Misjonærarbeid, slektshistorie og tempelarbeid
Av eldste David A. Bednar
i De tolv apostlers quorum
Fra en tale på seminaret for nye misjonspresidenter 25. juni 2013.
Under en høytidelig forsamling i Kirtland tempel 6. april 1837 sa profeten Joseph Smith: “Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet.”1
Nesten nøyaktig syv år senere, 7. april 1844, erklærte han: “Det største ansvar Gud har pålagt oss her i denne verden, er å søke etter våre døde. Apostelen sier: ‘De [skal ikke] nå fullendelsen uten oss’ [se Hebreerne 11:40], for det er nødvendig at vi skulle ha den beseglende kraft i våre hender for å kunne besegle våre barn og våre døde i evangelieutdelingen i tidenes fylde – en evangelieutdeling hvor de løfter Jesus Kristus ga om menneskets frelse før denne jords grunnvoll ble lagt, vil bli oppfylt.”2
Enkelte lurer kanskje på hvordan både det å forkynne evangeliet og å søke etter våre døde samtidig, kan være de største plikter og ansvarsoppgaver Gud har pålagt sine barn. Jeg vil foreslå at disse læresetningene fremhever hvor enhetlig arbeidet med å frelse sjeler i de siste dager er. Misjonærarbeid og slektshistorie og tempelarbeid er utfyllende og beslektede aspekter av ett stort verk – “en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden” (Efeserne 1:10).
Jeg ber om at Den hellige ånds kraft vil hjelpe dere og meg når vi sammen overveier det fantastiske arbeidet med å frelse sjeler i de siste dager.
Hjerter og prestedømsordinanser
Å forkynne evangeliet og søke etter våre døde er to guddommelig forordnede ansvarsoppgaver som er knyttet både til vårt hjerte og til prestedømsordinanser. Det sentrale i Herrens arbeid er å forandre, vende og rense hjerter gjennom pakter og ordinanser utført ved riktig prestedømsmyndighet.
Ordet hjerte brukes over 1000 ganger i standardverkene, og symboliserer våre indre følelser. Derfor definerer vårt hjerte – summen av våre ønsker, følelser, intensjoner, motiver og holdninger – hvem vi er og avgjør hva vi vil bli.
Herrens hensikt med misjonærarbeid er å innby alle til å komme til Kristus, motta velsignelsene ved det gjengitte evangelium og holde ut til enden ved troen på Kristus.3 Vi deler ikke evangeliet med andre bare for å øke Kirkens tallmessige størrelse og styrke i de siste dager. Vi ønsker å oppfylle vårt gudgitte ansvar som er å forkynne at Faderen har en plan for lykke, at hans enbårne Sønn Jesus Kristus er guddommelig og at Frelserens sonoffer virker i vårt liv. Å innby alle til å “komme til Kristus” (se Moroni 10:30-33), oppleve den mektige forandringen i hjertet (se Alma 5:12-14) og tilby frelsende ordinanser til personer i jordelivet som ennå ikke er under pakt, er de grunnleggende målene med å forkynne evangeliet.
Å muliggjøre de levende og de dødes opphøyelse er Herrens hensikt med å bygge templer og utføre stedfortredende ordinanser. Vi arbeider ikke i hellige templer utelukkende for å ha en minneverdig opplevelse for oss selv eller familien. Vi ønsker å oppfylle vårt gudgitte ansvar som er å tilby de frelsende ordinanser og opphøyelse til hele den menneskelige familie. Å plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, ja, Abraham, Isak og Jakob, vende barnas hjerter til deres egne fedre og utføre slektsforskning og stedfortredende ordinanser i templet, er arbeid som velsigner personer i åndeverdenen som ennå ikke har inngått pakt.
Prestedømsordinansene er veien til guddommelighetens kraft:
“Og dette større prestedømme forvalter evangeliet og har nøkkelen til rikets mysterier, ja, endog nøkkelen til kunnskapen om Gud.
Derfor, i dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt,
og uten prestedømmets ordinanser og prestedømmets myndighet, blir ikke guddommelighetens kraft tilkjennegitt for mennesker i kjødet” (L&p 84:19–21).
Vær så snill å overveie den tankevekkende betydningen av disse versene. En person må først gå gjennom dåpens port og motta Den hellige ånds gave – og deretter fortsette å streve fremover langs paktenes og ordinansenes vei, som fører til Frelseren og velsignelsene ved hans forsoning (2 Nephi 31). Prestedømsordinanser er nødvendige for å “[komme] til Kristus og bli fullkommengjort i ham” (se Moroni 10:30–33). Uten ordinansene kan man ikke motta alle velsignelser som er gjort mulig ved Herrens altomfattende og evige sonoffer (se Alma 34:10–14) – eller guddommelighetens kraft.
Herrens verk er ett majestetisk verk som fokuserer på hjerter, pakter og prestedømsordinanser.
Konsekvenser
Denne guddommelige læren antyder to viktige konsekvenser for vårt arbeid i Kirken.
For det første kan vi ofte legge utilbørlig vekt på separate kategorier av arbeidet med å frelse sjeler, og tilhørende retningslinjer og fremgangsmåter. Jeg frykter at mange av oss kanskje fokuserer så utelukkende og intenst på bestemte deler av Herrens verk at vi ikke klarer å oppnå den fulle styrken i dette omfattende frelsesarbeidet.
Mens Herren ønsker å samle alle ting til ett i Kristus, kan vi ofte dele opp og spesialisere oss på måter som begrenser vår forståelse og vårt perspektiv. Når det tas til ytterligheter, prioriteres administrasjon av programmer og styrking av statistikker fremfor å invitere enkeltpersoner til verdig å inngå pakter og motta ordinanser. En slik tilnærming begrenser den renselse, glede, fortsatte omvendelse og åndelige kraft og beskyttelse som kommer av å “[gi oss] hen til Gud” (Helaman 3:35). Bare å utføre og pliktoppfyllende krysse av alle tingene på vår lange liste over gjøremål i evangeliet, gjør oss ikke nødvendigvis i stand til å få hans bilde i vårt ansikt eller tilveiebringe den mektige forandringen i hjertet (se Alma 5:14).
For det annet er Elijahs ånd sentral og avgjørende for arbeidet med å forkynne evangeliet. Kanskje Herren understreket denne sannheten i selve hendelsesforløpet da fylden av evangeliet ble gjengitt til jorden i disse siste dager.
I Den hellige lund så og samtalte Joseph Smith med Den evige Fader og Jesus Kristus. Dette synet innledet vår “husholdning i tidenes fylde” (Efeserne 1:10) og gjorde det mulig for Joseph å lære om Guddommens sanne natur og om fortsatt åpenbaring.
Cirka tre år senere, etter oppriktig bønn om kvelden den 21. september 1823, ble Josephs soverom fylt med lys til det “var lysere enn det er ved middagstid” (Joseph Smith – Historie 1:30). En person kom til syne ved sengen hans, kalte den unge gutten ved navn og erklærte at “han var et sendebud sendt til meg fra Guds nærhet… og at hans navn var Moroni” (Joseph Smith – Historie 1:33). Han ga Joseph instruksjoner om Mormons boks fremkomst. Så siterte Moroni fra Malakis bok i Det gamle testamente, litt annerledes formulert enn i kong Jakobs versjon:
“Se, jeg vil åpenbare prestedømmet for dere ved profeten Elijahs hånd før Herrens store og forferdelige dag kommer… Og han skal plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre. Var det ikke så, ville hele jorden bli lagt fullstendig øde ved hans komme” (Joseph Smith – Historie 1:38–39).
Moronis instruksjoner til den unge profeten dreide seg i all hovedsak om to temaer: (1) Mormons bok og (2) Malakis ord som forutsier Elijahs rolle “da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av” (Apostlenes gjerninger 3:21). Begivenhetene som innledet gjenopprettelsen, åpenbarte altså en korrekt forståelse av Guddommen, stadfestet at fortsatt åpenbaring er en realitet, understreket Mormons boks viktighet og imøteså arbeidet med å frelse og opphøye både de levende og de døde.
La oss nå overveie Mormons boks rolle i å forandre hjerter – og den rolle Elijahs ånd spiller i å vende hjerter.
Mormons bok i kombinasjon med Herrens ånd er “det største enkeltredskap Gud har gitt oss til å omvende verden.”4 Denne boken med hellig skrift som ble gitt oss i gjenopprettelsen, er sluttstenen i vår religion og er avgjørende for å bringe sjeler til Frelseren. Mormons bok er et annet testamente om Jesus Kristus – et avgjørende bekreftende vitnesbyrd om Forløserens guddommelighet i en verden som blir stadig mer verdslig og kynisk. Hjerter blir forandret når enkeltpersoner leser og studerer Mormons bok og ber med ærlig hensikt om å få vite om boken er sann.
Elijahs ånd er “en tilkjennegivelse av Den hellige ånd som bærer vitnesbyrd om familiens guddommelige natur.”5 Denne særegne innflytelsen fra Den hellige ånd bærer mektig vitnesbyrd om Faderens plan for lykke, og påvirker mennesker til å søke etter og verdsette sine forfedre og familiemedlemmer – både tidligere og nåværende. Elijahs ånd påvirker mennesker både i og utenfor Kirken, og får hjerter til å vende seg til fedrene.
Tiden er kommet til mer effektivt å utnytte den potente kombinasjonen av den mektige forandring i hjertet, hovedsakelig muliggjort ved den åndelige kraften i Mormons bok, og at hjerter vendes til fedrene, oppnådd ved hjelp av Elijahs ånd. En lengsel etter tilknytning til vår fortid kan forberede en person til å motta Guds ords kraft og befeste sin tro. Et hjerte som blir vendt til fedrene, hjelper på unikt vis en person å motstå djevelens innflytelse og styrke sin omvendelse.
Se den andre videoen om en historie som viser dette prinsippet.
Prinsipper
Jeg vil nå peke på fire prinsipper for den åndelige kraften som kommer av å forandre og vende hjerter.
-
Hjerter og omvendelse. Å vende seg til fedrene vekker og forbereder et hjerte for den mektige forandringen. Dermed hjelper Elijahs ånd med omvendelse til evangeliet.
Se den tredje videoen for å se en historie som viser dette prinsippet.
-
Hjerter og å beholde medlemmer. Å vende seg til fedrene understøtter og styrker hjerter som har opplevd den mektige forandringen. Følgelig hjelper Elijahs ånd med å beholde nye konvertitter.
Se den fjerde videoen for å se en historie som viser dette prinsippet.
-
Hjerter og reaktivisering. Å vende seg til fedrene bløtgjør et hjerte som har blitt forherdet etter å ha opplevd den store forandringen. Med andre ord er Elijahs ånd viktig for reaktivisering.
Se den femte videoen for å se en historie som viser dette prinsippet.
-
Hjerter og tapre misjonærer. En misjonær som både har opplevd den mektige forandringen og fått sitt hjerte vendt, vil være en mer omvendt, hengiven og tapper tjener.
Se den sjette videoen for å se en historie som viser dette prinsippet.
Med en raskt voksende og bedre forberedt misjonærstyrke, kan vi rett og slett ikke stole utelukkende på tidligere suksesser med proselyttering for å bestemme vår kurs og våre metoder for fremtiden. Herren har inspirert teknologier og verktøy som gjør oss i stand til å dra nytte av sammenhengen mellom misjonærarbeid og tempelarbeid og slektshistorie, i større grad enn på noe tidligere tidspunkt i denne evangelieutdeling. Og det er ingen tilfeldighet at disse nyvinningene har kommet frem på akkurat den tiden de er så nødvendige for å fremme misjonærarbeidet over hele verden. Herrens verk er ett majestetisk arbeid som fokuserer på hjerter som forandrer og vender seg, på hellige pakter og på guddommelighetens kraft tilkjennegitt gjennom prestedømsordinanser.
Oppsummering og vitnesbyrd
Herren erklærte: “Jeg er istand til å utføre mitt eget verk” (2 Nephi 27:21), og “jeg vil fremskynde mitt verk i dets tid” (L&p 88:73). Vi er vitner til at han fremskynder sitt verk.
Vi lever og virker i evangelieutdelingen i tidenes fylde. Å være klar over den evige betydningen av den særegne evangelieutdelingen vi lever i, skulle påvirke alt vi gjør og streber etter å bli. Frelsesarbeidet som skal utføres i disse siste dager, er storslått, enormt, viktig og presserende. Hvor takknemlig vi alle skulle være for de velsignelser og det ansvar som følger med å leve akkurat i denne perioden av den siste evangelieutdeling. Vi skulle være dypt ydmyke med tanke på at “den som mye er gitt, av ham skal mye kreves” (L&p 82:3).
Å forkynne evangeliet og søke etter våre døde er utfyllende deler av ett stort arbeid – et kjærlighetsarbeid som har til hensikt å forandre, vende og rense ærlige sannhetssøkeres hjerte. Den kunstige skillelinjen vi så ofte setter mellom misjonærarbeid og tempelarbeid og slektshistorie, er i ferd med å bli visket ut. Dette er ett stort frelsesverk.6
Kan vi begynne å forstå den rolle som tempelarbeid og slektshistorie spiller i å hjelpe en undersøker eller et mindre aktivt medlem å få en dypere forståelse av frelsesplanen? Er vi klar over at en av de største innflytelsene på det å beholde konvertitter, er Elijahs ånd? Kan vi mer fullt ut forstå betydningen av hjertevendende øyeblikk foranlediget av å dele slektshistorier, som et middel for å finne personer som både medlemmer og misjonærer kan undervise? Kan vi hjelpe dem vi tjener å få tilgang til guddommelighetens kraft oftere ved verdig å delta i ordinanser som nadverden og dåp og bekreftelse for de døde?
Måtte dere se klart, høre umiskjennelig og alltid huske betydningen av deres tjeneste i Herrens arbeid for å forandre, vende og rense hjerter.