Små og enkle ting
La oss strekke oss ut til andre med tro og kjærlighet.
Mine kjære brødre og søstre, for bare noen uker siden var jeg på misjonæropplæringssenteret i Mexico City for gi et budskap til misjonærene. Min hustru og jeg ankom med vilje flere timer for tidlig. Da vi utforsket de vakre hagene og de velholdte gatene ved senteret, kunne vi ikke unngå å se den lykke som strålte fra ansiktene til hundrevis av unge eldster og søstre, alle fokusert på å tilegne seg nye språkkunnskaper og få en bedre forståelse av sin hensikt som misjonær.
Da jeg stoppet opp for nyte dette bemerkelsesverdige synet fullt ut, reflekterte jeg over Almas ord da han befalte sin sønn Helaman å føre en historie om sitt folk som en del av opptegnelsene som hadde blitt betrodd ham, og å holde alle disse tingene hellig så de en dag kunne komme ut til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk.
Alma fortalte ham så:
“Nå synes du kanskje at dette er tåpelig av meg, men se, jeg sier deg at ved små og enkle ting vil store ting skje, og ved små midler blir de vise i mange tilfeller gjort til skamme.
Og Gud Herren benytter seg av midler for å gjennomføre sine store og evige hensikter, og ved meget små midler gjør Herren de vise til skamme og tilveiebringer mange sjelers frelse” (Alma 37:6–7).
Våre misjonærers uskyld og ungdommelighet viser Herrens måte – at de som er ydmyke, kan “innby andre til å komme til Kristus og hjelpe dem å motta det gjengitte evangelium ved tro på Jesus Kristus og hans forsoning, ved å omvende seg, bli døpt og motta Den hellige ånd og holde ut til enden” (Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet [2004], 1).
Som medlemmer av Kirken, kan vi, ved hjelp av våre egne små og enkle ting, “overbevise… mange om deres feilaktige veier” og bringe “dem til kunnskap om deres Gud til deres sjelers frelse” (Alma 37:8).
Ved en anledning ble jeg med en stavspresident og biskop for å besøke et mindre aktivt medlem. Vi underviste ham på en svært enkel måte om sabbatens velsignelser. Vi uttrykte vår oppriktige kjærlighet til ham. Han svarte: “Alt jeg trengte var at noen kom og ga meg en abrazo, eller klem.” Jeg reiste meg øyeblikkelig og omfavnet ham. Dagen etter var det søndag. Den samme mannen kom til nadverdsmøtet med hele familien sin.
Under et besøkende lærerinners besøk ba Martha, et medlem av vår menighet, min hustru og hennes ledsager om aldri å komme igjen. Hun hadde bestemt seg for å slutte å komme til kirken. En av de besøkende lærerinnene spurte Martha om de kunne synge en salme sammen for siste gang, og hun sa ja. Mens de sang, skjedde det noe spesielt. Litt etter litt begynte Ånden å fylle rommet. Alle følte det. Marthas hjerte begynte å mildnes. Med øynene fylt av tårer, uttrykte hun sitt hjertes følelser til de besøkende lærerinnene. Akkurat da innså hun at hun visste at evangeliet var sant. Hun takket nå sine besøkende lærerinner og sa hun ønsket at de skulle komme igjen. Fra den dagen av tok hun imot dem med glede.
Martha begynte å gå i kirken sammen med sin unge datter. I mange år gikk de regelmessig, og Martha mistet aldri håpet om at hennes mann til slutt ville velge å bli med dem. Endelig kom dagen da Herren rørte ved hans hjerte, og han begynte å gå med dem, og kort tid senere gjorde deres andre datter det samme. Denne familien begynte å føle den sanne glede som kommer av å ha evangeliets velsignelser i hjemmet. Martha har siden virket trofast som Hjelpeforeningens president i vår menighet, og hennes mann har hatt en rekke kall på stavsplan. Alt dette begynte med å synge en salme, en liten og enkel ting som rørte ved Marthas hjerte.
Naaman var hærfører under kongen av Syria, en hederlig mann, en mektig og tapper mann, men han var også spedalsk (se 2 Kongebok 5:1). Etter å ha mislyktes med å få en kur for sin spedalskhet fra Israels konge, gikk Naaman til Elisa, profetens hus. Elisa sendte et bud ut til ham som sa:
“Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli friskt igjen, og du skal bli ren.
Da ble Naaman vred og drog bort og sa: Jeg tenkte at han ville komme ut til meg og stå fram og påkalle Herrens, sin Guds navn og føre hånden fram og tilbake over det syke stedet, og ta bort spedalskheten…
Men hans tjenere trådte fram og talte til ham og sa: Min far! Dersom profeten hadde bedt deg gjøre noe vanskelig, ville du da ikke ha gjort det? Hvor meget mer når han bare sier til deg: Bad deg, så skal du bli ren!
Så drog han ned og dukket seg sju ganger i Jordan, slik Guds mann hadde sagt. Og hans kjøtt ble friskt som på en liten gutt, og han ble ren” (2 Kongebok 5:10–11, 13–14).
Vår profet, president Thomas S. Monson, har oppfordret oss alle til å gå ut og redde våre brødre og søstre. Han sa: “Verden trenger deres hjelp. Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse. Evighetens velsignelser venter dere” (“Til unnsetning,” Liahona, juli 2001, 57).
Jeg vitner om at mange av dem som trenger vår hjelp, venter på oss. De er klare for at deres tapre brødre og søstre strekker seg ut til dem og redder dem ved små og enkle midler. Jeg har personlig brukt mange timer på å besøke mindre aktive medlemmer av Kirken hvis hjerte allerede har blitt mildnet av Herren, som nå er klare til å motta vårt vitnesbyrd og våre oppriktige uttrykk for kjærlighet. Når vi strekker oss ut og inviterer dem, vil de komme tilbake til Kirken uten å nøle.
La oss strekke oss ut til andre med tro og kjærlighet. La oss huske Herrens løfte:
“Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!” (L&p 18:15–16).
Jeg bærer vitnesbyrd om Herrens kjærlighet til alle sine barn. Jeg vet at han lever, og at han er vår Frelser. I Jesu Kristi navn. Amen.