Neste gang vil jeg lytte!
«Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt» (L&p 11:12).
«Nesten ferdig,» hvisket Manuel. Han tittet ned på esken han holdt under armen. Nesten all sjokoladen var solgt. Nå lå det en konvolutt full av penger i esken.
Solen skinte ned på Manuels hode, og han tenkte på sitt hjem og sin mor og bestemor som ventet der. Han smilte og tenkte på hvor glade de hadde vært i det siste. Manuel følte den samme gleden, og han visste hvorfor – de skulle alle bli døpt på søndag.
«Unna der!» skrek plutselig noen bak Manuel. Fire gutter på sykler fór forbi idet Manuel spratt ut i rennesteinen.
Manuel hadde sett guttene tidligere da de syklet på fortauet på den andre siden. En tanke hadde streifet ham: Hold deg unna de guttene. Men da de syklet bort, hadde Manuel slappet av og glemt dem. Nå kom følelsen enda sterkere tilbake. Men han hadde lyst til å selge all sjokoladen, så han fortsatte.
Manuell hadde akkurat solgt den siste sjokoladen da guttene kom tilbake. En av dem tok tak i skulderen hans da han syklet forbi. Esken gled ut fra Manuels arm, og en annen gutt suste forbi og grep den. «Nei!» skrek Manuel. Han så bedrøvet på da de dro avgårde med esken med de hardt opptjente pengene.
Om kvelden hørte Manuel at noen banket på døren til rommet hans. «Manuel! Vær så snill å komme ut!» Moren hørtes bekymret ut.
«Jeg har jo sagt, Mamá, at jeg ikke føler meg bra.»
«Men misjonærene er her for å snakke med oss.»
Manuel kom seg opp, pustet dypt og rettet skuldrene.
«Hola, Manuel,» sa søster Santos da Manuel sluttet seg til familien i dagligstuen.
Vanligvis lyttet Manuel oppmerksomt til misjonærene. Men i kveld tenkte han på guttene og esken med pengene. Han skulle ønske han hadde løpt sin vei første gang han så dem. Men hvordan kunne han vite hva han skulle gjøre? Ville han noen gang føle seg trygg når han gikk nedover gaten igjen? Han rynket pannen og begynte å høre på leksjonen.
«Den hellige ånd er en budbringer fra vår himmelske Fader,» sa søster Santos. «Han kan lede og inspirere våre tanker. Han kan hjelpe oss å treffe gode valg og advare oss mot farer.»
Manuel så opp. «Hva mener du?»
«Har du noen gang plutselig fått en sterk tanke?» spurte søster Santos. «Det var kanskje en innskytelse til å gjøre noe. Kanskje det bare syntes som en god idé.»
Manuels øyne utvidet seg da han mintes de sterke følelsene han hadde hatt tidligere om å komme seg unna guttene på syklene. «Jeg tror det skjedde i dag,» sa han langsomt.
Misjonærene så interessert på ham. Det gjorde også Manuels mor og bestemor. Han fortalte dem om guttene og den stjålne esken.
«Å, Manuel, så leit,» hvisket moren. «Det er derfor du har vært så lei deg i kveld. Senere vil jeg at du skal fortelle meg mer om de guttene. Kanskje vi kan få pengene dine tilbake.»
«Jeg synes også det er leit,» sa søster Santos. «Men jeg tror du har rett. Det var sannsynligvis Den hellige ånd du følte.» Hun tok en pause. «Du vil motta Den hellige ånds gave etter dåpen når du blir bekreftet. Det betyr at du vil bli i stand til å føle slike budskap langt oftere. Når du holder deg verdig, kan Den hellige ånd være din stadige ledsager. Hva føler du for det?»
Det gikk et lettet smil over Manuels ansikt. «Mye bedre!» sa han. «Jeg begynte å tro at jeg alltid kom til å være redd for å gå ut. Men hvis Den hellige ånd vil advare meg igjen, slik han gjorde i dag, vil jeg klare meg fint.» Han smilte til moren. «For neste gang Den hellige ånd taler til meg, skal jeg lytte!»