Kvalifisert gjennom tjeneste i Kirken

Av Alice A. Lewis

«Kirkens medlemmer har ansvar for sitt eget åndelige og timelige velbefinnende,» står det i Håndbok 2: Kirkens administrasjon. «Fordi de er velsignet med handlefrihetens gave, er det deres privilegium og plikt å fastsette sin egen kurs, løse sine egne problemer og gjøre sitt ytterste for å bli selvhjulpne. Medlemmene gjør dette under Herrens inspirasjon og ved sine egne henders arbeid» ([2010], 6.1.1).

Jeg var 57, nylig skilt, hadde liten arbeidserfaring utenfor hjemmet og trengte desperat en jobb. Jeg hadde oppdratt fire barn, og her satt jeg alene etter 32 års ekteskap med litt høyskoleutdannelse bak meg og stor frykt foran meg for å måtte finne en jobb i min alder.

Jeg satt og ventet på et jobbintervju til en stilling som planleggings- og produksjonsspesialist for fylkets bibliotekdistrikt. Hele tiden tenkte jeg at jeg måtte være sprø hvis jeg trodde jeg var kvalifisert til en slik stilling. Jeg hadde nettopp bestemt meg for å reise meg og gå da sekretæren plutselig sa at de var klare til å ta imot meg i konferanserommet. Jeg følte meg kvalm, men rettet meg opp, holdt en stille bønn og gikk inn.

To veltalende og profesjonelle personer sa at erfaring på visse områder var nødvendig for denne stillingen, og de begynte å spørre meg om min erfaring. Denne jobben krevde en person som kunne arrangere store konferanser, bl.a. kunngjøringer, invitasjoner, catering og opprydding. Hadde jeg den nødvendige erfaring? Jeg tenkte at det hadde jeg ikke da jeg plutselig så for meg en Hjelpeforenings-konferanse. Jeg hadde vært rådgiver i stavens presidentskap for Hjelpeforeningen. Da hadde jeg lært å organisere store sammenkomster og gjøre innkjøp av mat til store grupper. Jeg kunne ærlig si at jeg hadde erfaring med å gjøre nøyaktig det som ble krevet.

Intervjuerne fortsatte: «Mestrer du datamaskin? Du må korrespondere med kunder, og det kreves at du har en plan for bruk av konferanserom.» Jeg tenkte bare på hvor takknemlig jeg var mot alle som hadde lært meg å bruke datamaskin så jeg kunne lage menighetens bulletin og kalender og skrive stavens nyhetsbrev. Ja, jeg var fortrolig med datamaskin.

«Det forventes at du utarbeider programmer og tilbyr kurs for publikum. Ville du være i stand til å undervise barn og voksne?» spurte de. Jeg kom til å tenke på alle de husmoryrke- og speiderferdighetene jeg hadde lært bort. Jeg forklarte at jeg hadde undervist i kurs for barn og voksne hele mitt voksne liv. Jeg visste at jeg var kreativ og kunstnerisk, og var sikker på at jeg kunne foreslå interessante programmer for barn og voksne.

Jeg var henrykt da jeg fikk stillingen. Jeg elsket arbeidet og prøvde å gjøre slik jeg ville ha gjort i et kall i Kirken: foredle mitt arbeid, gå en ekstra mil og ikke klage over overtid. Jeg utarbeidet datakurs på engelsk og rekrutterte en ung student til å undervise kursene på spansk. Jeg underviste kurs i kunst og håndverk, og inviterte utallige forfattere og fremstående talere. Jeg dekorerte biblioteket til hver høytid og stilte ut aktuelle bøker.

En dag fikk jeg en telefon fra en som sa han var fra guvernørens kontor, med spørsmål om jeg var interessert i en stilling som guvernørens assistent. Jeg lo og spurte: «Hvem er dette?» Han forklarte at dette medførte riktighet, og ba meg komme til et intervju neste dag. Jeg følte meg ille til mote da jeg dro dit, for jeg var redd det var en spøk. Det var det ikke. Intervjuet gikk bra, og jeg ble ansatt på stedet.

I min nye jobb benyttet jeg ferdigheter jeg hadde utviklet ved å holde taler i kirken gjennom mange år. Guvernøren kunne ikke være tilstede ved alle tilstelninger han ble invitert til. Derfor ble det forventet at medlemmer av hans stab talte i hans sted. Alle disse talene i kirken og lederskapsstillingene hadde gitt meg den erfaring jeg trengte for å tale offentlig på lik linje med senatorer, lokale og nasjonale rangspersoner og celebriteter. Jeg var guvernørens assistent i syv år inntil vi begge pensjonerte oss.

Hvor ville jeg ha vært uten den omfattende erfaringen jeg hadde høstet mens jeg virket i kall i Kirken? Alt jeg har lært som en Herrens tjener i hans kirke, har gitt meg et liv rikt på velsignelser. Ikke bare hjalp jeg andre mens jeg tjente, men jeg utviklet meg dessuten svært raskt. Jeg er dypt takknemlig for evangeliet og har et fast vitnesbyrd om verdien av tjeneste i Kirken.