2010
Han lærer oss å legge av det naturlige menneske

Han lærer oss å legge av det naturlige menneske

Jeg bærer vitnesbyrd om forsoningens realitet og kraft til å rense og gjøre oss og vårt hjem hellig.

Elder Juan A. Uceda

En morgen kom en familie sammen for å studere Skriftene som vanlig. Da de var samlet, følte faren en negativ ånd. Noen av familiemedlemmene virket ikke særlig glade for å delta. De holdt familiebønn, og da de begynte å lese i Skriftene, la faren merke til at et av barna ikke hadde med seg sine egne Skrifter. Han ba henne gå på rommet og hente Skriftene sine. Hun gjorde det motvillig, og etter en stund som virket som en evighet, kom hun tilbake, satte seg og sa: «Må vi egentlig gjøre dette nå?»

Faren tenkte ved seg selv at all rettferdighets fiende ønsket å skape problemer slik at de ikke skulle få studert Skriftene. Faren prøvde å forholde seg rolig og sa: «Ja, vi må gjøre dette nå, for det er dette Herren ønsker at vi skal gjøre.»

Hun svarte: «Jeg har virkelig ikke lyst til dette nå!»

Faren mistet da tålmodigheten, hevet stemmen og sa: «Dette er mitt hjem, og vi skal alltid lese Skriftene i mitt hjem!»

Hans tone og volum såret datteren, og med Skriftene i hånden forlot hun resten av familien, løp til rommet sitt og smelte igjen døren. Slik endte familiens skriftstudium – ingen harmoni og lite kjærlighet ble følt i hjemmet.

Faren visste at det han hadde gjort, var galt, så han gikk til sitt eget rom og knelte ned og ba. Han tryglet Herren om hjelp. Han visste at han hadde fornærmet et av Hans barn, en datter han virkelig elsket. Han bønnfalt Herren om å gjenopprette en ånd av kjærlighet og harmoni i hjemmet og gjøre dem i stand til å fortsette å studere Skriftene som familie. Mens han ba, kom en tanke til ham: «Gå og si ”unnskyld”.» Han fortsatte å be innstendig om at Herrens ånd måtte komme tilbake til hans hjem. Igjen kom tanken: «Gå og si ”unnskyld”.»

Han ønsket virkelig å være en god far og gjøre det rette, så han reiste seg og gikk til datterens rom. Han banket forsiktig på døren flere ganger, uten å få noe svar. Sakte åpnet han derfor døren og fant datteren sin hulkende og gråtende på sengen. Han knelte ved siden av henne og sa med en mild og kjærlig stemme: «Unnskyld. Jeg er lei for det jeg gjorde.» Han gjentok: «Unnskyld, jeg er glad i deg og jeg vil ikke såre deg.» Fra et barns munn kom så den lærdom Herren ønsket å gi ham.

Hun sluttet å gråte, og etter en kort stillhet fant hun frem Skriftene og begynte å slå opp noen vers. Faren fulgte med mens disse rene og sarte hendene bladde gjennom Skriftene, side etter side. Hun kom til versene hun lette etter, og begynte å lese svært sakte og med en mild stemme: «For det naturlige menneske er en fiende av Gud og har vært det fra Adams fall og vil evindelig og alltid være det, med mindre det føyer seg etter Den Hellige Ånds tilskyndelser og avlegger det naturlige menneske og blir en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning og blir som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt som Herren finner gavnlig å pålegge det, likesom et barn bøyer seg for sin far.»1

Mens han fremdeles knelte ved sengen hennes, ble han fylt med ydmykhet og tenkte: «Det skriftstedet ble skrevet til meg. Hun har gitt meg en stor lærdom.»

Deretter så hun på ham og sa: «Unnskyld. Unnskyld, pappa.»

Da innså faren at hun ikke leste dette verset for å anvende skriftstedet på ham. Hun leste det for å anvende det på seg selv. Han strakte ut armene og omfavnet henne. Kjærlighet og harmoni var gjenopprettet i dette skjønne forsoningsøyeblikk med utspring i Guds ord og Den hellige ånd. Dette skriftstedet, som datteren husket fra sitt personlige skriftstudium, hadde berørt hans hjerte med Den hellige ånds ild.

Mine kjære brødre, vårt hjem må være et sted hvor Den hellige ånd kan være. «Bare hjemmet kan sammenlignes med templet når det gjelder hellighet.»2 Vi har ikke plass til det naturlige menneske i våre hjem. Det naturlige menneske er tilbøyelig til å «skjule [sine] synder eller å tilfredsstille [sin] stolthet, [sin] forfengelige ærgjerrighet eller å utøve kontroll, herredømme eller tvang over menneskenes barns sjeler, [og når han handler] i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den trekker seg tilbake, amen til den manns prestedømme og myndighet».3

Vi som bærer Det aronske eller Det melkisedekske prestedømme, skulle alltid huske at «ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik».4

Strid forlater vårt hjem og vårt liv når vi streber etter å tilegne oss disse Kristus-lignende egenskapene. «Og dere skal også tilgi hverandres overtredelser, for sannelig sier jeg dere, den som ikke tilgir sin nestes overtredelser når han sier han omvender seg, har bragt seg selv under fordømmelse.»5 «Unnskyld. Unnskyld, pappa.»

Herren, Jesus Kristus, som er Fredsfyrsten, lærer oss å skape fred i vårt hjem.

Han lærer oss å være føyelige, eller med andre ord å underkaste oss Herrens vilje. «Gå og si ”unnskyld”.»

Han lærer oss å være saktmodige, eller med andre ord å være «milde, dempede, varsomme, ikke lette å provosere eller irritere, ettergivende og tålmodige når vi blir krenket».6

Han lærer oss å være ydmyke, eller med andre ord «beskjedne, sømmelige, saktmodige, føyelige, det motsatte av stolte, hovmodige, arrogante eller overlegne.»7

«Unnskyld. Jeg er lei for det jeg gjorde.»

Han lærer oss å være tålmodige, eller med andre ord: «Kunne utholde ondsinnethet uten knurring eller surmuling» eller «forholde oss rolig når vi krenkes eller angripes».8

Han lærer oss å være fylt av kjærlighet. «Jeg er glad i deg, og jeg vil ikke såre deg.»

Ja, mine kjære brødre, han lærer oss å legge av oss det naturlige menneske, i likhet med faren i denne historien, som ba Herren om hjelp. Ja, akkurat som faren omfavnet sin datter i sine kjærlige armer, strekker også Frelseren ut sine armer for å omfavne oss når vi virkelig omvender oss.

Han lærer oss å bli «en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning». Da vil vi bli forsonet med Gud og bli hans venner. Jeg bærer vitnesbyrd om Frelserens forsonings realitet og kraft til å rense og gjøre oss og vårt hjem hellig, idet vi streber etter å legge av oss det naturlige menneske og følge ham.

Han er «Guds lam»,9 han er «Den Hellige og Rettferdige»,10 «og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste».11 I vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.