Hjelpeforenings-leksjonen som forandret vår familie
Har du noen gang ønsket at det fantes en enkel, mirakuløs måte å beskytte din familie på mot all ond innflytelse fra alle kanter?
Jeg la merke til en gradvis forandring i vår sønn Jakobs holdning det første året på ungdomsskolen (navnene er endret). Han var en god ung mann, men til tider ble han uhøflig og opprørsk. Han syntes besatt av fjernsyn, videospill og Internett. Han kranglet stadig med oss med hensyn til å gjøre hjemmelekser, holde rommet sitt ryddig og hjelpe til i huset. Jeg hadde sett det samme skje med våre eldre barn etter hvert som de ble tenåringer, men jeg følte at dette var mer alvorlig. Jeg visste av smertefull personlig erfaring hvordan noen barn vender seg bort fra Kirken når de vokser til. Jeg ba inderlig om å få vite hvordan jeg skulle beskytte vår yngste sønn og hele familien mot verdens onde innflytelse.
Jeg ventet slett ikke et mirakel den søndagen i november da jeg satte meg ned bakerst i Hjelpeforenings-klassen. Søster Randall, rådgiver i Hjelpeforeningens presidentskap, kunngjorde at emnet for leksjonen var skriftstudium, og jeg fikk en tyngende skyldfølelse da jeg tenkte på min egen familie. «Ikke enda en leksjon om skriftstudium,» tenkte jeg. «Jeg gjør så godt jeg kan.»
Min mann er en god ektemann og far som alltid har vært svært glad i familien, men han likte ikke tanken på skriftstudium i familien. Vi holdt bønn sammen med barna, og vi prøvde å holde familiens hjemmeaften regelmessig. Men hver gang jeg foreslo at familien skulle studere Skriften sammen, nektet han å overveie det. Fordi jeg mente det var så viktig, leste jeg i Skriftene med hvert av barna om kvelden før jeg hjalp dem til sengs. Jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre.
Men i det siste, hver gang jeg kom for å lese i Skriftene sammen med Jakob, sa han oftest: «Å, ikke nå. Jeg er for trett [eller er opptatt eller et eller annet, han hadde hundrevis av unnskyldninger]. Jeg skal lese selv.» Når vi ikke hadde lest sammen og jeg spurte om det neste morgen, pleide han alltid si at han hadde «glemt» det av en eller annen grunn. Jeg undret hvor hardt jeg kunne presse på med hensyn til skriftstudium når han kunne høre sin far se på fjernsyn i rommet ved siden av.
Da søster Randall begynte leksjonen, ventet jeg å høre en historie til om hvordan en «perfekt familie» gleder seg over skriftstudium. I stedet begynte søster Randall å fortelle en historie fra Det gamle testamente: «I 4. Mosebok 21 leser vi om giftige slanger som angrep israelittene da de reiste mot det lovede land. Mange ble bitt av slangene og døde. Da israelittene så den fryktelige ødeleggelsen, omvendte de seg og ba Moses om å be Herren ta bort slangene og helbrede dem.»
Jeg så for meg at vår familie reiste gjennom livet og plutselig ble angrepet av giftige slanger i form av vår tids farlige slanger: kriminalitet, narkotika, pornografi, umoral. Jeg følte meg like hjelpeløs som israelittene.
Søster Randall forklarte at Herren befalte Moses å lage en kobberslange (et symbol på Kristus) og sette den på en stang. Deretter lovet Moses folket at alle som ble bitt av en slange, bare kunne se opp på kobberslangen, så ville de få leve. Til tross for at dette løftet var så enkelt, forteller Alma oss at «det var mange som var så forherdet at de ikke ville se, derfor omkom de. Nå var grunnen til at de ikke ville se, at de ikke trodde det ville helbrede dem» (Alma 33:20).
Søster Randall fortalte oss at selv om de giftige slangene antar andre former i dag, kan også vi se hen til Kristus og bli reddet. I vår tid har profeter bedt oss lese i Skriftene hver dag, både personlig og sammen med familien; å ha personlig bønn og familiebønn; å være tilstede på møtene; å betale tiende; å omvende oss; å være verdige til å komme til templet og ha familiens hjemmeaften. Dette er vår måte å se hen til Kristus på og bli helbredet.
Til å begynne med syntes oppskriften for enkel og lett til å kunne beskytte oss mot livets daglige fristelser. Men etter hvert som søster Randall snakket, ble jeg grepet, og jeg følte at Herren talte til meg gjennom henne. Jeg innså at det ganske enkelt var et spørsmål om tro. Trodde jeg på dagens profeters og apostlers ord, eller ville jeg vende meg bort, slik mange israelitter vendte seg bort fra kobberslangen?
Da jeg dro hjem fra kirken, var jeg fast bestemt på å styrke familien min ved familiebønn og skriftstudium. I mange uker ba jeg om at min mann måtte bli villig til dette. Jeg fastet. Jeg holdt en spesiell familiens hjemmeaften og inviterte vår mindre aktive gifte sønn og hans familie til oss. Vi lærte om Moses og de giftige slangene. Så endelig en kveld spurte jeg min mann om vi kunne starte det nye året med å studere Skriftene sammen som familie. Og på første nyttårsdag begynte han å lede oss i daglig skriftstudium.
Familien ble ikke fullkommen over natten, men jeg ble forbløffet over i hvor stor grad ånden i hjemmet ble forbedret. Vi hadde mindre krangel og en bedre stemning hos oss. Jeg ble på langt nær så ofte sint eller motløs. Jeg følte en nærhet til min mann og til Herren som forbauset meg. Men det var Jakobs holdning som endret seg mest. Han begynte å minne oss alle på at vi måtte ha skriftstudium sammen, og han tok villig sin tur til å lese.
Jeg innså på ny hvor klokt det er å følge profetene og stole på deres løfter. Jeg har et vitnesbyrd om at følgende ord av president James E. Faust, annenrådgiver i Det første presidentskap, er sanne: «Det kreves nesten en overmenneskelig anstrengelse av foreldrene i en travel familie for å få alle ut av sengen og samle dem til familiebønn og studium av Skriften. Det er ikke sikkert dere alltid har lyst til å be når dere endelig får alle samlet, men dere vil høste stor belønning hvis dere ikke gir opp.»1