Jeg fant min tro
Gjennom flere måneder oppfordret misjonærene meg en rekke ganger til å bli døpt, men jeg sa alltid nei.
En kveld under mitt første år på college i 1989-90 var en god venn av meg og jeg oppe sent for å lese til eksamen.
Plutselig stilte Matt meg et spørsmål som skulle bli et av mitt livs skjellsettende øyeblikk. «Hvordan mener din kirke at Gud er? Jeg mener, hvordan tror dere han ser ut?»
Jeg hadde ikke noe svar til ham. I lys av omstendighetene, lot han saken ligge. Men jeg kunne ikke glemme det. Jeg var i en uvanlig situasjon: Jeg var en protestant som gikk på Brigham Young University, og selv om jeg stilte spørsmål ved min egen tro og religion generelt, hadde jeg ingen planer om å bytte religion. Isteden hadde jeg hele året omhyggelig forskanset meg åndelig sett ved å unngå samtaler om religion. Med dette enkle spørsmålet hadde min venn omsider klart å lage en liten åpning inn til mitt hjerte.
Min søken etter tro
I løpet av de neste månedene spurte jeg meg selv om og om igjen: «Hva tror jeg på?» for ikke å snakke om: «Tror jeg? Finnes det virkelig en Gud, og i så fall, hvordan er han? Kan jeg lære ham å kjenne? Vil han besvare mine bønner? Kan jeg tro slik mine siste-dagers-hellige venner gjør?»
Det var ikke det at jeg hadde manglet anledninger til tenke over slike inngående spørsmål før. I mange år hadde noen av mine beste venner vært siste-dagers-hellige. Disse vennskapene hadde ført til at jeg nå gikk på BYU. Men så godt som alltid hadde jeg tilbakevist deres tilnærmelser om evangeliet. De få gangene jeg hadde møtt misjonærene, hadde jeg ikke lyttet med et åpent sinn.
Jeg var altfor redd for forandringene som ville måtte gjøres, forandringer som kunne komme til å isolere meg fra min familie både sosialt og følelsesmessig. Jeg var ikke villig til å innrømme at jeg hadde tatt feil eller at mine tradisjoner ikke var riktige. Jeg trodde ikke at jeg kunne motta åpenbaring fra Gud, og heller ikke at andre kunne det. Det virket absurd, ulogisk og merkelig at Gud skulle vise seg for den unge Joseph Smith, at han ville åpenbare nye skrifter og at bare én religion hadde mottatt guddommelig veiledning for å bli gjenopprettet som den sanne kirke.
Ironisk nok tvilte jeg på alle religioner, inkludert min egen. Selv om mitt hjerte var fullt av kjærlighet til min familie og mine venner, og selv om jeg lengtet etter svar, hadde jeg et hjerte av sten når det gjaldt Åndens hvisken.
Etter mitt første år som student dro jeg hjem til Kentucky for å fortsette min utdannelse. Mine siste-dagers-hellige venner reiste snart på misjon, og jeg følte en dyp ensomhet mens de var borte. Jeg ønsket at jeg hadde hatt noe av den overbevisningen som hadde motivert dem til å ofre to år av sitt liv. Samtidig plaget det meg kontinuerlig at jeg fremdeles ikke hadde noe svar på Matts spørsmål. Jeg ønsket å få vite sannheter selv. Omsider, etter mange brev fra mine venner som oppfordret meg til å møte misjonærene, overvant jeg min angst og takket ja.
Skulle jeg bytte religion?
Jeg hadde imidlertid vanskelig for å godta at de forskjellige prinsippene i evangeliet var sammenvevd i en forenende helhet. Misjonærene trodde at ettersom deres budskap i sin helhet enten var sant eller ikke, ville jeg så snart jeg fikk et vitnesbyrd om ett prinsipp, dermed også akseptere alt det andre de lærte meg.
Jeg trodde ikke på dem. Jeg trodde jeg kunne velge hva jeg ville tro på fra en slags åndelig og doktrinær buffet.1 Samtidig forlangte min logikk empiriske beviser, jeg kunne ikke konvertere på grunnlag av tro alene.
Dessverre gjorde min logikk meg også ulykkelig og utilfreds. Alle filosofiske argumenter jeg overveide var motstridende pessimistiske forutsetninger som ikke ga noen virkelige svar. Jeg ønsket noe mer, noe som kunne kommunisere med mitt hjerte slik mine venner og misjonærene beskrev sin kommunikasjon med Den hellige ånd. Jeg deltok i misjonærdiskusjonene i håp om at jeg kunne komme frem til at det de sa var sant, eller i det minste føle en slags tilfredsstillelse ved å vite at det ikke var det.
Misjonærene var tålmodige, men frimodige. Gjennom flere måneder hadde de mange diskusjoner med meg og oppfordret meg en rekke ganger til å bli døpt, men jeg sa alltid nei. Jeg ventet på en eller annen tydelig eller mirakuløs hendelse som kunne gi meg et vitnesbyrd før jeg var villig til å takke ja til oppfordringen. Men jeg fikk ikke noe slikt vitnesbyrd, så jeg fortsatte å takke nei.
En dag leste eldstene et skriftsted i Mormons bok: «Protester ikke fordi dere ikke ser, for dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd» (Ether 12:6). Så sa de: «Josh, hver gang vi oppfordrer deg til å døpe deg, sier du nei. Du må bare si ja, for da vil Ånden bekrefte det for deg.»
Med andre ord, jeg hadde fremdeles ikke fått noe vitnesbyrd fordi jeg fremdeles ikke hadde prøvd min tro. Jeg hadde ikke tenkt mer på det enn å spørre, i håp om at jeg ville motta uten å prøve (se L&p 9:7). Jeg hadde effektivt hindret Ånden i å vitne for meg fordi jeg var uvillig til å ta neste steg. Det jeg trengte å gjøre, var å ta et troens sprang ut i mørket før jeg så noe lys. Det bekreftende vitnesbyrd ville komme etter at jeg hadde prøvd min tro, ikke før.2
Min første tanke var at misjonærene manipulerte meg til å bli døpt. Men så slo det meg at i samme øyeblikk som jeg takket nei til oppfordringen om å døpe meg, var det et eller annet som nesten umerkelig forlot mitt hjerte. Det var en stille, svak og dempet følelse av fred som oppmuntret meg til å følge misjonærenes råd, men jeg hadde ikke lagt merke til den før den var borte, og jeg satt igjen forvirret, ulykkelig og nedstemt.
Jeg lurte på om denne svake følelsen kunne være Ånden som forlot meg, og om ikke årsaken til min forvirring var mitt eget hjerte som dyttet ham bort fra meg. Jeg følte at det ikke lenger fantes noen annen utvei, så jeg bestemte meg for å ta misjonærenes utfordring. Jeg ville svare ja på den uunngåelige oppfordringen, og hvis jeg så følte Ånden slik de lovet meg, ville jeg gjennomføre dåpen. På den annen side, hvis jeg ikke følte Ånden, var jeg fullstendig klar for å fortelle misjonærene at jeg bare hadde tullet.
Jeg prøvde frøet
Under vårt neste møte så vi på en ny kirkefilm, Den fortapte sønn. Det var en spesiell følelse i rommet. Misjonærene var synlig rørt, og de hadde tårer i øynene.
Etter filmen leste vi en rekke skriftsteder. Til slutt snudde eldste Critchfield seg mot meg og spurte: «Josh, vil du døpe deg lørdag 10. november kl. 16.00?»
Jeg nølte, men svarte så: «Ja.»
Ånden fylte meg med et så oppildnende nærvær at hårene på armene mine reiste seg, og jeg begynte nesten å gråte. Det var ingen tvil om at lyset hadde skint i mørket. Jeg hadde prøvet min tro, og jeg visste uten tvil at jeg måtte døpe meg.
Jeg hadde fått et vitnesbyrd om det gode i ett troens frø, men jeg hadde ennå ikke sett det vokse til en frukt (se Alma 32:35-36), og jeg hadde ennå ikke fått et bekreftende vitnesbyrd om andre prinsipper i evangeliet. Min prøve på tro var ennå ikke over.
Ikke lenge etter at jeg ble døpt og bekreftet, begynte tvilen å snike seg inn i mitt sinn. Jeg følte konflikten mellom den svært personlige opplevelsen jeg hadde da jeg bestemte meg for å bli døpt og min gamle logikk, som ikke aksepterte kunnskap bygget på tro.
Snart følte jeg igjen den plagsomme forvirringen og sorgen, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Ikke desto mindre hadde jeg forpliktet meg, og jeg bestemte meg for å være aktiv i Kirken og anvende de prinsippene jeg hadde lært helt til prøven på min tro løste konflikten på en eller annen måte.
Jeg fant min tro
Herren overlot meg ikke til meg selv. Jeg ble kalt til å gå ut sammen med misjonærene, og mens vi proselytterte hver uke, fortsatte misjonærene å gjete meg. Mine hjemmelærere var trofaste. Min hjemmelærerledsager var punktlig og grundig. Jeg ble venner med mange av medlemmene i menigheten fordi de involverte meg i sitt liv og inviterte meg på middag og familiens hjemmeaftener. De ba sammen med og for meg. Biskopen og hans familie brydde seg om meg og oppmuntret meg. Jeg kunne føle deres ærlige hensikter, og dette styrket min beslutning.
En dag noen måneder senere slo det meg at hver gang jeg leste i Mormons bok, følte jeg en dempet, men velkjent følelse av fred, omtrent som den jeg hadde følt under diskusjonene og oppfordringene om å bli døpt. Plutselig gikk det opp for meg at dette var Ånden. Idet jeg tenkte ordene: «Hvis dette er Ånden, må denne boken være sann,» begynte denne følelsen å svulme i mitt hjerte, og min tro ble til åndelig kunnskap om dette prinsippet.
Etter hvert som mitt hjerte ble mer «sønderknust» og min ånd mer «angrende» (se Ether 4:15), fulgte andre bekreftende opplevelser. Med tiden ble min tvil erstattet med overbevisning. Jeg visste at Gud lever, at Jesus er Kristus, at Joseph Smith er en Guds profet, ikke bare ved mitt eget intellekt eller etter overtalelse fra andre, men ved den ubestridelige tilstedeværelsen av Ånden som talte til min ånd. Bud på bud åpnet seg for mitt sitt (se 2. Nephi 28:30). Etter hvert som disse bekreftende opplevelsene bygget på hverandre, vokste min forståelse av evangeliet, og åndelig forståelse kom raskere. Hver opplevelse fordret flid, villighet til å lytte og følge og et ønske om å føye meg etter Åndens tilskyndelser (se Mosiah 3:19).
Jeg kan i dag si at evangeliet er sant, for jeg har selv funnet det ut. En gang virket evangeliet fremmed og ulogisk. Nå er det kjent og storartet for meg. Evangeliets prinsipper er virkelig sammenvevd i en stor helhet. Selv med relativt begrenset doktrinær kunnskap, kunne jeg vitne om disse sannhetene som misjonær. Mitt vitnesbyrd vokser i takt med min doktrinære kunnskap.
Mitt samlede vitnesbyrd fungerer som en omhyggelig utformet og stadig næret skanse mot motgang. Det holder meg oppe gjennom mine utfordringer, ikke minst djevelens anstrengelser for å så tvilens frø angående ting jeg allerede har mottatt svar på (se L&p 6:22-23). Når jeg føler meg svak, når tvilen sniker seg inn, når smerten vedvarer, bruker jeg det samme mønster som har gitt frukt siden første gang jeg fikk et vitnesbyrd: Jeg reflekterer over hver opplevelse som har bidratt til mitt vitnesbyrd, jeg fornyer min anvendelse av de prinsippene jeg har lært, og jeg følger oppmerksomt med når Ånden igjen bekrefter min tro.
Evangeliet er sant, alt sammen, og det er åpent for alle som i sitt hjertes ydmykhet vil prøve sin tro ved å ta et steg ut i mørket. Frelserens lys finnes der, bare tildekket av vår egen uvillighet til å finne det. Vi kan oppleve mange mørke stunder i vårt liv, og vårt vitnesbyrd kan til tider bli satt på prøve. Jeg har oppdaget at Frelserens lys venter på oss så sant vi er villige til å søke ham, og dette lyset, om vi søker det til enhver tid, leder oss til omvendelse.