2010
Hold deg på stien

Hold deg på stien

Hvis vi holder fast i våre barn og følger Frelseren, vil vi alle vende tilbake til vårt himmelske hjem og være trygge i vår himmelske Faders armer.

Rosemary M. Wixom

Jeg fikk nylig overvære lille Kate Elizabeths fødsel. Da hun kom inn i denne verden og ble lagt i sin mors armer, strakte Kate ut hånden og tok tak i morens finger. Det var som om lille Kate sa: «Hvis jeg holder fast, vil du hjelpe meg å holde meg på stien tilbake til min himmelske Fader?»

Syv år gammel fikk Joseph Smith tyfoidfeber, og det satte seg betennelse i benet hans. Dr. Nathan Smith utførte en ny prosedyre for å redde det betente benet. Uten bedøvelse måtte dr. Smith skjære i Josephs ben og faktisk fjerne en del av det betente benet. Joseph ville ikke ha konjakk mot smerten, og nektet å la seg binde, men sa: «Hvis min far vil sitte på sengen og holde meg i armene sine, vil jeg gjøre alt som er nødvendig.»1

Til barn over hele verden sier vi: «Ta hånden min. Hold deg fast. Sammen skal vi holde oss på stien tilbake til vår himmelske Fader.»

Foreldre, besteforeldre, naboer, venner, Primær-ledere – vi kan alle rekke ut en hånd og holde fast i barna. Vi kan stoppe opp, knele ned, se dem inn i øynene og føle deres medfødte ønske om å følge Frelseren. Hold dem i hånden. Gå sammen med dem. Dette er vår mulighet til å forankre dem til troens vei.

Intet barn behøver å gå stien alene så lenge vi snakker åpent med våre barn om frelsesplanen. En forståelse av planen vil hjelpe dem å holde fast i vissheten om at de er Guds barn og at han har en plan for dem, at de levde sammen med ham i den førjordiske tilværelse, at de ropte av glede fordi de skulle komme til denne jorden, og at vi alle med Frelserens hjelp kan vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. Hvis de forstår planen og hvem de er, vil de ikke frykte.

I Alma 24 leser vi: «Han elsker våre sjeler [og] han elsker våre barn, … så frelsesplanen kunne bli gjort kjent for oss så vel som kommende generasjoner.»2

Vi begynner å gjøre planen kjent for våre barn når vi selv holder fast i jernstangen.

Når vi holder fast i jernstangen, kan vi legge våre hender over deres og vandre på den snevre og smale sti sammen med dem. Vårt eksempel blir forsterket i deres øyne. De vil følge oss når de føler seg trygge på det vi gjør. Vi behøver ikke være fullkomne – bare ærlige og oppriktige. Barn ønsker å føle at de er ett med oss. Når mor eller far sier: «Vi kan klare det! Vi kan lese Skriftene hver dag som familie,» vil barna følge!

Én slik familie med fire små barn skriver: «Vi begynte i det små på grunn av våre barns begrensede konsentrasjonsevne. Vårt eldste barn kunne fremdeles ikke lese, men hun kunne gjenta våre ord, så vi begynte å lese i Mormons bok, bare tre vers hver kveld. Min mann og jeg leste ett vers hver, og så gjentok Sydney et vers. Vi utvidet til fire vers og så fem vers, og guttene begynte å gjenta sine egne vers. Ja, det var omstendelig, men vi fortsatte. Vi prøvde å fokusere på regelmessighet istedenfor hastighet. Det tok oss tre og et halvt år å fullføre Mormons bok. Det føltes som en stor prestasjon!»

Moren fortsetter: «Daglig skriftstudium som familie er en vane i vår familie nå. Våre barn er vant til Skriftenes språk, og min mann og jeg benytter enhver anledning til å bære vitnesbyrd om sannhetene. Men det viktigste er at vi føler Ånden sterkere i vårt hjem.»

Gir denne familiens erfaring dere det samme som den gir meg? Når hensikten er å holde fast ved Guds ord, kan vårt studium av Skriftene være bare ett vers om gangen. Det er aldri for sent å begynne. Dere kan begynne nå.

Verden underviser gjerne våre barn om vi ikke gjør det selv, og barn er i stand til å lære alt det verden vil lære dem, i svært ung alder. Det vi vil at de skal vite om fem år, må være en del av våre samtaler med dem i dag. Benytt enhver anledning til å undervise dem. La ethvert dilemma, enhver konsekvens, enhver prøvelse de møter, bli en mulighet til å lære dem å holde fast ved evangeliets sannheter.

Shannon, en ung mor, forventet ikke å lære sine barn om bønnens kraft da de satte seg i bilen for å kjøre de 40 minuttene hjem. Det var ikke uvær da de dro fra bestemors hus, men da de kom til dalen, gikk det lette snødrevet over i snøstorm. Bilen begynte å skrense på veien. Snart var sikten nesten null. De to minste barna følte den spente situasjonen og begynte å gråte. Shannon sa til de eldre barna, Heidi og Thomas, 8 og 6 år gamle: «Dere må be. Vi trenger vår himmelske Faders hjelp til å komme oss trygt hjem. Be om at vi ikke må sette oss fast og at vi ikke må skli av veien.» Hendene hennes skalv mens hun styrte bilen, men hun kunne høre de små bønnene som ble hvisket om og om igjen i baksetet: «Himmelske Fader, hjelp oss å komme trygt hjem. Hjelp oss så vi ikke sklir av veien.»

Etter hvert roet bønnene de to minste, og de sluttet å gråte akkurat da de oppdaget at veien var stengt, og de ikke kunne kjøre lenger. Forsiktig snudde de og fant seg et motell for natten. Da de kom inn på motellet, knelte de ned og takket sin himmelske Fader for at de var i trygghet. Den kvelden lærte en mor sine barn om bønnens kraft.

Hvilke prøvelser vil våre barn møte? I likhet med Joseph Smith kan våre barn finne mot til å gjøre «alt som er nødvendig». Hvis vi er fast bestemt på å holde dem og lære dem om vår himmelske Faders plan gjennom bønn og Skriftene, vil de få vite hvor de kommer fra, hvorfor de er her og hvor de skal hen.

I fjor vår så min mann og jeg en fotballkamp hvor vårt fire år gamle barnebarn spilte. Man følte spenningen på banen mens spillerne løp i alle retninger og jaget etter fotballen. Da dommeren blåste av, visste ikke spillerne hvem som hadde vunnet eller hvem som hadde tapt. De hadde bare spilt kampen. Trenerne ba spillerne om å håndhilse på motspillerne. Så la jeg merke til noe ganske bemerkelsesverdig. Treneren ba om en seierstunnel. Alle foreldrene, besteforeldrene og andre tilskuere som hadde sett kampen, reiste seg og dannet to linjer overfor hverandre, og ved å løfte armene dannet de en buegang. Barna hvinte da de løp gjennom de jublende voksne og langs stien som var dannet av tilskuerne. Snart sluttet spillerne fra det andre laget seg til fornøyelsen mens alle spillerne – både vinnere og tapere – ble tiljublet av de voksne mens de løp gjennom seierstunnelen.

I tankene mine så jeg for meg noe annet. Jeg følte at jeg så barn som levde ifølge planen, den plan vår himmelske Fader har lagt for hvert enkelt barn. De løp den snevre og smale sti gjennom armene til tilskuere som elsket dem, og alle følte gleden over å være på stien.

Jakob sa: «Hvor stor er ikke vår Guds plan!»3 Frelseren har «merket stien og ledet veien».4 Jeg vitner om at hvis vi holder fast i våre barn og følger Frelseren, vil vi alle vende tilbake til vårt himmelske hjem og være trygge i vår himmelske Faders armer. I Jesu Kristi navn. Amen.