er et uttrykk for Guds kjærlighet. Han innbyr oss alle til å komme, lære av ham, føle hans kjærlighet og motta de prestedømsordinanser som er nødvendige for evig liv sammen med ham. Enhver pakt gjøres en for en. Enhver mektig forandring i hjertet betyr noe for Herren. Og deres mektige forandring og pakt vil være helt avgjørende for dere. For når vi kommer til hans hellige hus, kan vi bli “væpnet med [hans] kraft… [hans] navn kan være hos [oss]… [hans] herlighet… rundt om [oss,] og [hans] engler [vil] våke over [oss].”5
Jeg gir dere mitt sikre vitnesbyrd om at vår kjærlige Fader i himmelen lever. Det er gjennom hans elskede Sønn Jesus Kristus at ethvert håp, ethvert løfte og enhver velsignelse i tempelet blir oppfylt. Måtte vi ha tro til å stole på ham og hans pakter. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.