Se opp
Tiden er inne til å se opp til Sannhetens kilde og sørge for at vårt vitnesbyrd er sterkt.
Da jeg var åtte år, ble to fettere og jeg sendt til en by i nærheten for å kjøpe dagligvarer for de neste 15 dagene. Når jeg tenker tilbake, er jeg forundret over hvor stor tillit min bestemor og min tante og onkel hadde til oss. Morgenhimmelen var klar og strålende da vi dro av sted i vår lille karavane av tre hester.
Midt ute på prærien fikk vi den geniale ideen at vi skulle gå av hesten og spille klinkekuler. Og det gjorde vi – en lang stund. Vi ble så oppslukt i spillet vårt at vi ikke så “tidenes tegn” over hodet på oss idet mørke skyer dekket himmelen. Da vi skjønte hva som foregikk, hadde vi ikke engang tid til å sette oss på hestene. Det kraftige regnet traff oss så hardt, og haglet pisket oss i ansiktet, så vi visste ingen annen råd enn å sale av hestene og gå i dekning under salteppene.
Hesteløse, våte og kalde fortsatte vi vår reise, og nå prøvde vi å bevege oss så fort vi kunne. Da vi nærmet oss målet, så vi at den brede gaten som førte inn i byen, var oversvømt og var som en elv på vei mot oss. Nå var vårt eneste valg å slippe teppene vi hadde over hodet, og klatre over piggtrådgjerdet som omringet byen. Det var sent på kvelden da vi, slitne og såre og gjennomvåte, søkte ly i det første hjemmet vi så da vi kom inn i byen. Den gode unge familien der tørket oss, ga oss deilige bønneburritos, og deretter la de oss på et rom for oss selv. Snart oppdaget vi at rommet hadde et flatt jordgulv, så vi fikk enda en genial idé. Vi tegnet en sirkel på gulvet og fortsatte å spille klinkekuler til vi falt om på gulvet og sovnet.
Som barn tenkte vi bare på oss selv. Vi tenkte aldri på våre kjære der hjemme som lette fortvilet etter oss. Hadde vi tenkt på dem, ville vi aldri ha utsatt reisen vår for en så unyttig aktivitet. Og hvis vi hadde vært klokere, ville vi ha sett opp på himmelen, oppdaget skyene som bygget seg opp, og skyndet oss for å ligge i forkant av uværet. Nå som jeg har litt mer erfaring, tenker jeg alltid: “Ikke glem å se opp.”
Min opplevelse sammen med mine fettere lærte meg å ta hensyn til tidenes tegn. Vi lever i de stormfulle, farefulle tidene som Paulus beskrev: “Menneskene skal da være egenkjærlige… ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige… baktalende, umåtelige… slike som elsker sine lyster høyere enn Gud” (2 Timoteus 3:2–4).
Om denne tiden sa eldste Dallin H. Oaks: “Vi må forberede oss både timelig og åndelig… Og den forberedelsen som mest sannsynlig blir forsømt, er den som er minst synlig og vanskeligst – den åndelige” (“Forberedelse til det annet komme,” Liahona, mai 2004, 9). Med andre ord, glem ikke å se opp.
Gitt det presserende behovet for åndelig forberedelse i en tid med så stor fare, vil jeg gi en advarsel med hensyn til ett svært sterkt tegn i tiden. Mitt yrkesliv ga meg tilgang til den ypperste teknologi, så jeg ser dens verdi, spesielt innen kommunikasjon. Så mye av menneskets informasjon finnes nå ved våre fingertupper. Men Internett er også fullt av mye som er skittent og misvisende. Teknologi har utvidet vår ytringsfrihet, men den gir også en ukvalifisert blogger falsk troverdighet basert på antall seere. Derfor må vi nå, mer enn noensinne, huske dette evige prinsippet: “Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter” (Matteus 7:20).
Ikke minst advarer jeg mot å se skitne bilder eller vie deres oppmerksomhet til de falske anklagere av Kristus og profeten Joseph Smith. Begge handlinger gir samme resultat – at man mister Den hellige ånd og hans beskyttende, oppholdende kraft. Last og elendighet følger alltid.
Mine kjære brødre og søstre, hvis dere noen gang kommer over noe som får dere til å tvile på deres vitnesbyrd om evangeliet, ber jeg dere om å se opp. Se på kilden til all visdom og sannhet. Gi næring til deres tro og vitnesbyrd med Guds ord. Det finnes dem i verden som ønsker å undergrave deres tro ved å blande løgner med halvsannheter. Derfor er det helt avgjørende at dere alltid holder dere verdige til Ånden. Den hellige ånds veiledning er ikke bare en hyggelig bekvemmelighet – den er avgjørende for deres åndelige overlevelse. Hvis dere ikke vil samle Kristi ord og lytte nøye til Åndens tilskyndelser, vil dere bli bedratt (se Joseph Smith – Matteus 1:37). Vi må gjøre disse tingene.
Jesus Kristus, som var fullkommen, og Joseph Smith, som selv innrømmet at han ikke var det, ble begge drept av falske anklagere som ikke ville akseptere vitnesbyrdet deres. Hvordan kan vi vite at deres vitnesbyrd er sant – at Jesus Kristus er Guds Sønn og Joseph Smith er en sann profet?
“Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter.” Kan god frukt vokse på et dårlig tre? Jeg vet at min Forløser har tilgitt mine synder og frigjort meg fra mitt personlige åk, og bragt meg til en tilstand av lykke som jeg ikke visste fantes. Og jeg vet at Joseph Smith var en profet fordi jeg har anvendt det enkle løftet i Mormons bok: “Spør Gud, den evige Fader, i Kristi navn” (Moroni 10:4). For å si det enkelt: Se opp.
Noen vil kanskje hevde at man må ha fysiske bevis for å tro på Kristi oppstandelse eller sannhetsgehalten i hans gjengitte evangelium. For dem siterer jeg Almas ord til Korihor, som prøvde å overtale andre til ikke å tro: “Du har fått tegn nok. Vil du friste din Gud? Vil du si: Vis meg et tegn når du har vitnesbyrd fra alle disse dine brødre og også fra alle de hellige profeter? Skriftene er lagt foran deg” (Alma 30:44).
Dere og jeg er levende bevis på Frelserens forløsende kraft. Vi er levende bevis på profeten Josephs tjenestegjerning og de tidlige helliges trofasthet, som holdt seg sterke i sitt vitnesbyrd. Jesu Kristi Kirke har nå spredt seg over hele verden og vokser som aldri før – med tilslutning, som på Kristi tid, av ydmyke mennesker som ikke trenger å se og røre ved for å tro.
Ingen vet når Herren vil komme igjen. Men de vanskelige tidene er nå over oss. Tiden er inne til å se opp til Sannhetens kilde og sørge for at vårt vitnesbyrd er sterkt.
Tilbake til min beretning: Mine fettere og jeg våknet om morgenen til strålende sol og en vakker himmel. En mann banket på døren på jakt etter de tre bortkomne guttene. Han satte oss på hester, og vi tok fatt på hjemveien gjennom den samme prærien. Jeg vil aldri glemme det vi så på vei hjem – en masse mennesker som hadde vært på leting etter oss natten gjennom, med traktorer og lastebiler som satt fast i gjørmen. De hadde funnet en sal her og en hest der, og da de så oss komme hjem, kunne jeg føle deres lettelse og kjærlighet. Ved inngangen til byen var det mange som ventet på oss, og foran dem alle var min kjærlige bestemor og min onkel og tante. De omfavnet oss og gråt, overlykkelige over at de hadde funnet sine bortkomne barn. For en flott påminnelse dette er for meg om at vår kjærlige himmelske Fader er oppmerksom på oss. Han venter spent på at vi skal komme hjem.
Ja, det er tegn til at uvær bygger seg opp på alle kanter. La oss se opp og forberede oss. Det er trygghet i et sterkt vitnesbyrd. La oss verne om og styrke vårt vitnesbyrd hver dag.
Jeg vet at vi kan leve sammen som familier i evigheten, at vår kjærlige himmelske Fader venter på oss, sine barn, med utstrakte armer. Jeg vet at Jesus Kristus, vår Redningsmann, lever. I likhet med Peter, har ikke kjøtt og blod åpenbart det for meg, men min Fader i himmelen (se Matteus 16:15–19). I Jesu Kristi hellige navn. Amen.