Vil du bli frisk?
Når vi omvender oss og blir omvendt til Herren, blir vi helbredet, og vår skyld blir vasket bort.
I en tid med frydefull fest i Jerusalem, forlot Frelseren folket for å oppsøke dem som hadde størst behov. Han fant dem i Betesda, dammen med de fem søylegangene ved sauemarkedet, som var kjent for å tiltrekke seg de nødstilte.
Johannes-evangeliet forteller oss at nær dammen “lå det en mengde syke – blinde, lamme, vanføre, som ventet på at vannet skulle bli satt i bevegelse.
For en engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den som da først steg ned etter at vannet var blitt opprørt, ble frisk, hva sykdom han så led av” (Johannes 5:3–4).
Frelserens besøk er avbildet i et vakkert maleri av Carl Bloch med tittelen Kristus helbreder syke ved Betesda. Bloch skildrer Jesus som forsiktig løfter en midlertidig baldakin for å avdekke en syk mann (Johannes 5:7) som ligger i nærheten av dammen og venter. Den syke mannen er maktesløs, og her ser vi Frelserens barmhjertighet og nåde, som kom i stillhet for å hjelpe dem som ikke kunne hjelpe seg selv.
På maleriet ligger den syke mannen sammenkrøpet på gulvet i skyggen, utslitt og mismodig etter å ha strevd med sin skrøpelighet i 38 år.
Idet Frelseren løfter kanten av duken med én hånd, gir han tegn med den andre og stiller et inntrengende spørsmål: “Vil du bli frisk?”
Mannen svarer: “Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg” (Johannes 5:6–7).
På mannens tilsynelatende umulige utfordring, gir Jesus et dypsindig og uventet svar:
“Stå opp, ta båren din og gå.
Og straks ble mannen frisk, og han tok sin seng og gikk” (Johannes 5:8–9).
I en annen gripende scene forteller Lukas oss at Frelseren møtte 10 spedalske da han var på vei til Jerusalem. På grunn av sin skrøpelighet, ble de “stående på avstand” (Lukas 17:12). De var utstøtte – urene og uønsket.
“Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!” ropte de (Lukas 17:13). De tryglet med andre ord: “Er det ikke noe du kan gjøre for oss?”
Den store lege, full av medlidenhet, visste at troen uansett må komme før miraklet, og fortalte dem derfor: “Gå av sted og fremstill dere for prestene” (Lukas 17:14).
Da de gikk i tro, skjedde miraklet. Kan dere forestille dere den overveldende gleden for hvert skritt da de opplevde at kroppen i samme stund ble renset og helbredet rett foran øynene på dem?
“En av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst.
Og han falt ned på sitt ansikt for [Mesterens] føtter og takket ham…
Og [Jesus] sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg” (Lukas 17:15–16, 19).
I min tidligere praksis som lege og kirurg, fokuserte jeg på å reparere og korrigere det fysiske. Jesus Kristus helbreder både kropp, sinn og ånd, og hans helbredelse begynner med tro.
Husker dere da deres tro og glede var fylt til randen? Husker dere øyeblikket da dere fant deres vitnesbyrd, eller da Gud bekreftet for dere at dere var hans sønn eller datter, og at han elsket dere veldig høyt – og dere følte dere friske? Hvis det virker som en svunnen tid, kan den finnes igjen.
Frelseren gir oss råd om hvordan vi kan bli friske – fullendt eller helbredet:
“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” (Matteus 11:28–30).
“Kom så og følg meg” (Lukas 18:22) oppfordrer oss til å legge det gamle livet og verdslige lyster bak oss, og bli en ny skapning der “det gamle er forbi [og] alt er blitt nytt” (2 Korinterbrev 5:17), med et nytt, trofast hjerte. Og vi blir friske igjen.
“Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg, be og dere skal få, bank på, og det skal lukkes opp for dere” (L&p 88:63).
Når vi kommer til ham, innser vi at jordelivet er ment å være vanskelig og at “motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11) ikke er en feil i frelsesplanen. Motsetninger er snarere den uunnværlige delen av jordelivet som styrker vår vilje og foredler våre valg. Selve livets omskiftelser hjelper oss å utvikle et evig forhold til Gud – og prege hans bilde i vårt ansikt når vi gir oss hen til ham (se Alma 5:19).
“Gjør dette til minne om meg” (Lukas 22:19) var det vår Frelser ba oss om da han innstiftet det vi kaller nadverden. Denne ordinansen med brød og vann fornyer hellige pakter vi har inngått med Gud, og inviterer forsoningens kraft inn i vårt liv. Vi blir helbredet ved å oppgi vaner og livsstil som forherder hjerter og gjør oss hårdnakket. Når vi legger ned våre “opprørsvåpen” (Alma 23:7), begynner vi å “handle som [vi] vil” (L&p 58:28), uten lenger å bli forblindet av Satans sofisteri eller overdøvet av verdens uharmoniske støy og uro.
Når vi omvender oss og blir omvendt til Herren, blir vi helbredet, og vår skyld blir vasket bort. I likhet med Enos kan vi undres: “Hvordan går det til?” Herren svarer: “På grunn av din tro på Kristus… Gå derfor bort, din tro har gjort deg ren” (Enos 1:7, 8).
Corrie ten Boom, en hengiven nederlandsk kristen kvinne, fant den slags helbredelse til tross for å ha vært internert i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Hun led voldsomt, men i motsetning til sin kjære søster Betsie, som omkom i en av leirene, overlevde Corrie.
Etter krigen talte hun ofte offentlig om sine erfaringer og om helbredelse og tilgivelse. En gang kom en tidligere nazi-vakt som hadde deltatt i Corries eget grusomme fangenskap i Ravensbrück, Tyskland, bort til henne fordi han likte hennes budskap om Kristi tilgivelse og kjærlighet.
‘Jeg er så takknemlig for ditt budskap, Fraulein,’ sa han. ‘Tenke seg til, som du sier, at han har vasket bort mine synder!’
“Han rakte ut hånden for å håndhilse på meg,” fortalte Corrie. “Og jeg, som så ofte hadde snakket om… behovet for å tilgi, holdt hånden ved min side.
Samtidig som de sinte, hevngjerrige tankene kokte i meg, så jeg hvor syndige de var… Herre Jesus, ba jeg, tilgi meg, og hjelp meg å tilgi ham.
Jeg prøvde å smile, [og] jeg kjempet med å løfte hånden. Jeg klarte det ikke. Jeg følte ingenting, ikke den minste gnist av varme eller nestekjærlighet. Igjen holdt jeg en stille bønn. Jesus, jeg kan ikke tilgi ham. Gi meg din tilgivelse.
Da jeg tok hånden hans, skjedde noe helt fantastisk. Fra skulderen, langs armen og gjennom hånden, syntes en kraft å strømme fra meg til ham, samtidig som jeg følte en kjærlighet til denne fremmede som nesten overveldet meg.
Og slik oppdaget jeg at verdens helbredelse ikke avhenger av vår tilgivelse eller vår godhet, men av Hans. Når Han sier at vi skal elske våre fiender, gir Han også kjærligheten sammen med befalingen.”1
Corrie ten Boom ble helbredet.
President Thomas S. Monson har sagt: “Det er én som opprettholder dem som er plaget eller omgitt av smerte og sorg – vår Herre Jesus Kristus.”2
Hvis dere føler dere urene, ulykkelige, uverdige eller syke, husk at “alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning”.3 Ha tro på og tålmodighet med Frelserens tidsplan og hensikter for dere. “Frykt ikke, bare tro” (Mark 5:36).
Vær trygg på at Frelseren fortsatt ønsker å reparere vår sjel og helbrede vårt hjerte. Han venter ved døren og banker. La oss svare ved igjen å begynne å be, omvende oss, tilgi og glemme. La oss elske Gud og tjene vår neste og stå på hellige steder med et liv som er gjort rent. Den syke mannen ved Betesda-dammen, den spedalske på veien til Jerusalem og Corrie ten Boom ble helbredet. “Vil du bli frisk?” Stå opp og gå. Hans “nåde er nok” (2 Korinterbrev 12:9), og dere vil ikke vandre alene.
Jeg har fått vite at Gud lever. Jeg vet at vi alle er hans barn og at han elsker oss for den vi er og for den vi kan bli. Jeg vet at han sendte sin Sønn til verden for å være et sonoffer for alle mennesker, og at de om tar imot hans evangelium og følger ham, vil bli friske og fullendt – “i hans egen tid og på hans egen måte og i overensstemmelse med hans egen vilje” (L&p 88:68), ved hans milde barmhjertighet. Dette er mitt vitnesbyrd til dere, i Jesu Kristi navn. Amen.