Kom til templet
Da Benedito Carlos do Carmo Mendes Martins bestemte seg for å ta familien med til nærmeste tempel i 1992, trengte han 15 dager fri fra jobben for å klare den besværlige reisen frem og tilbake fra sitt hjem i Manaus i det nordlige Brasil. Bedriften hans var imidlertid inne i en travel periode, og sjefen ville ikke gi ham fri.
Ettersom familien hadde forberedt seg, ofret og spart penger til turen, ba de om at de likevel på et eller annet vis kunne bli i stand til å reise. Deres bønner ble snart besvart.
«Dagen før vi skulle reise, ble det konstatert at jeg hadde parasitter,» sa bror Martins. «Jeg var overlykkelig over å være syk!»
Legen foreskrev øyeblikkelig medisiner og to ukers sykepermisjon fra arbeidet, noe bedriften hans var lovpålagt å innvilge. Dagen etter reiste familien til templet.
«Jeg tok med meg medisinen min, og jeg fikk injeksjoner på reisen,» sa bror Martins. Da han kom hjem, var parasittene borte.
«Jeg kom hjem med tro på og et vitnesbyrd om templets ordinanser,» sa han, «særlig ordinansen besegling til min kone og tre barn.»
Før Manaus ble innlemmet i Caracas Venezuela tempeldistrikt i 2005, var det nærmeste templet São Paulo Brasil tempel, som ligger tusenvis av kilometer unna i det sydøstlige Brasil. Noen siste-dagers-hellige i Manaus var så fast bestemt på å reise til templet at de solgte sine hjem, transportmidler, arbeidsredskaper – hva som helst som hadde noen verdi – for å skaffe de nødvendige pengene.
For å komme til São Paulo reiste medlemmene med båt på elven Rio Negro, ned til Amazonaselven, og derfra østover til Rio Madeira – en avstand på ca. 115 km. Så reiste de nesten 100 mil sydvestover langs Rio Madeira til byen Pôrto Velho. Derfra satte de seg på busser og reiste enda 240 mil til São Paulo. Etter å ha arbeidet i Herrens hus, la de så ut på den syv dager lange hjemreisen.
Da de hellige fra Manaus forberedte seg til sin første tur til templet i Caracas, var de så lykkelige at de erklærte: «Nå tar det oss bare 40 timer å komme til templet!» For å komme til Caracas måtte de hellige utholde en 160 mil lang bussreise, som blant annet innebar å reise gjennom ubebodde deler av Amazonas-jungelen og bytte fra en større til en mindre buss ved Brasils grense mot Venezuela. Avstanden var kortere, men reisen fordret fremdeles betydelige økonomiske ofre, med den nye utgiften som anskaffelse av pass innebar.
Da de hellige la ut på reisen, sang de «Opp, Guds folk, til templets haller».1 For å bevare ærbødigheten og holde fokus på reisens formål hadde de temakvelder på bussen og så på Kirkens filmer som Herrens fjell.
I en dagbok som ble ført av deltakerne på den første turen, nedtegnet Kirkens medlemmer sine velsignelser, ikke sine ofre. Én søster skrev: «I dag reiser jeg til templet for første gang. I går feiret jeg mitt 20. år som medlem av Kirken – så mange timer, dager og år med venting og forberedelser. Mitt hjerte er fullt av takknemlighet og glede for mine venner, prestedømsledere, og spesielt Jesus Kristus, hans forsoning og denne anledningen til å reise til min himmelske Faders hus.»
En bror som ble beseglet til sin kone og barn på denne reisen, sa at templet ga ham et glimt av evigheten. «Jeg er ikke det minste i tvil om at hvis vi holder paktene vi inngår i templet, vil vi få et lykkeligere og rikere liv,» skrev han. «Jeg elsker familien min, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å få dem med meg til det celestiale rike.»
Brasil Manaus misjon ble opprettet 1. juli 1990 for å bringe evangeliet til seks delstater i det nordlige Brasil. Den gangen var Kirken relativt ukjent i disse delstatene, og det var få medlemmer der. Men som Herren erklærte i Mormons bok, skal de som omvender seg og kommer til Ham, regnes blant Hans folk i de siste dager (se 3. Nephi 16:13).
I dag er det åtte staver i Manaus kommune i delstaten Amazonas, ytterligere staver i andre delstater og syv distrikter innenfor misjonens grenser. Når jeg tenker på Kirkens vekst og den rolle templer spiller i Herrens anstrengelser for å samle sine barn, går mine tanker til hans løfte i Mormons bok: «Ja, og da skal verket begynne ved at Faderen bereder veien blant alle nasjoner, så hans folk kan samles hjem til sitt arveland» (3. Nephi 21:28).
Som misjonspresident i Manaus fra 1990 til 1993 så jeg mange av menneskene i Amazonas motta prinsippene i Jesu Kristi gjengitte evangelium, slutte seg til Kirken og «komme inn i pakten» (3. Nephi 21:22). Dermed begynte prestedømmets kraft å velsigne dem og deres familier – ikke minst gjennom templets ordinanser.
Kirkens medlemmer i det nordlige Brasil frydet seg i mai 2007, da Det første presidentskap kunngjorde at et tempel, Brasils sjette, skulle bygges i Manaus. For familien Martins og det voksende antallet siste-dagers-hellige i det nordlige Brasil vil det å ha et tempel i Manaus bli en stor velsignelse. For mange medlemmer over hele verden vil imidlertid det å reise til templet fremdeles innebære store ofre.
Måtte de av oss som bor nær et tempel, vise vår takknemlighet ved å reise oftere til templet. Og måtte vi, i likhet med de hellige i det nordlige Brasil, følge nephittenes eksempel, som «arbeidet overmåte hårdt» for å komme til templet så «de … kunne være på det sted hvor Jesus skulle vise seg for forsamlingen» (3. Nephi 19:3).
Illustrert av Steve Kropp
Tegning av Manaus Brasil tempel av Craig Lofgreen
Arkitekttegning av templet som skal bygges i Manaus i Brasil.