Jeg fant fred og håp i evangeliet
Jeg ble født som den yngste av seks barn i den lille byen Bindura i Zimbabwe i Afrika. Mine foreldre ble skilt noen år etter at jeg ble født, og min gode, kjærlige mor måtte oppdra oss – fire piker og to gutter – alene.
Livet var tøft for oss. Jeg måtte gå fire eller fem kilometer til skolen, og jeg gikk uten sko og mat. Hvert år endte det med at jeg ikke kunne fullføre terminen, for vi kunne ikke betale skolepengene. Det var ikke noe sted i verden hvor vi kunne få penger fra til å betale tidsnok. Hver gang vi fikk penger, prøvde jeg å finne ut hvordan vi fikk dem, men det lot seg ikke gjøre. Det er fantastisk å tenke på hvor godt vi ble oppdratt. Det skyldes vår himmelske Faders kjærlighet og vilje.
Mor likte å gå i kirken, og siden jeg var yngst, pleide jeg å gå sammen med henne. I 1998, da jeg var 13 år gammel, kom to siste-dagers-hellige misjonærer til nabolaget mitt for å besøke mindre aktive medlemmer. Jeg sparket fotball med kameraten min da misjonærene gikk forbi. Vi snakket med dem, og misjonærene spurte om de kunne besøke oss uken etter. De underviste oss, og vi aksepterte innbydelsen om å bli døpt.
Fire år senere, i 2002, døde min far og en av mine søstre med bare en ukes mellomrom. Jeg fortsatte med mitt og var distriktsmisjonær inntil jeg mottok kallet som heltidsmisjonær i juli 2004 og skulle arbeide i Syd-Afrika Durban misjon. Jeg hadde vært på misjon bare noen måneder da min bror ringte misjonspresidenten og informerte ham om at min mor var død og hadde allerede blitt begravet. Kan du forestille deg hvordan det føles å miste en slik mor? Fire måneder senere døde en annen søster.
Som misjonær hadde jeg undervist folk om det gjengitte evangelium. Takket være mitt vitnesbyrd ble jeg ikke motløs på grunn av mine tap. Jeg hadde fred i sinnet og et håp om at jeg, når tiden var inne, ville se mine foreldre og søstre igjen. På vei hjem fra misjonen i juli 2006 reiste jeg til Johannesburg Syd-Afrika tempel og ble døpt på vegne av mine mannlige familiemedlemmer som hadde gått bort, og jeg så til at det ble utført dåp for mine søstre som hadde dødd.
Forholdene i Zimbabwe er fremdeles vanskelige, men jeg har et sterkt vitnesbyrd om det gode som kan skje ved å følge Kirkens ledere og programmer. Tross alle våre utfordringer kan vi finne fred og håp i Jesu Kristi gjengitte evangelium. Gud være lovet for at han våker over og leder sin kirke og sine barn. Jeg takker ham for templet, som gir oss fred og håp om at vi vil møte vår familie igjen.
Herren sa: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden» (Johannes 16:33).
Måtte vi til tross for livets utfordringer fortsette å håpe på det gode og aldri tvile på Herrens vilje.
Jeg hadde vært på misjon bare noen måneder da min bror ringte og overbragte dårlige nyheter. Men takket være mitt vitnesbyrd ble jeg aldri motløs.