Hvordan kunne jeg komme til kirken?
I 1997 var jeg engasjert i noe som skulle være et 10-dagers arbeidsoppdrag i La Victoria i Venezuela. Da jeg forsto at jeg ikke kom til å reise hjem til Italia igjen så snart som jeg hadde trodd, begynte jeg å se etter et Kirkens møtehus, så jeg kunne gå i kirken på søndag.
En dag i spisepausen ble jeg kjent med en ung italiensk ingeniør som visste hvor det var et møtehus i Maracay. Han tegnet et kart for meg. Jeg hadde bil til disposisjon, men hadde dessverre ennå ikke tatt den legeundersøkelsen som var nødvendig for å få midlertidig kjøretillatelse.
Jeg var ikke kjent i området, kunne ikke mye spansk, og mange hadde advart meg mot å reise alene med offentlige kommunikasjonsmidler. Jeg sto overfor et dilemma. Da første påskedag nærmet seg, ønsket jeg virkelig å fornye mine pakter ved å ta del i nadverden. Hvis jeg ikke kjørte, hvordan kunne jeg så komme til kirken i Maracay? Og hvis jeg kjørte, risikerte jeg å bli stanset for å kjøre uten tillatelse.
Mens jeg overveiet mulighetene, kom jeg til å tenke på vår 12. trosartikkel: «Vi tror at vi må … adlyde, hedre og oppholde lovene.» Istedenfor å kjøre visste jeg at jeg måtte adlyde landets lov (se L&p 58:21), selv om det innebar at jeg ikke kom til kirken.
Noen dager senere flyttet jeg til et hotell der flere av mine medarbeidere bodde. Da jeg gikk tilbake til hotellet etter en spasertur lørdag morgen, prøvde jeg fremdeles å finne ut hvordan jeg kunne komme til kirken neste dag. Da jeg gikk forbi resepsjonen, så jeg til min overraskelse et eksemplar av Liahona på spansk.
«Hvem er medlem av Kirken her?» spurte jeg. En person svarte at tidsskriftet tilhørte en av de ansatte ved hotellet. Resepsjonisten gikk til vedkommendes kontor og ba ham hilse på meg. Mens vi snakket sammen om Kirken, fortalte denne gode broren meg at det var en menighet i La Victoria og at møtehuset lå bare en kort spasertur fra hotellet. Han sa at han ville være glad for å møte meg neste morgen og følge meg til kirken. Hvilken glede!
Det endte med at jeg ble værende i La Victoria i to måneder til. I løpet av den tiden fikk jeg mange nye venner fordi jeg med glede deltok i møter og aktiviteter. Like etter påske fikk jeg tillatelse til å kjøre, noe som gjorde meg i stand til å være tilstede ved stavskonferansen i Maracay.
Mens jeg var i Venezuela, ble mitt vitnesbyrd om at det er viktig å adlyde landets lover – også når det er ubeleilig – styrket. Jeg fikk også et vitnesbyrd om at Kirkens publikasjoner er en effektiv måte å dele Herrens velsignelser på.