Etterlevde jeg evangeliet helt og holdent?
Mitt skriftstudium måtte vente. Alle våre tre sønner hadde våknet – og mye tidligere enn vanlig. Den yngste, Caden, som da var 18 måneder gammel, skrek i sprinkelsengen. Jeg gikk inn på rommet hans og så straks at han var syk.
Slik begynte en mandag med den ene utfordringen etter den andre. Like etter at jeg hadde skiftet klær på Caden og prøvd å gi ham mat, kastet han et stort glass på gulvet, og eplemos fløt overalt, og knust glass ble spredt utover kjøkkenet. Mens jeg ryddet opp i kaoset, tenkte jeg på alt jeg ikke fikk gjort: slektshistorie, tjeneste, hjemmelager, misjonærarbeid.
«Hvordan i all verden kan jeg gjøre alt jeg vet jeg skulle gjøre, når jeg knapt klarer dagens vanlige gjøremål?» undret jeg. Tidlig på kvelden var jeg utmattet, men jeg skjøv unna negative tanker under middagen, familiens hjemmeaften og guttenes bad og legging.
Endelig, da barna var i seng, satte jeg meg ned for å gjøre det jeg ikke hadde fått tid til tidligere. Jeg tok frem mai-nummeret 2006 av Liahona, som lå oppslått på en tale av president Henry B. Eyring med tittelen «Som et barn». Blikket falt på et avsnitt jeg tidligere hadde merket: «Å bevare velsignelsen ved [forandret natur] krever besluttsomhet, anstrengelse og tro. Kong Benjamin nevnte i hvert fall noe av det dette vil kreve. Han sa at for å bevare forlatelse for våre synder fra dag til dag, må vi fø den sultne, kle den nakne, besøke syke og hjelpe folk åndelig og timelig» (Liahona og Ensign, mai 2006, 17).
Straks følte jeg igjen at jeg ikke etterlevde evangeliet helt og holdent. Jeg undret: «Hvordan kan jeg fø sultne, kle nakne, besøke syke og hjelpe mennesker åndelig og timelig når jeg knapt kan ta meg av min egen familie?»
Akkurat da fikk jeg en overveldende følelse av guddommelig bifall. Den var så klar, presis og følbar at jeg visste jeg måtte skrive den ned så jeg ikke skulle glemme den. Jeg kunne se for meg dagen som var gått – fullt besatt av å fø sultne, ta meg av klesvask for å kle nakne (jeg måtte skifte Cadens klær mangfoldige ganger), mildt pleie vår syke baby, hjelpe vår femåring å forberede en leksjon om misjonærarbeid til familiens hjemmeaften og deretter drøfte eksemplets makt med familien – med andre ord, hjelpe folk åndelig og timelig.
Dette inntrykket førte med seg en så overordentlig stor fred at jeg visste Herren fortalte meg at han hadde akseptert mitt offer. Ved å ta meg av min familie oppfylte jeg kong Benjamins og president Eyrings formaninger.