Bånd som binder
«Vær en biskop for mitt folk, sier Herren, ikke i navnet, men i gavnet» L&p 117:11).
«Åhhhh … dette kan ikke være sant!» sa Ryan til seg selv i speilet. Han så på de løse endene av slipset sitt. Han hadde en halvtime til å finne ut av dette. Hvorfor var det så vanskelig?
Mor banket på baderomsdøren. «Ryan?» spurte hun forsiktig.
«Kom inn,» stønnet han.
Mor smilte til ham da hun åpnet døren. «Hvordan går det?»
«Ikke så bra,» sa han. «Jeg skulle ønske jeg kunne få det til å se ut som fars.»
En liten rynke viste seg et øyeblikk på mors ansikt, men den forsvant raskt. Ryan ønsket at han ikke hadde sagt noe om far, men han kunne ikke hjelpe for det.
Mor la endene av slipset rundt hverandre. «Tror du vi kan finne ut av det ved hjelp av speiderhåndboken?» Hun gikk for å finne den.
Ryan syntes det var latterlig at han var blitt 12 år uten å lære å knytte et slips. Far pleide å knytte det for ham. Men nå var mor og far skilt, og far bodde på den andre siden av byen.
Mor kom tilbake med boken, åpnet på en side. «Kan jeg få prøve?» spurte hun.
«Ja visst,» sa Ryan og prøvde å være hyggelig. Mor var flink, men hun var ikke akkurat kjent som ekspert på å knytte knuter.
Mor knyttet noe som lignet et origami-prosjekt og tok så det glatte stoffet opp igjen og begynte på nytt. Etter nok et mislykket forsøk sukket hun tungt.
Plutselig kom Ryans eldre søster Katie stormende inn på badet. «Ryan! Hva er i veien med slipset ditt?» spurte hun, som om slipset var en merkelig mutant.
«Ingenting!» sa mor og prøvde å få stoffet til å ligne et slips. «Alt.»
«Jeg kommer for sent,» sa Ryan og prøvde ikke å virke irritert. Men han var irritert. Dette var første dagen han skulle dele ut nadverden etter at han var blitt ordinert til diakon, og slipset hans så fryktelig ut.
«Du kan ikke dele ut nadverden når du ser slik ut,» sa Katie.
Mor skjøv Katie vennlig ut av badet og kom så inn igjen. «Jeg har en idé,» sa hun.
Ryan så tvilende på henne.
«Hva om du skynder deg over til kirken i god tid og ber biskopen gjøre det?»
Biskopen? Så flaut! Ryan tenkte at han heller ville bli værende hjemme enn å gå inn i møtehuset med slipset i hånden og gå frem til biskopen for alle andres øyne.
«Jeg tenker han hjelper Peter med slipset hver gang,» sa mor.
Peter var biskopens sønn. «Det tviler jeg på,» sa Ryan. Han så morskt inn i speilet og trakk i slipset.
Da Ryan kom til døren inn til møtehuset, kjente han at han ble rød i ansiktet av forlegenhet. Hva ville de andre guttene tenke hvis de så ham spørre biskopen? Hvorfor kunne ikke mor ha gjort det for ham? Han lurte på om han skulle snu igjen. Da var det noe rolig, men sterkt som sa at han skulle gå inn i møtehuset og det ville gå bra.
Han pustet dypt inn og gikk gjennom døren. Han var tidlig ute, så kirkesalen var nesten tom, bortsett fra organisten og noen få som satt foran. Og der satt biskop Anderson med bøyd hode og leste i Skriften. Akkurat da så biskopen opp på Ryan. Han la bøkene sine ned og gikk nedover midtgangen. Han rakte frem hånden.
«Velkommen, Ryan. Gleder du deg til å dele ut nadverden i dag?» spurte han.
«Tja, jeg har et lite problem,» sa Ryan.
«Ikke vær engstelig. Alle er nervøse første gangen. Jeg tråkket på foten til en dame da jeg var på din alder. Men alt ordnet seg.»
«Nei,» sa Ryan og viste slipset.
«Å! Kom med meg,» sa biskopen.
De to gikk ut i korridoren. Biskopen viste Ryan hvordan han skulle lage en løkke på stoffet, og før Ryan fikk tid til å tenke, hadde han et slips som så normalt ut. Biskop Anderson ertet ham ikke eller så ut til å mene at han skulle ha kunnet dette fra før. Han så heller ikke ut til å synes synd på Ryan.
«Jeg er glad for at du ba meg hjelpe deg med dette,» sa biskop Anderson da de gikk inn i kirkesalen igjen.
Ryan nikket. Han var fremdeles flau, men på langt nær så mye nå som han hadde slipset på.
Biskopen la hånden sin på Ryans skulder. «Denne menigheten er som en stor familie, og jeg føler meg alltid bedre når de enkelte i min familie blir tatt vare på.» Så gikk han opp til forhøyningen.
Da Ryan delte ut nadverden, så han kjente, smilende ansikter. Han tenkte på det biskopen hadde sagt. Denne menigheten var som en stor familie, og det var en familie han likte å være en del av.