Noe jeg ikke ventet
Da jeg gikk på videregående skole, ble jeg inntatt i en ung mann min familie ikke likte. På grunn av deres motstand ble jeg til slutt fiendtlig innstilt overfor mine søsken og hatsk mot mine foreldre. Jeg var dessverre overbevist om at de ikke visste hva som var godt for meg. Det var det bare jeg som visste. Hvordan kunne de ha så mye imot kjæresten min? Riktignok sa han fryktelige ting til meg noen ganger. Men jeg trodde han såret meg fordi han elsket meg. Jeg følte at ingen andre virkelig brydde seg om meg.
Å være involvert i et forhold med overgrep endret mine følelser og min oppfatning. Jeg var sint på alle i det ene øyeblikket og skuffet over meg selv i det neste. Jeg holdt meg borte fra kirken, unngikk alle som virkelig var glad i meg, og holdt meg unna alt av åndelig karakter, spesielt god musikk. Jeg hadde det vondt, men ville ikke innrømme det.
Mens jeg kjempet med meg selv og alle rundt meg, ba min fiolinlærer meg om hjelp. Hun var musikkleder i Primær i menigheten sin, som planla et nadverdsmøte der Primær skulle synge noen sanger. Læreren min spurte om jeg ville spille fiolinakkompagnement til noen av sangene. Jeg hadde ikke lyst til det, men sa ja. Da hun ga meg notene, så jeg på titlene. Den siste sangen var «Jeg er Guds kjære barn» (Salmer, nr. 187).
Jeg likte det ikke, for jeg visste hvilken kraft musikk har. Jeg begynte likevel å øve på sangene, samtidig som jeg gjorde alt jeg kunne for å jage bort Ånden – fra å tenke på hvor sterkt jeg hatet min familie, til å prøve å la være å tenke på sangene når jeg ikke øvde.
Da søndagen for programmet endelig kom, kunne jeg ikke få det fort nok overstått. Under programmet prøvde jeg å ignorere Ånden, men da det ble tid for avslutningssangen, gjorde fiolinlæreren min noe jeg ikke ventet. Hun snudde seg og ba forsamlingen synge med.
Jeg plasserte buen på fiolinstrengene og spilte den første tonen. Ånden traff meg med slik kraft at tårene begynte å strømme nedover kinnene før jeg hadde spilt annen linje. Ånden ba meg lytte til teksten og huske at jeg var et Guds barn, at jeg alltid ville være spesiell for ham og ikke trengte en voldelig kjæreste. Jeg trengte Ham.
Lyden av alle disse stemmene – unge og gamle – som sang de enkle ordene i salmen, hjalp meg å høre og forstå Hans ord, min families ord og Kirkens lederes ord. Jeg var svak for musikk. Min himmelske Fader visste at musikk var veien til mitt hjerte. Det var jeg som trengte å forandre meg, ikke min familie.
Herren vet og forstår hvilken kraft musikk har (se L&p 25:12). Den kan oppløfte oss og åpne vårt hjerte og sinn for Ånden. Jeg vil alltid være takknemlig for musikk og den ånd den fremdeles bringer meg i dag.