Til vi ses igjen
Håp gjennom forsoningen
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 4. november 2008. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Håp må ikke bare baseres på kunnskap og vitnesbyrd, men også på at vi gjør forsoningen til en del av livet.
Jeg har møtt folk som har mistet alt håp. De føler at omvendelse er noe de ikke makter og at tilgivelse er uoppnåelig for dem. Slike personer forstår ikke forsoningens lutrende kraft. Eller, hvis de ikke forstår, har de ikke tatt til seg betydningen av Jesu Kristi lidelse i Getsemane og på korset. Hvis noen av oss gir opp håpet om at vårt liv kan lutres, er dette å miskjenne dybden, kraften og omfanget av Hans lidelse for oss.
For noen år siden hadde jeg fått i oppdrag under en stavskonferanse å intervjue en 21 år gammel mann for å avgjøre om han var verdig til å reise på misjon. Vanligvis intervjuer ikke generalautoriteter potensielle misjonærer. Så dette var uvanlig. Da jeg leste noe bakgrunnsstoff om hvorfor jeg skulle intervjue ham, stakk det meg i hjertet. Denne gutten hadde begått alvorlige overtredelser. Jeg lurte på hvorfor jeg var blitt bedt om å snakke med en med en slik bakgrunn, og kom til at det ville være svært uvanlig om jeg skulle anbefale at han ble godkjent som misjonær.
Etter konferansemøtet lørdag kveld trakk jeg meg tilbake til stavspresidentens kontor for å foreta intervjuet. Mens jeg ventet, kom en pen ung mann med et strålende ansiktsuttrykk inn. Jeg undret hvordan jeg kunne unnskylde meg, for det var tydelig at han ønsket å snakke, og jeg hadde en avtale med en svært problematisk ung mann. Så presenterte han seg. Han var den unge mannen jeg skulle treffe.
Der vi var alene i kontoret, stilte jeg bare ett spørsmål: «Hvorfor skal jeg intervjue deg?»
Han fortalte om sin fortid. Da han hadde gjort det, begynte han å forklare trinnene og den personlige lidelse han hadde gjennomgått. Han snakket om forsoningen – forsoningens uendelige kraft. Han bar vitnesbyrd og ga uttrykk for sin kjærlighet til Frelseren. Deretter sa han: «Jeg tror at Frelserens personlige lidelse i Getsemane og hans offer på korset var mektig nok til å redde til og med en mann som meg.»
Jeg ble grepet av hans ydmykhet og av Ånden, og sa: «Jeg vil anbefale deg til tjeneste som en representant for Jesus Kristus.» Deretter sa jeg: «Jeg vil bare be deg om én ting. Jeg ønsker at du skal være den beste misjonæren i hele Kirken. Det er alt.»
Tre eller fire måneder senere talte søster Edgley og jeg på et opplæringssenter for misjonærer. Etter andakten pratet jeg med noen misjonærer da jeg så en ung mann med et kjent ansikt.
Han spurte: «Husker du meg?»
Litt forlegen sa jeg: «Beklager. Jeg vet jeg burde, men husker bare ikke.»
Da sa han: «La meg fortelle deg hvem jeg er. Jeg er den beste misjonæren på opplæringssenteret.» Og jeg trodde ham.
Denne unge mannens håp var ikke bare basert på kunnskap og vitnesbyrd om forsoningen, men også på at denne gaven gjaldt ham personlig. Han forsto at den var for ham! Han kjente forsoningens kraft og det håp den gir når alt kan synes tapt eller håpløst.