Budskap fra Det første presidentskap
En skatt av evig verdi
Da jeg var gutt, likte jeg å lese Skattøya av Robert Louis Stevenson. Jeg så også spennende filmer hvor flere personer hadde forskjellige biter av et slitt kart som viste veien til en nedgravd skatt hvis bare bitene kunne finnes og settes sammen.
Jeg husker jeg hørte på et 15-minutters radioprogram hver ettermiddag på hverdager. Programmet het Jack Armstrong, et amerikansk ideal. Det begynte med en hemmelighetsfull stemme som sa: «Vi skal nå bli med Jack og Betty til den hemmelige inngangen til elefantenes gravplass, hvor skatten er gjemt. Men vent, en fare lurer foran dem.» Ingenting kunne få meg bort fra dette programmet. Det var som om jeg selv ledet jakten på den skjulte elfenbenskatten.
En annen gang under andre omstendigheter talte verdens Frelser om skatter. I Bergprekenen sa han:
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.
Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»1
Den lovede belønningen var ikke en skatt av elfenben, gull eller sølv. Heller ikke besto den av store eiendommer eller en aksjeportefølje. Mesteren talte om rikdommer innen rekkevidde for alle – ja, om ubeskrivelig glede her og evig lykke i det neste liv.
Jeg ønsker å fremlegge de tre bitene av ditt skattekart for å lede deg til din evige lykke. De er:
-
Lær av fortiden.
-
Forbered fremtiden.
-
Lev i nåtiden.
La oss ta for oss hver del av kartet.
Lær av fortiden
Vi har alle en arv – enten fra pionerforfedre, senere konvertitter eller andre som var med og formet vårt liv. Denne arven er et fundament bygget på offer og tro. Det er vårt privilegium og ansvar å bygge på et slikt støtt og stabilt underlag.
En historie skrevet av Karen Nolen, gjengitt i New Era i 1974, forteller om Benjamin Landart, som i 1888 var 15 år gammel og en dyktig fiolinist. Livet på gården i Nord-Utah sammen med moren og syv søsken var noen ganger litt av en utfordring for Benjamin, for han hadde mindre tid enn han likte til å spille på fiolinen sin. Det hendte at moren låste inn fiolinen til han hadde gjort arbeidet sitt på gården, så stor var fristelsen for Benjamin til å spille.
Sent i 1892 ble Benjamin bedt om å reise til Salt Lake for å prøvespille sammen med territorialorkesteret. For ham var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Etter flere uker med øvelse og bønn reiste han til Salt Lake i mars 1893 til den etterlengtede prøvespillingen. Da han hadde hørt Benjamin spille, fortalte dirigenten, Mr. Dean, Benjamin at han var den dyktigste fiolinisten han hadde hørt vest for Denver. Benjamin ble bedt om å reise til Denver og prøvespille samme høst, og fikk vite at han ville tjene tilstrekkelig til å forsørge seg selv og enda sende penger hjem.
Men en uke etter at Benjamin hadde fått de gode nyhetene, kalte biskopen ham inn på kontoret og spurte om han ville legge bort orkesterspillingen for et par år. Han fortalte Benjamin at før han begynte å tjene penger, var det noe han skyldte Herren. Biskopen ba så Benjamin om å ta imot et misjonskall.
Benjamin følte at det å gi fra seg sjansen til å spille i territorialorkesteret ville være nesten mer enn han kunne bære, men han visste også hvilken beslutning han måtte ta. Han lovet biskopen at hvis det på noen måte var mulig å fremskaffe penger så han kunne reise på misjon, ville han ta imot kallet.
Da Benjamin fortalte sin mor om kallet, ble hun overlykkelig. Hun fortalte at hans far alltid hadde ønsket å reise på misjon, men han ble drept før han fikk mulighet til det. Men da de snakket om hvordan de skulle finansiere misjonen, gled det en skygge over ansiktet hennes. Benjamin sa at han ikke ville tillate henne å selge mer av eiendommen. Hun studerte ansiktet hans et øyeblikk og sa, «Ben, det er en måte vi kan skaffe pengene på. Denne familien [har] én ting som er verdifull nok til å sende deg på misjon. Du må selge fiolinen din.»
Seks dager senere, 23. mars 1893, skrev Benjamin i dagboken sin: «Jeg våknet i dag og tok fiolinen min ut av kassen. Hele dagen spilte jeg den musikken jeg elsker. Om kvelden da skumringen kom og jeg ikke lenger kunne se å spille, la jeg instrumentet i kassen. Det får være nok. I morgen reiser jeg [på misjon].»
45 år senere, 23. juni 1938, skrev Benjamin i dagboken sin: «Den beste beslutning jeg noen gang har tatt i mitt liv, var å oppgi noe høyt elsket for den Gud jeg elsket enda høyere. Han har aldri glemt meg for det.»2
Lær av fortiden.
Forbered fremtiden
Vi lever i en omskiftende verden. Teknologi har forandret nesten alt ved vårt liv. Vi må tilpasse oss disse fremskrittene – også de katastrofale forandringene – i en verden som våre forfedre aldri kunne ha drømt om.
Husk Herrens løfte: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte.»3 Frykt er en dødsfiende av fremgang.
Det er nødvendig å forberede og planlegge så vi ikke ødsler bort livet vårt. Uten et mål kan det heller ikke bli noen virkelig fremgang. En av de beste definisjoner av fremgang jeg har funnet, er noe sånt som dette: Fremgang er den gradvise realisering av et verdig ideal. En eller annen har sagt at problemet med ikke å ha et mål er at du kan tilbringe livet med å løpe frem og tilbake på banen og aldri krysse målstreken.
For mange år siden var det en romantisk og fantasifull ballade som lød: «Ønsker du, går det i oppfyllelse. Så fortsett å ønske, og bekymringene forsvinner.»4 Jeg vil klarlegge her og nå at ønsker ikke erstatter grundig forberedelse for livets prøvelser. Forberedelse er hardt arbeid, men absolutt nødvendig for vår fremgang.
Vår reise inn i fremtiden vil ikke foregå på en slett motorvei som strekker seg herfra til evigheten. Isteden vil det være kryss og svinger i veien, for ikke å snakke om de uventede humpene. Vi må be hver dag til en kjærlig himmelsk Fader som ønsker at hver eneste av oss skal lykkes i dette liv.
Forbered fremtiden.
Lev i nåtiden
Noen ganger lar vi tankene på morgendagen oppta for mye av dagen i dag. Dagdrømmer om fortiden og lengsler for fremtiden kan gi trøst, men vil ikke erstatte livet her og nå. Dette er våre muligheters tid, og vi må gripe den.
Professor Harold Hill i Meredith Willsons The Music Man advarte oss: «Man samler morgendager i hopetall og oppdager at man har samlet en mengde tomme gårsdager.»
Det blir ingen morgendager å huske hvis vi ikke gjør noe i dag, og for at livet skal bli fullverdig i dag, må vi gjøre det som har størst betydning. La oss ikke utsette det som har størst betydning.
Jeg husker jeg en gang leste om en mann som like etter sin hustrus død åpnet kommodeskuffen hennes og fant et klesplagg som hun hadde kjøpt da de hadde besøkt Øststatene ni år tidligere. Hun hadde ikke brukt det, men spart det til en spesiell anledning. Nå ville hun selvsagt aldri oppleve denne anledningen.
Da mannen fortalte om denne hendelsen til en venn, sa han: «Spar ingenting til en spesiell anledning. Hver dag av ditt liv er en spesiell anledning.»
Denne vennen sa senere at disse ordene forandret hennes liv. De hjalp henne å slutte med å skyve til side ting som var ytterst viktige for henne. Hun sa: «Nå tilbringer jeg mer tid sammen med familien min. Jeg bruker krystallglass til hverdags. Jeg bruker nye klær når jeg skal i butikken, hvis jeg føler for det. Ordene «en gang» og «en dag» er i ferd med å forsvinne fra mitt ordforråd. Nå tar jeg meg tid til å ringe til mine slektninger og nærmeste venner. Jeg har ringt til gamle venner for å bilegge tidligere uoverensstemmelser. Jeg forteller familien min hvor glad jeg er i dem. Jeg prøver å ikke utsette noe som kan bringe latter og glede inn i tilværelsen. Og hver morgen sier jeg til meg selv at dette kan bli en spesiell dag. Hver dag, hver time, hvert minutt, er spesielt.»
Et fint eksempel på denne filosofien ble fortalt av Arthur Gordon i et amerikansk tidsskrift for mange år siden. Han skrev:
«Da jeg var i 13-årsalderen og min bror 10, hadde far lovet å ta oss med på sirkus. Men ved lunsjtid kom det en telefon. Han måtte ta seg av en presserende sak nede i byen. Vi stålsatte oss mot skuffelsen. Så hørte vi ham si [i telefonen]: ”Nei, jeg kommer ikke. Det må vente.”
Da han kom tilbake til bordet, smilte mor. ”Sirkuset kommer jo tilbake.”
”Det vet jeg,” sa far. ”Men ikke barndommen.”»5
Eldste Monte J. Brough, en tidligere sytti, forteller om en sommer i barndomshjemmet i Randolph, Utah, da han og hans yngre bror, Max, bestemte seg for å bygge hytte i et stort tre i hagen. De la planer om å bygge sitt livs mesterverk. De samlet bygningsmaterialer fra hele nabolaget og slepte dem opp i en del av treet hvor to grener dannet et ideelt sted for hytta. Det var en vanskelig jobb, og de var ivrige etter å bli ferdige. Visjonen om den ferdige hytta var en enorm motivasjon for å fullføre prosjektet.
De jobbet hele sommeren, og endelig ut på høsten, like før det nye skoleåret begynte, var hytta deres ferdig. Eldste Brough sa han aldri ville glemme gleden og tilfredsstillelsen de følte da de endelig kunne nyte fruktene av sitt arbeid. De satt i hytta og så seg rundt en stund, klatret ned fra treet – og kom aldri dit mer. Det fullførte prosjektet, så flott det enn var, kunne ikke holde på deres interesse så lenge som en dag. Med andre ord, det var prosessen med å planlegge, samle, bygge og arbeide – ikke det ferdige produktet – som ga den varige tilfredsstillelsen og fornøyelsen de hadde hatt.
La oss glede oss over livet mens vi lever, og i likhet med eldste Brough og hans bror Max glede oss over reisen.
Utsett det ikke
Det gamle ordspråket «Utsett aldri til i morgen det du kan gjøre i dag» er dobbelt viktig når det gjelder å uttrykke vår kjærlighet og hengivenhet – både i ord og handling – til familiemedlemmer og venner. Forfatteren Harriet Beecher Stowe har sagt: «De bitreste tårer ved graven felles over usagte ord og alt som er ugjort.»6
En dikter beskrev sorgen over tapte muligheter i noen verselinjer. Jeg siterer litt av det:
Like rundt hjørnet har jeg en venn
i storbyens mylder.
Men dagene går, og ukene flyr bort,
og et år er så altfor kort,
og jeg ser aldri noe til min venn,
for livet er travelt med mye om og men…
Morgendagen kommer – og morgendagen går,
mens avstanden mellom oss fortsatt består.
Like rundt hjørnet! – og likevel så langt…
«Telegram, sir.»
«Jim døde i dag.»
Og det er hva vi får, og fortjener til slutt:
Rundt hjørnet, et vennskap tok slutt.7
I dette versets ånd bestemte jeg meg for noen år siden for at jeg ikke lenger ville utsette et besøk til en kjær venn jeg ikke hadde sett på mange år. Jeg hadde ment å besøke ham i California, men hadde bare ikke kommet meg til å gjøre det.
Bob Biggers og jeg møttes da vi begge var rekrutter i Sjøforsvaret i San Diego, California, mot slutten av 2. verdenskrig. Vi ble straks gode venner. Han besøkte Salt Lake en gang før han giftet seg, og vi hadde holdt vennskapet ved like gjennom korrespondanse fra jeg ble dimittert i 1946. Min hustru, Frances, og jeg har utvekslet julekort med Bob og hans hustru Grace hvert eneste år.
Omsider, i begynnelsen av januar 2002, hadde jeg fått i oppdrag å besøke en stavskonferanse i Whittier, California, der Biggers bor. Jeg ringte til min venn Bob, som nå er 80 år, og avtalte at Frances og jeg skulle møte ham og Grace så vi kunne oppfriske gamle minner.
Det ble et veldig hyggelig besøk. Jeg hadde med meg noen bilder som ble tatt mens vi begge var i Sjøforsvaret sammen over 55 år tidligere. Vi identifiserte de karene vi kjente, og utfylte hverandre så godt vi kunne med det vi visste om hvordan de hadde det. Selv om han ikke var medlem av vår kirke, mintes Bob at han hadde vært med meg på et nadverdsmøte for mange år siden mens vi var stasjonert i San Diego.
Da Frances og jeg tok farvel med Bob og Grace, følte jeg en overstrømmende fred og glede over at jeg endelig hadde tatt skrittet til å besøke en som hadde vært en god avstandsvenn gjennom alle år.
En dag vil vi alle slippe opp for morgendager. La oss ikke utsette det aller viktigste.
Lev i nåtiden.
Ditt skattekart er nå komplett. Lær av fortiden. Forbered fremtiden. Lev i nåtiden.
Jeg slutter der jeg begynte. Fra vår Herre og Frelser:
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.
Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»8