Jeg lyttet til slutt
«Hun er en gammel venn, og det er ikke noe stevnemøte,» sa jeg til meg selv. Men hvorfor fortsatte Ånden å advare meg mot å være der?
Mens jeg studerte ble jeg velsignet med en utfordrende turnustjeneste i en by langt hjemmefra. En gammel venn av meg bodde i nærheten, og selv om vi ikke delte den samme tro, hadde ikke våre meningsforskjeller hindret oss i å være venner.
Da jeg traff Madeline (navnet er endret), jobbet vi begge sammen med en annen ung kvinne som var et flott eksempel på en siste-dagers-hellig. Jeg husker at Ånden viste meg små forskjeller mellom de unge kvinnene og gjorde meg oppmerksom på at selv små valg kan stake ut en kurs for resten av livet. Jeg har husket disse åndelige inntrykkene i mange år.
Etter nå å ha fått kontakt igjen etter noen års forløp, planla Madeline og jeg å komme sammen. Da kvelden kom, ble jeg overraskende nervøs. Jeg tok et tog til byen der hun bodde, og da jeg nærmet meg, sa en røst i mitt sinn og mitt hjerte: «Du skulle bare gå på stevnemøte med personer som har høye normer.»
«Dette er ikke noe stevnemøte,» tenkte jeg. «Jeg skal bare treffe en gammel venn.» Ånden gjentok advarselen og presset på til det endelig gikk opp for meg at det var et stevnemøte, og jeg begynte å tenke på hva slags normer og livsstil vennen min hadde nå. «Hun vet at jeg er medlem av Kirken,» rasjonaliserte jeg. «Hun vet hvilke normer jeg har, og det blir ikke noe problem.»
Jeg begynte imidlertid å lure på om de «små forskjellene» jeg hadde lagt merke til tidligere, hadde ført til at det var større avstand mellom oss enn jeg hadde trodd. Dermed fulgte jeg Åndens tilskyndelse og ringte vennen min for å avlyse. Jeg var så redd for å såre henne. Hvordan kunne jeg forklare de åndelige inntrykkene for en venn som ikke forstår Den hellige ånds misjon?
Jeg forklarte at jeg ikke følte godt for en av aktivitetene vi hadde planlagt, og håpet at dette ville gi meg en akseptabel grunn for å slippe unna hele kvelden. Hun ble skuffet og tilbød seg å forandre planene våre. Jeg ble lettet og gikk med på forrandringen fordi jeg tenkte: «Kanskje det var denne aktiviteten Ånden advarte meg mot.» Men engstelsen ville ikke slippe taket i meg.
Vi moret oss den kvelden, men fra tid til annen fortalte Ånden meg at den tidligere advarselen var viktig. Til å begynne med virket det ikke som det var noe å bekymre seg for, men ut over kvelden ble det tydeligere at selv om vi hadde lignende bakgrunn, hadde vi helt forskjellige mål i livet. Våre normer var ikke de samme – selv ikke når det gjaldt små ting. Da hun bestilte vin, forklarte jeg at jeg helst ikke ville betale for alkohol. Hun respekterte mine ønsker og betalte for den selv.
Min åndelige engstelse ble stadig større etter hvert som kvelden gikk. Idet middagen nærmet seg slutten, satt jeg på stolkanten klar til å gå, for jeg visste at kveldens siste tog snart gikk, og jeg bodde for langt unna til å ta taxi. Vennen min så min bekymring og sa at jeg kunne sove hos henne. Nå ville ikke Ånden la meg være i fred, idet den bekreftet det jeg allerede visste – å bli var ikke noe alternativ.
Da jeg fulgte henne hjem, kjempet jeg for å virke rolig. «Er du sikker på at du ikke vil bli?» spurte hun. Jeg var sikker. Hun var ikke påtrengende eller ubehagelig, men Ånden talte stille og klarere enn lyden av torden. Jeg måtte ikke komme for sent til toget!
Jeg ventet til jeg visste at hun var kommet inn, og så løp jeg det forteste jeg kunne for å komme tidsnok til stasjonen. Dette minnet meg om Josef i Egypt da han løp fra fristelsen (se 1 Mosebok 39:7–12).
Når jeg tenker tilbake på det som skjedde den kvelden, føler jeg både frykt og takknemlighet. Frykt for hva som kunne ha skjedd, og takknemlighet for Den hellige ånds veiledning. Ånden talte, og selv om jeg skulle ha gjort det tidligere, er jeg glad for at jeg til slutt lyttet.
Det er helt klart at mitt perspektiv på situasjonen den kvelden var langt fra like klart som Herrens. Jesaja skrev:
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jesaja 55:8–9).
Noen valg vi tar i livet, både tas og glemmes raskt. Men med andre valg følger det lærdommer som vi gjør lurt i å aldri glemme. Jeg er så takknemlig for at jeg vet at når vi følger Den hellige ånds tilskyndelser – og gjør det umiddelbart – blir det lettere for oss å holde oss på den vei Jesus Kristus vil at vi skal følge.
Illustrasjon: Jeff Ward