Se opp!
Mark H. Soelberg, Utah, USA
Om kvelden 23. juli 1991 var eldste Charles Larsen og jeg på vei hjem fra Auckland internasjonale lufthavn etter å ha kjørt en misjonær som var ferdig med sin misjon. Det var vinter i New Zealand, og det hadde regnet i flere dager.
Jeg kjørte mot den store broen mellom Auckland og Takapuna. Da vi nærmet oss en sving på nedre del av broen, kjørte en liten bil forbi oss i stor fart. Da denne bilen kom til svingen, mistet sjåføren kontrollen på det våte underlaget. Bilen slingret til venstre og deretter voldsomt til høyre, hvor den traff en betongsperring som hindret den i å havne utfor broen og ned i havneområdet.
Bilen spratt voldsomt tilbake fra betongsperringen og veltet over på siden før den stoppet. Sjokkert over det vi nettopp hadde sett, kjørte jeg straks over på midtrabatten og satte på nødblinklysene. Instinktivt spratt både eldste Larsen og jeg ut for å se om vi kunne hjelpe. Før vi nådde frem til bilen, krøp en mann ut gjennom en knust rute og fór utfor broen og ned til vannkanten, hvor han forsvant i mørket. Vi ropte på ham, men han svarte ikke.
Jeg gikk bort til vraket av den lille bilen, som lå på siden med passasjerdøren opp. Ruten manglet, så jeg klatret halvveis inn for se om det var flere i bilen. Plutselig hørte jeg en høy og tydelig røst som sa: «Se opp!» Røsten fikk meg til å skvette til, og jeg hoppet raskt tilbake. Nesten i det samme kom en annen bil i høy fart rundt svingen og traff bilvraket som jeg nettopp hadde lent meg inn i.
På grunn av svingen og den høye betongsperringen kunne ikke andre bilførere se vraket som lå foran dem. Flere biler kjørte inn i vraket og hverandre. Eldste Larsen og jeg løp raskt rundt svingen og viftet med armene for å få andre bilførere til å stoppe. Politiet kom snart til stedet, og vi fant ut at den første bilen var stjålet.
Da vi kom hjem, tenkte jeg på hvor nære på det hadde vært, og jeg takket eldste Larsen for at han varslet meg om bilen som kom mot meg. Han kikket overrasket på meg og sa: «Eldste Soelberg, jeg sa ikke noe. Jeg var ikke i nærheten av deg og så ikke engang bilen komme rundt svingen.»
Vi satt der en stund og følte en overveldende takknemlighet. Den kvelden knelte vi ned og takket vår himmelske Fader for den advarselen som bokstavelig talt hadde reddet mitt liv. Siden den gang har jeg mange ganger båret vitnesbyrd om viktigheten av å være mottakelig for Herrens ånd og å lytte etter hans røst.
Plutselig hørte jeg en høy og tydelig røst som sa: «Se opp!»