Din storartede reise hjem
Når dere med glede bruker kartet som deres kjærlige Fader har gitt dere til reisen, vil det lede dere til hellige steder og dere vil oppnå deres guddommelige muligheter.
Det er en ære for oss å ha med oss president Thomas S. Monson, vår kjære profet i kveld. President, vi ber alltid for deg.
Mine kjære søstre, takk for musikken og det talte ord. Alt var så inspirerende og passende for påsken, den hellige høytiden vi feirer denne uken.
Det er en glede å være samme med dere dyrebare unge søstre, sammen med deres mødre og deres fantastiske ledere. Dere har strålende humør og smittende smil. Herren er oppmerksom på dere og ser på dere med kjærlighet fra himmelen.
Jeg vokste opp i Zwickau i det tidligere Øst-Tyskland. Da jeg var rundt 11 år gammel, kom min far under økt gransking som politisk dissident, og mor og far følte at det eneste trygge valget for familien var å flykte til Vest-Tyskland. Det ble besluttet at den tryggeste planen var å dra til ulike tider og følge forskjellige ruter til Vesten, og etterlate oss alt vi eide.
Ettersom risikoen var størst for min far, tok han den raskeste ruten, gjennom Berlin. Mine eldre brødre dro nordover, og hver av dem fant sin egen vei vestover. Min søster – som var på samme alder som mange av dere – og Helga Fassmann, hennes lærer i Unge kvinner, og noen andre tok et tog som en kort stund kjørte gjennom Vest-Tyskland. De betalte en konduktør for å låse opp en av dørene for dem, og etter at toget krysset den vesttyske grensen, hoppet de av toget i bevegelse til frihet. Jeg beundret virkelig min søster for hennes mot.
Jeg var det yngste barnet, og mor besluttet at hun og jeg skulle gå over en fjellkjede som skiller de to landene. Jeg husker at hun pakket en lunsj som om vi skulle på fottur eller piknik i fjellet.
Vi tok et tog så langt som vi kunne, og deretter gikk vi i mange timer og kom stadig nærmere den vesttyske grensen. Grensene var strengt bevoktet, men vi hadde et kart og visste om en tid og et sted der det kunne være trygt å krysse over. Jeg kunne føle min mors engstelse. Hun observerte området nøye for å se om vi ble forfulgt. For hvert skritt syntes hennes ben og knær å bli svakere. Jeg hjalp til med å bære den tunge sekken med mat, viktige dokumenter og familiebilder da vi gikk opp en siste lang bakke. Hun var sikker på at vi måtte ha passert grensen nå. Da hun endelig følte seg trygg, satte vi oss og begynte å spise pikniklunsjen vår. For første gang den dagen pustet hun lettere.
Det var først da at vi la merke til grenseskiltet. Det var fortsatt langt foran oss! Vi hadde pikniken vår på feil side av grensen. Vi var fortsatt i Øst-Tyskland!
Grensevakter kunne dukke opp når som helst!
Mor pakket febrilsk sammen lunsjen vår, og vi skyndte oss opp skråningen det forteste vi kunne. Denne gangen våget vi ikke å stoppe før vi visste med sikkerhet at vi hadde nådd den andre siden av grensen.
Selv om hvert medlem av familien hadde tatt svært forskjellige ruter og opplevd svært forskjellige vanskeligheter underveis, kom vi oss alle til slutt i sikkerhet. Omsider ble vi gjenforent som familie. For en strålende dag det var!
Reiseskildringer
Det jeg nettopp har fortalt dere, er en opplevelse som for meg er en svært viktig reise. Jeg kan nå se tilbake på livet mitt og gjenkjenne en rekke slike “reiser” som jeg har foretatt. Ikke alle innebar å krysse fjellkjeder eller politiske grenser. Noen hadde mer å gjøre med å overvinne prøvelser eller vokse åndelig. Men alle var reiser. Jeg tror at hvert liv er en samling av individuelle “reiseskildringer”.
Dere er sikkert klar over at enhver kulturell tradisjon er rik på reiseskildringer. Dere kjenner for eksempel kanskje reisen til Dorothy og hunden hennes, Toto, i Trollmannen fra Oz. Dorothy og Toto blir feid opp i en tornado og fraktet til landet Oz. Der finner Dorothy den karakteristiske gule mursteinsveien som blir starten på en reise som til slutt fører henne hjem.
Så har vi Charles Dickens’ Ebenezer Knug, som ikke reiser fra sted til sted, men fra den ene tiden til den andre. Det er en reise i hans eget hjerte som hjalp ham å forstå hvorfor han hadde blitt slik han var og hva som ville skje med ham hvis han fortsatte med sin egoisme og utakknemlighet.1
En av de store klassiske romaner i kinesisk litteratur er Reisen mot vest. Den ble skrevet på 1500-tallet, og forteller den vakre eventyrhistorien om en munks pilegrimsferd som, med hjelp av fire vennlige figurer, reiser for å finne opplysning.
Og så har vi naturligvis Bilbo Lommelun, den lille, upretensiøse hobbiten som aller helst ville ha holdt seg hjemme og spist suppen sin. Men når det banker på døren, vandrer han ut i det store ukjente sammen med en trollmann og en gruppe dverger for å utføre et farefullt, men svært viktig oppdrag.2
En universell historie
Er vi ikke glad i disse reiseskildringene fordi vi kan kjenne oss igjen i de reisende? Deres fremganger og feiltrinn kan hjelpe oss å finne vår egen vei gjennom livet. Videoen vi så for noen minutter siden, forteller også en vakker reiseskildring. Kanskje disse historiene også minner oss om en reise vi alle bør være kjent med – en reiseskildring der hver og en av oss spiller en viktig rolle.
Denne historien begynner for svært lenge siden, lenge før jorden begynte å bevege seg i sin bane, lenge før solen begynte å strekke sine flammende armer ut i det kalde rom, lenge før store og små skapninger fylte planeten vår. I begynnelsen av denne historien, bodde dere på et fjerntliggende, vakkert sted.
Vi kjenner ikke mange detaljer om livet i denne førjordiske verden, men vi vet noe. Vår himmelske Fader har åpenbart for oss hvem han er, hvem vi er og hvem vi kan bli.
I denne første prøvestand visste dere med absolutt sikkerhet at Gud fantes fordi dere så og hørte ham. Dere kjente Jesus Kristus, som skulle bli Guds Lam. Dere hadde tro på ham. Og dere visste at deres fremtid ikke skulle være i tryggheten av deres førjordiske hjem. Selv om dere elsket denne evige verden, visste dere at dere ønsket og måtte ta fatt på en reise. Dere skulle forlate deres Faders armer, gå gjennom et glemselens slør, motta et dødelig legeme og lære og oppleve ting som forhåpentligvis ville hjelpe dere å vokse til å bli mer lik vår Fader i himmelen og kunne vende tilbake til hans nærhet.
På dette hellige sted, omgitt av dem dere kjente og elsket, må det store spørsmålet, både uttalt og følt, ha vært: “Vil jeg komme trygt tilbake til mitt himmelske hjem?”
Det var så mange ting dere ikke ville ha kontroll over. Jordelivet ville til tider være vanskelig, fylt med uventede svinger i veien: sykdom, hjertesorg, ulykker, konflikter.
Uten noe minne om deres tidligere tilværelse – uten å huske at dere en gang vandret sammen med deres Fader i himmelen – ville dere fortsatt gjenkjenne hans røst midt i jordelivets støy og distraksjoner?
Reisen foran dere virket så lang og usikker – så risikofylt.
Den ville ikke bli lett, men dere visste at den var verdt enhver anstrengelse.
Så der sto dere på kanten av evigheten og skuet utover med usigelig spenning og håp – og trolig også med en viss grad av bekymring og frykt.
Til syvende og sist visste dere at Gud ville være rettferdig – at hans godhet ville seire. Dere hadde deltatt i de store råd i himmelen og visste at Frelseren og Forløseren, Jesus Kristus, ville gjøre det mulig for dere å bli renset fra synd og reddet fra den fysiske død. Dere hadde tro på at dere til slutt ville glede dere og sammen med et himmelsk kor synge lovsanger til hans hellige navn.
Så pustet dere dypt …
Og tok et stort skritt fremover …
Og her er dere!
Hver og en av dere har lagt ut på deres egen fantastiske reise tilbake til deres himmelske hjem!
Kartet deres
Nå som dere er her på jorden, kan det være lurt å spørre dere selv hvordan det går med reisen. Er dere på rett kurs? Er dere i ferd med å bli den personen dere var ment å bli og ønsket å bli? Gjør dere valg som vil hjelpe dere å vende tilbake til deres Fader i himmelen?
Han sendte dere ikke ut på reisen bare for å vandre formålsløst rundt på egen hånd. Han ønsker at dere skal komme hjem til ham. Han har gitt dere kjærlige foreldre og trofaste ledere i Kirken, i tillegg til et kart som beskriver terrenget og identifiserer farene. Kartet viser dere hvor fred og lykke kan finnes, og vil hjelpe dere å stake ut kursen hjem.
Hvor kan dere så finne dette kartet?
-
I de hellige Skifter.
-
I profetenes og apostlenes ord.
-
Og gjennom personlig åpenbaring fra Den hellige ånd.
Dette kartet er Jesu Kristi evangelium, de gode nyhetene og den gledelige veien for en Kristi disippel. Det er budene og eksemplet som er gitt oss av vår Talsmann og Veileder, som kjenner veien fordi Han er veien.3
Men bare å ha et kart hjelper lite om man ikke studerer det – om man ikke bruker det til å navigere gjennom livet. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det til en høy prioritet å studere og anvende Guds ord. Åpne hjertet for Den hellige ånd, slik at han kan lede dere på reisen gjennom livet.
Kartet deres er fullt av oppmuntrende og lærerike budskap fra deres himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. I dag ønsker jeg å dele med dere tre av disse budskapene som vil hjelpe dere å få en god reise tilbake til deres himmelske hjem.
Det første budskapet: “Frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere.”4
Dere er ikke alene på denne reisen. Deres himmelske Fader kjenner dere. Selv når ingen andre hører dere, gjør han det. Når dere gleder dere i rettferdighet, gleder han seg med dere. Når dere plages med prøvelser, sørger han med dere.
Vår himmelske Faders interesse for dere avhenger ikke av hvor rike, vakre, sunne eller smarte dere er. Han ser dere ikke slik som verden ser dere. Han ser hvem dere egentlig er. Han ser på hjertet.5 Og han elsker dere6 fordi dere er hans barn.
Kjære søstre, søk ham oppriktig, og dere vil finne ham.7
Jeg lover at dere ikke er alene.
Ta nå en titt på menneskene rundt dere. Noen kan være deres ledere, venner eller familiemedlemmer. Andre har dere kanskje aldri møtt før. Uansett var alle dere ser rundt dere – på dette møtet eller på et hvilket som helst annet sted, i dag eller en annen gang – tapre i den førjordiske verden. Den fordringsløse og ordinært utseende personen som sitter ved siden av dere, kan ha vært en av de store personlighetene dere elsket og beundret i åndeverdenen. Dere var kanskje selv et slikt forbilde!
Én ting kan dere være sikre på: alle dere ser – uansett rase, religion, politisk oppfatning, kroppstype eller utseende – er i familie med dere. Den unge kvinnen dere ser på, har samme himmelske Fader som dere, og hun forlot hans kjærlige nærhet akkurat som dere gjorde, ivrig etter å komme til denne jorden og leve slik at hun en dag kunne vende tilbake til ham.
Hun kan imidlertid føle seg alene, akkurat som dere noen ganger gjør. Hun kan til og med iblant glemme hensikten med sin reise. Minn henne på at hun ikke er alene, med ord og handlinger. Vi er her for å hjelpe hverandre.
Livet kan være vanskelig, og det kan forherde et hjerte i den grad at enkelte mennesker synes umulige å nå. Noen kan være fulle av sinne. Andre kan spotte og latterliggjøre dem som tror på en kjærlig Gud. Men tenk på dette: Selv om de ikke husker det, lengtet de også en gang etter å vende tilbake til sin Fader i himmelen.
Det er ikke deres ansvar å omvende noen. Det er Den hellige ånds oppgave. Deres oppgave er å uttrykke deres tro og ikke være redde. Vær en venn for alle, men gå aldri akkord med deres normer. Stå trofaste mot deres overbevisning og tro. Stå rakt, for dere er en Guds datter, og han står sammen med dere!
Det andre budskapet: “Dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.”8
Har dere noen gang lurt på hvilket språk vi alle snakket da vi bodde i Guds nærhet? Jeg har en sterk mistanke om at det var tysk, men det er det nok ingen som vet sikkert. Jeg vet imidlertid at i vårt førjordiske liv lærte vi direkte av vår ånds Fader et universelt språk – et som kan overvinne følelsesmessige, fysiske og åndelige barrierer.
Dette språket er Jesu Kristi rene kjærlighet.
Det er det mektigste språk i verden.
Kristi kjærlighet er ingen påtatt kjærlighet. Det er ingen kjærlighet som på et gratulasjonskort. Det er ikke den type kjærlighet som lovprises i populær musikk og film.
Denne kjærligheten tilveiebringer en endret karakter. Den kan gjennomtrenge hat og oppløse misunnelse. Den kan helbrede harme og slukke bitterhetens branner. Den kan utrette mirakler.
Vi fikk våre “første leksjoner”9 på dette kjærlighetens språk som ånder i Guds nærhet, og her på jorden har vi muligheter til å øve det inn og lære det flytende. Dere kan vite om dere lærer dette kjærlighetens språk ved å evaluere hva som motiverer deres tanker og handlinger.
Når deres første tanker dreier seg om hvordan ting vil gavne dere, kan deres motivasjon være egoistisk og overfladisk. Det er ikke det språket dere ønsker å lære.
Men når deres første tanker og handlinger dreier seg om å tjene Gud og andre – når dere virkelig ønsker å velsigne og bygge opp menneskene rundt dere – da kan kraften i Kristi rene kjærlighet virke i deres hjerte og liv. Det er det språket dere ønsker å lære.
Når dere kan dette språket flytende og bruker det i deres omgang med andre, vil de gjenkjenne noe i dere som kan vekke i dem et lenge skjult ønske om å søke etter den rette veien på reisen tilbake til sitt himmelske hjem. Kjærlighetens språk er tross alt også deres sanne morsmål.
Denne dype og varige innflytelsen er et språk som når inn i selve sjelen. Det er et språk av forståelse, et språk av tjeneste, et språk av oppbyggelse, glede og trøst.
Lær å bruke det universelle språket som Kristi kjærlighet er.
Og det tredje budskapet: “Vær… ved godt mot.”10
Noen ganger blir vi utålmodige med hensyn til hvor vi er på vår reise, ikke sant? Hvis du er 12 år gammel, skulle du kanskje ønske du var 14. Når du er 14, skulle du kanskje ønske at du var 18. Og når du er 18, ønsker du til og med iblant at du var 12 igjen og kunne starte på nytt.
Det vil alltid være noe å klage over – ting som ikke ser ut til å gå helt som de skal. Det kan være dager hvor dere føler dere triste, ensomme, misforstått eller uønsket. Men dette er ikke den reisen dere hadde håpet på, og det er ikke reisen deres himmelske Fader sendte dere ut på. Husk at dere virkelig er en Guds datter!
Med dette i sinne, oppfordrer jeg dere til å vandre tillitsfullt og med glede. Ja, veien har humper og avstikkere og til og med noen farer. Men ikke fokuser på dem. Se etter den lykke deres Fader i himmelen har beredt for dere på hvert steg av deres reise. Lykke er målet, men det er også veien. “Fred i denne verden og evig liv i den kommende verden” er det han lover.11 Det er derfor han befaler oss å være “ved godt mot”.
Når dere med glede bruker kartet som deres kjærlige Fader har gitt dere til reisen, vil det lede dere til hellige steder og dere vil oppnå deres guddommelige muligheter. Dere vil utvikle dere til den Guds datter dere håpet å bli.
Kjære søstre, kjære unge kvinner i Kirken, kjære unge venner, som en Herrens apostel velsigner jeg dere med at dere vil finne veien på denne reisen hjem, og at dere vil være til inspirasjon for andre reisende. Det er også mitt løfte og min bønn at når dere overholder og lever trofast mot paktene, prinsippene og verdinormene i Jesu Kristi evangelium, vil deres himmelske Fader møte dere på slutten av deres reise. Han vil omfavne dere, og dere vil vite en gang for alle at dere har kommet trygt hjem. I Jesu Kristi navn. Amen.