Forbind sårene deres
Jeg ber om at vi må forberede oss til å yte den prestedømstjeneste Herren måtte sette frem for oss på vår jordiske reise.
Vi er alle velsignet med ansvar for andre. Å bære Guds prestedømme er å bli holdt ansvarlig av Gud for hans barns evige liv. Dette er reelt, det er fantastisk, og til tider kan det føles overveldende.
Det finnes eldstenes quorumspresidenter som hører på i kveld, som vet hva jeg mener. Her er noe som skjedde med en av dere. Det har sannsynligvis skjedd med mange av dere – og mer enn én gang. Detaljene kan variere, men situasjonen er den samme.
En eldste du ikke kjenner så godt, ba deg om hjelp. Han hadde nettopp funnet ut at han måtte flytte sin hustru og lille sønn fra leiligheten der de har bodd, til en annen i nærheten, i dag.
Han og hans hustru hadde allerede spurt en venn om de kunne låne en lastebil for dagen til å flytte sin husstand og sine personlige eiendeler. Vennen lånte dem lastebilen. Den unge faren begynte å laste alt de eide inn i lastebilen, men i løpet av de første minuttene skadet han ryggen. Vennen som lånte dem lastebilen, var for opptatt til å hjelpe. Den unge faren var fortvilet. Han tenkte på deg, på sin eldstenes quorumspresident.
Da han ba om hjelp, var det allerede tidlig ettermiddag. Samme kveld var det møte i Kirken. Du hadde allerede lovet å hjelpe din hustru med huslige prosjekter den dagen. Barna hadde bedt deg om å gjøre noe sammen med dem, men du hadde ikke kommet så langt ennå.
Du visste også at medlemmene av quorumet, særlig de mest trofaste, de du vanligvis ber om hjelp, trolig var i samme tidsklemme som deg.
Herren visste at du ville få slike dager da han kalte deg til denne stillingen, så han ga deg en historie til å oppmuntre deg. Det er en lignelse for overbelastede prestedømsbærere. Vi kaller den noen ganger historien om den barmhjertige samaritan. Men det er egentlig historien for en flott prestedømsbærer i disse vanskelige siste dager.
Historien passer perfekt for den overanstrengte prestedømstjener. Bare husk at du er samaritanen og ikke presten eller levitten som gikk forbi den skadede mannen.
Du har kanskje ikke tenkt på denne historien når du har opplevd slike utfordringer. Men jeg ber om at du vil det når slike dager kommer igjen, noe de sikkert vil.
Vi blir ikke fortalt i Skriftene hvorfor samaritanen reiste på veien fra Jerusalem til Jeriko. Det er ikke sannsynlig at han tok seg en hyggelig tur alene, siden han må ha visst at ranere ventet på den uforsiktige. Han var på en viktig reise, og slik det var vanlig, hadde han med seg et lastedyr samt olje og vin.
Med Herrens ord stoppet samaritanen da han så den skadede mannen, fordi han hadde “inderlig medynk” med ham.
Men i tillegg til å føle medynk, handlet han. Husk alltid detaljene i beretningen:
“Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.
Neste dag tok han frem to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.”1
Du og de prestedømsbærere du er kalt til å lede, kan være sikre på minst tre ting. For det første vil Herren gi deg den medfølelse han føler for de nødlidende, hvis du ber om det. For det annet vil han sørge for andre, som verten, som vil stå sammen med deg i din tjeneste. Og for det tredje vil Herren, i likhet med den barmhjertige samaritan, mer enn gjengjelde alle som deltar i å hjelpe de trengende.
Dere quorumspresidenter har trolig handlet på disse forsikringene mer enn én gang. Dere ba andre med Herrens prestedømme om hjelp, med tillit til at de ville reagere med medfølelse. Dere var ikke redde for å spørre dem som har reagert oftest før, fordi dere visste at de lett føler medlidenhet. Dere spurte dem i visshet om at de tidligere har følt Herrens gavmildhet når de valgte å hjelpe. Dere spurte noen som allerede var tungt belastet, vel vitende om at jo større offer, jo større kompensasjon vil de motta fra Herren. De som har hjulpet før, har følt Frelserens overveldende takknemlighet.
Dere kan godt ha blitt inspirert til ikke å be noen hjelpe til med å laste og deretter losse den lastebilen. Som leder, kjenner dere quorumsmedlemmene og deres familier godt. Herren kjenner dem fullkomment.
Han vet hvem sin hustru som var nær bristepunktet fordi hennes mann ikke kunne finne tid til å gjøre det hun trengte å få gjort for å ivareta sine behov. Han vet hvilke barn som ville bli velsignet ved å se sin far dra atter en gang for å hjelpe andre, eller om barna trengte følelsen av at de betyr nok for sin far til at han ville tilbringe tid med dem den dagen. Men han vet også hvem som trenger invitasjonen til å tjene, men kanskje ikke synes å være en sannsynlig eller villig kandidat.
Dere kan ikke kjenne alle quorumsmedlemmene fullkomment, men det gjør Gud. Slik dere har gjort så mange ganger, ba dere om å få vite hvem dere skulle be om hjelp til å tjene andre. Herren vet hvem som vil bli velsignet ved å bli spurt om å hjelpe, og hvis familie vil bli velsignet ved ikke å bli spurt. Dette er den åpenbaring dere kan forvente å få når dere leder i prestedømmet.
Jeg så det skje da jeg var en ung mann. Jeg var førsteassistent i et prestenes quorum. Biskopen ringte meg hjemme en dag. Han sa at han ville ha meg med for å besøke en enke i stor nød. Han sa at han trengte meg.
Mens jeg ventet på at han skulle hente meg, ble jeg grepet av angst. Jeg visste at biskopen hadde sterke og kloke rådgivere. Den ene var en kjent dommer. Den andre drev et stort firma, og ble senere generalautoritet. Biskopen skulle selv bli generalautoritet en dag. Hvorfor sa biskopen til en uerfaren prest: “Jeg trenger din hjelp”?
Jeg vet bedre nå hva han kunne ha sagt til meg: “Herren trenger å velsigne deg.” Hjemme hos enken så jeg ham, til min forbauselse, fortelle kvinnen at hun ikke kunne få hjelp fra Kirken før hun fylte ut budsjett-skjemaet han hadde gitt henne tidligere. På vei hjem, da han så hvor sjokkert jeg var, lo han av min forbauselse og sa: “Hal, når hun får kontroll over utgiftene, vil hun være i stand til å hjelpe andre.”
Ved en annen anledning tok biskopen meg med hjem til alkoholiserte foreldre som sendte to forskremte små jenter for å møte oss ved døren. Da han hadde snakket med de to små jentene, snudde vi oss vekk, og han sa til meg: “Vi kan ikke endre tragedien i livet deres ennå, men de kan føle at Herren elsker dem.”
En annen kveld tok han meg med hjem til en mann som ikke hadde kommet til kirken på mange år. Biskopen fortalte ham hvor glad han var i ham og hvor mye menigheten trengte ham. Det syntes ikke å ha særlig innvirkning på mannen. Men den gangen, og hver gang biskopen tok meg med, hadde det stor innvirkning på meg.
Det er umulig for meg å finne ut om biskopen ba for å få vite hvilken prest som ville bli velsignet ved å bli med ham på disse besøkene. Han kunne godt ha tatt meg seg andre prester mange ganger. Men Herren visste at jeg en dag ville være biskop og invitere dem hvis tro hadde blitt kald, til å komme tilbake til evangeliets varme. Herren visste at jeg en dag ville få prestedømsansvar for hundrevis og kanskje tusenvis av vår himmelske Faders barn som hadde store timelige behov.
Dere unge menn kan ikke vite hvilken prestedømstjeneste Herren forbereder dere til å yte. Men desto større utfordring for enhver prestedømsbærer er det å gi åndelig hjelp. Vi har alle dette ansvaret. Det følger med å være medlem av et quorum. Det følger med å være medlem av en familie. Hvis troen til noen i deres quorum eller deres familie blir angrepet av Satan, vil dere føle medlidenhet. I likhet med den tjeneste og barmhjertighet som ble vist samaritanen, vil også dere gi dem helbredende balsam for deres sår i nødens stund.
I deres tjeneste som heltidsmisjonær, vil dere gå til tusenvis av mennesker i stor åndelig nød. Før dere underviser dem, vil mange ikke engang vite at de har åndelige sår som, ubehandlet, vil bringe endeløs elendighet. Dere vil gå i Herrens ærend for å redde dem. Bare Herren kan forbinde deres åndelige sår når de tar imot ordinansene som fører til evig liv.
Som quorumsmedlem, som hjemmelærer og som misjonær, kan dere ikke hjelpe folk å reparere åndelig skade med mindre deres egen tro er levende. Det betyr langt mer enn å lese regelmessig i Skriftene og be for dem. Bønnen i øyeblikket og raske blikk i Skriftene er ikke forberedelse nok. Den trygge forvissning som dere vil trenge, kommer med dette rådet fra kapittel 84 i Lære og pakter: “Vær heller ikke bekymret på forhånd for hva dere skal si, men samle til enhver tid livets ord i deres sinn, og det skal bli gitt dere i samme stund den del som skal bli tildelt enhver.”2
Dette løftet kan bare gjøres krav på dersom vi “samler” livets ord, og gjør det kontinuerlig. Samle-delen av dette skriftstedet har for meg vært et spørsmål om å føle noe for ordene. For eksempel, når jeg har gått for å prøve å hjelpe noen som vaklet i sin tro på profeten Joseph Smiths guddommelige kall, kommer følelsene tilbake til meg.
Det er ikke bare ordene fra Mormons bok. Det er en følelse av visshet om sannheten som kommer hver gang jeg leser bare noen linjer fra Mormons bok. Jeg kan ikke love at den vil komme til enhver som er smittet med tvil angående profeten Joseph eller Mormons bok. Men jeg vet at Joseph Smith er gjenopprettelsens profet. Jeg vet at Mormons bok er Guds ord, fordi jeg har samlet dens ord i mitt sinn.
Jeg vet av erfaring at dere kan få forsikring om sannheten fra Ånden, fordi den har kommet til meg. Dere og jeg må ha denne vissheten før Herren lar oss møte en reisende vi er glad i, som har blitt såret av sannhetens fiender.
Det er en annen forberedelse vi må gjøre. Det er en menneskelig egenskap å bli herdet med hensyn til andres smerter. Det er en av grunnene til at Frelseren anstrengte seg slik for å fortelle om sin forsoning og om at han påtok seg smertene og sorgene til alle vår himmelske Faders barn, så han kunne vite hvordan han kunne hjelpe dem.
Selv de beste av vår himmelske Faders jordiske prestedømsbærere når ikke lett dette nivået av medfølelse. Vår menneskelige tendens er å være utålmodige med den som ikke kan se sannheten like tydelig som oss. Vi må passe på at vår utålmodighet ikke tolkes som fordømmelse eller avvisning.
Når vi forbereder oss til å hjelpe andre for Herren som hans prestedømstjenere, er det et skriftsted som kan veilede oss. Det inneholder en gave vi trenger på vår reise, uansett hvor Herren vil sende oss. Den barmhjertige samaritan hadde denne gaven. Vi vil trenge den, og Herren har fortalt oss hvordan vi kan finne den:
“Derfor, mine elskede brødre, hvis dere ikke har kjærlighet, er dere intet, for kjærligheten svikter aldri. Derfor, hold fast ved kjærligheten som er det største av alt, for alle ting skal svikte.
Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.
Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er, så vi kan ha dette håp, så vi kan bli renset likesom han er ren.”3
Jeg ber om at vi må forberede oss til å yte den prestedømstjeneste Herren måtte sette frem for oss på vår jordiske reise. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.