Jeremia

“Jeremia levde i en vanskelig tid og på et vanskelig sted, men Herren lot ham forutse ‘en tid med håp under Israels innsamling i de siste dager.’”¹ —Linda K. Burton, Hjelpeforeningens generalpresident

Bilde

Composite photo's of a scroll on fire, colored paper, and a illustration of Jeremiah of the Old Testament.

Foto av skriftrull: dimdimich/iStock/Thinkstock; Jeremia, av Walter Rane © IRI

Jeg er sønn av Hilkia, en prest i Anatot i nærheten av Jerusalem. I min ungdom kom “Herrens ord… til meg, og det lød så:

Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.”

Jeg følte meg uforberedt på dette kallet, og jeg svarte: “Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung.”

Herren svarte: “Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale.

Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg.” Så “rørte [Herren] ved min munn” og la ord i den.²

Jeg profeterte i Jerusalem i 40 år, 626 til 586 f.Kr., under Josiahs, Jojakims og Sidkias regjeringstid.³ Jeg levde samtidig som profeten Lehi i Mormons bok. Vi fordømte begge folkets ugudelighet i Jerusalem og forutsa denne store byens ødeleggelse.⁴

Herren befalte meg å skrive ned mine profetier i “en bokrull”.⁵ Da kong Jojakim hørte profetiene, brente han rullen. Herren befalte meg å skrive profetiene igjen og tilføye mange flere til dem.⁶

Jeg møtte kontinuerlig motstand mens jeg forkynte Herrens ord. Pashur, sønn av den øverste tilsynsmann, slo meg og satte meg i stokken. Mobben ønsket å ta mitt liv på grunn av min forkynnelse. Jeg var en upopulær profet, og ble ofte kastet i fangehull og fengsler. Jeg levde i en tid med virkelig stor ugudelighet.⁷

Men til tross for at jeg levde midt i trengsel, lot Herren meg forutse at israelittene ville bli samlet på den ytterste dag, at Herren ville skrive sin lov “i deres hjerter”, og at han ville bringe “én av en by og to av en ætt” til Sion.⁸

Da jeg fortsatte å forkynne Herrens ord, selv om det var vanskelig – lærte jeg at en indre forpliktelse overfor evangeliet fører til fred. Når vi utvikler et personlig forhold til Herren, kan vi alle oppleve håp midt under prøvelser og trengsler.