Mongolia – de går i tro
Evangeliet er relativt nytt i Mongolia, men etter hvert som medlemmer forandrer seg selv gjennom tro på Jesus Kristus, forandrer de verden rundt seg.
Djengis-khan, som er hugget ut i en fjellside i utkanten av Ulaanbaatar, ser utover hovedstaden i sitt hjemland Mongolia. Det enorme bildet av den store khanen er en påminnelse om at han en gang erobret et rike som dekker det meste av Asia, Midt-Østen og deler av Øst-Europa. «På 25 år la den mongolske hær flere land og folk under seg enn romerne hadde gjort på fire hundre år… Djengis-khan erobret mer enn dobbelt så mye som noen annen mann i historien.»1 Khanens etterkommere og deres innflytelse kom til å bli dominerende i historien i flere århundrer etterpå.
I juli 2006 markerte Mongolia at det var 800 år siden det mongolske rike ble grunnlagt. I dag kan det være noen som kaller dette et «utviklingsland», men den betegnelsen skulle brukes i positiv betydning. Energiske og kreative mongoler utvikler hurtig både landet sitt og seg selv.
For noen har dette også omfattet å utvikle tro på Jesus Kristus. Fra 1920 til 1990 ble ingen religion offisielt godtatt i Mongolia. Siste-dagers-hellige misjonærer kom til landet i 1993. Nå er det 2 distrikter og 20 grener i Mongolia og over 6000 medlemmer. Misjonærene oppdager at mange mongoler aksepterer evangeliet raskt.
Her følger noen få av deres beretninger.
Purevsuren
Sh. Purevsuren ble gjort kjent med Gud og bibelhistorier da han studerte ved et universitet i Sovjetunionen. (Mongoler bruker vanligvis fornavnet sitt med initialene til etternavnet foran til offisielt bruk.) Han kjøpte en bibel av en medstudent fordi teksten i boken var på russisk på én side og den samme teksten på engelsk på motsatt side. Purevsuren leste i hemmelighet om natten for å lære engelsk. Hvis han hadde lest åpenlyst, ville han ha blitt utvist.
Hans far hadde lært ham buddhistiske prinsipper for hederlighet og rett, og Purevsuren hadde alltid prøvd å etterleve disse. Hans åndelige interesse for Bibelen innfant seg først etter at han hadde vendt tilbake til Mongolia, giftet seg og blitt professor. I forbindelse med sitt arbeid besøkte han India. En kristen han møtte der, ga ham en bibel og fortalte hva han følte for Jesu Kristi guddommelighet. Purevsuren husket hva hans far hadde lært ham om et liv etter dette. «Jeg hadde en grunnleggende tro på Gud fra min far,» sier han, og han begynte å undres hvordan Gud ønsket at han skulle forberede seg til det neste liv.
Som leder for en gruppe mongolske lærere ble han invitert til USA, der han for første gang så Mormons bok. I Utah fikk han et eksemplar av boken av et medlem av Kirken som var vert for gruppen. Purevsuren leste litt i den, men la den så vekk.
I september 2000 kom hans familie i kontakt med siste-dagers-hellige misjonærer i Mongolia, og de lyttet til misjonærleksjonene. Denne gangen leste han Mormons bok med nye øyne og fant sannhet som han hadde søkt etter. Han og hans hustru ble døpt og bekreftet i november samme år. Bare en uke eller to senere ble han kalt til grenspresident.
Barna deres var til å begynne med ikke interessert i denne nye kirken. Sønnen, som da gikk på videregående skole, var spesielt imot den, men gikk lydig med på farens anmodning om å lytte til misjonærene. Til slutt ble begge barna døpt og bekreftet. Sønnen var på misjon i Idaho.
Som koordinator fra Kirkens skoleverk i Mongolia – en stilling han fikk i 2001 – er Purevsuren nå sterkt involvert i å undervise ungdom.
Det er ca. 600 Institutt-elever i Mongolia og omkring 700 i Seminar. Dette antallet har økt med ca. 300 prosent siden 2001, enda elevene ofte møter motstand fra familiemedlemmer og kostnader i form av tid og transport er store.
Hva er det mest givende i hans arbeid? «Jeg tror det beste er å se så mange unge slutte seg til Kirken på grunn av Seminar» fordi elevene tar med seg sine venner.
Soyolmaa
«Jeg var en vanskelig ungdom,» sier U. Soyolmaa og tenker tilbake på tiden på videregående skole etter at foreldrene hennes døde. Hun ble involvert i alkohol og festing mens hun studerte ved et universitet i Russland. Da hun kom tilbake til Mongolia, ble hun forbauset da en venn fra denne tiden med festing inviterte henne med til en kirke. Vennen virket så forandret.
Soyolmaa var ikke ukjent med kristendommen, men til å begynne med tok hun ikke imot vennens invitasjon. Da hun endelig sa ja, ble hun begeistret, men forsto ikke hvorfor. På Kirkens møter ble hun straks fengslet og følte fred, tilhørighet og at hun nå forsto hva hun skulle gjøre med livet. Soyolmaa sluttet seg til vennens kirke, og i 1995 var de de to første misjonærer som ble kalt fra Mongolia. Soyolmaa virket i Utah.
For tiden er hun forvaltningssjef for Kirken i Mongolia. Hun er også leder for informasjon og samfunnskontakt, rådgiver i Hjelpeforeningens presidentskap på distriktsplan og lærer i klassen for evangeliets lære i grenen.
«Det er et privilegium å være medlem av Kirken,» sier hun. «Fordi jeg tilhører Kirken, blir mitt liv stadig bedre.»
Kirken er ikke godt kjent i Mongolia, og det er mer negativ informasjon tilgjengelig om de siste-dagers-hellige enn positiv. Man må stadig gjøre anstrengelser for å spre sannheten.
Medlemmer er de beste ambassadører for Kirken. De skiller seg ut, forklarer hun, på grunn av «det lyset, den gleden» man ser i deres ansikter. De føler en sikkerhet, en glede på grunn av evangeliet som mange andre ikke har.
I likhet med siste-dagers-hellige andre steder, sier hun, har Kirkens medlemmer i Mongolia «den samme tro, så i evangeliet tilhører vi én stor familie».
Odgerel
Da O. Odgerels mor inviterte ham med til en kristen kirke i 1995, visste han ikke at hun allerede var medlem. Hun arbeidet i et offentlig bibliotek og hadde ansvar for å leie ut møtelokalet der. Hun ble tiltrukket av sang fra dette rommet en dag og ble invitert til å bli med på møtet. Senere lyttet hun til misjonærleksjonene og ble døpt og bekreftet.
Odgerel ble født i Russland mens foreldrene studerte der, og han var opplært i sovjetisk sosialisme. Den var nesten hans religion. Men da Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble det han hadde trodd på, borte. Han begynte å drikke og feste og mente at det eneste formålet med livet var å more seg før man døde. Men han innså snart at denne livsstilen var et blindspor, og at han burde holde seg unna ting han kunne se skadet ham.
I likhet med andre mongoler var det lett for ham å akseptere Mormons bok da han leste den. «Mongoler kan motta evangeliet svært raskt fordi de lett kan se det gode i det,» sier Odgerel. De «åpner svært oppriktig sitt hjerte for det». Slik var det for ham. Han hadde følt at det var et opphøyet vesen. I evangeliet fant han en Gud og en livsstil han kunne tro på. «Det var mitt lykkeligste øyeblikk,» sier han.
Det mongolske samfunn kan ha nytte av den forvandlingen som evangeliet forårsaker i folks liv, sier han. Alkohol er et problem, det er også umoral. I Mongolia finnes bare den verdslige modellen å forme adferd etter, og dette blir nå sterkt underbygget via fjernsynet. Det er ingen sterk religiøs tradisjon i landet til å motarbeide dette. Men gjennom Jesu Kristi evangelium, sier Odgerel, finner folk en god måte å innrette sitt liv på.
Odgerel er president for Ulaanbaatar Mongolia distrikt, som har 11 grener og ca. 3700 medlemmer. Omkring 70 prosent av medlemmene er enslige.
Ankhbayar
Fra 2001 til 2003 virket E. Ankhbayar som misjonær i Utah Salt Lake City syd misjon. Nå er han midt i 20-årene og er leder for unge enslige voksne i Ulaanbaatar distrikt.
Han snakket ikke noe engelsk da han mottok misjonskallet. To amerikanske misjonærer leste brevet for ham. Nå styrer han distribusjonssenteret som holder til i ett rom i Kirkens kontorer i Ulaanbaatar, og hjelper medlemmer å skaffe seg Kirkens materiell på mongolsk og materiell på engelsk for dem som kan bruke det. Han sier at som misjonær hjalp han folk å lære om evangeliet, og han gjør fremdeles det samme.
Ankhbayar ble medlem av Kirken i 1998 sammen med resten av familien – foreldrene og en yngre bror. Mens hans familie var tilstede på et møte i Kirken, hadde han to drømmer som påvirket ham. I begge flyktet han fra sikker ødeleggelse da en klar, skinnende person reddet ham. Ankhbayars foreldre sa senere til ham at denne personen uten tvil var Frelseren, og de oppfordret ham til å be om å få vite hva drømmen betydde. Svaret han mottok førte til at han lyttet til evangeliet.
Før de sluttet seg til Kirken, «var det ikke godt samhold i familien», sier han. Nå «snakker vi sammen. Jeg kan føle mors og fars kjærlighet». På misjonsmarken følte Ankhbayar det som Kirkens medlemmer var familie. Han går nå inn for å dele evangeliet med venner så også de kan nyte denne følelsen.
En som han har delt evangeliet med, er kjæresten, som ble døpt og bekreftet. Hvis de kommer til å gifte seg, vil de møte det samme problemet som mange unge mongolske par strever med – hvor de skal bo. Det er knapt med boliger, og utgiftene er altfor høye for mange unge gifte. Det ender kanskje med at de bor sammen med foreldre i en liten leilighet eller kanskje i den tradisjonelle ger, et rundt, ettroms teltlignende hjem for mongolske nomader.
Majigsuren
Siden misjonærer i Mongolia ikke har tillatelse til å proselyttere, får de kontakt gjennom forespørsler eller henvisninger. Når mongoler finner evangeliet, er de første personene som de henviser til misjonærene, vanligvis familiemedlemmer, så grener omfatter ofte slektninger.
Z. Majigsuren bor i en liten leilighet i Darkhan, Mongolia, sammen med sin mann, to tenåringsdøtre og noen medlemmer av hennes storfamilie: hennes datter og svigersønn og deres lille datter bor der også. Det gjør også en sønn med hustru og deres baby. Majigsurens svigersønn, A. Soronzonbold, er president for Darkhan distrikt. Hennes sønn, Kh. Sergelen, er førsterådgiver i presidentskapet for Darkhan 2. gren. Og Majigsuren er førsterådgiver i Hjelpeforeningens presidentskap i grenen.
Misjonærer kom til Darkhan for første gang i 1996, og hun ble døpt og bekreftet i 1997 og er et av pionermedlemmene i byen.
«Jeg er svært takknemlig for at alle mine barn er medlemmer av Kirken,» sier hun. Majigsuren minnes frukten på livets tre som Lehi så i et syn (se 1. Nephi 8). «Jeg ønsket å spise av den frukten og vende tilbake til min himmelske Fader.» Hun ønsket at også hennes barn skulle spise. Hun er takknemlig for at to av dem nå har blitt beseglet til sine ektefeller i Hong Kong Kina tempel, nemlig hennes datter K. Selenge, som er gift med Soronzonbold, og Sergelen og hans hustru, T. Altantuya.
Hun sier at medlemmer «trenger å komme til kirken, de trenger å be, og de trenger å bevare troen. Det viktigste er troen», for uten den vil de ikke gjøre de andre tingene.
Hennes sønn, Sergelen, ble interessert i Kirken fordi han kunne se hvordan hans mor og søster hadde forandret seg etter at de ble medlemmer. Han hadde lyttet da et misjonærektepar underviste hans mor om Lehi, og han hadde innsett at også hun prøvde å lede sine barn til å gjøre det som er riktig.
I likhet med mange mongolske medlemmer sier Sergelen: «Jeg liker så godt å lese Mormons bok, for hver gang jeg leser, oppdager jeg noe nytt.» Beretningen om kaptein Moroni er en av hans yndlingshistorier. Han blir også grepet av Jakobs bok 6:11-12, der alle blir kalt til å omvende seg og gå inn gjennom den trange port.
«Jeg er så takknemlig for at jeg fikk anledning til å virke som misjonær i Russland,» sier Sergelen. Han døpte ikke mange, men han tror det ble sådd frø som vil blomstre i fremtiden. Siden 1993 har over 530 unge fra Mongolia vært på misjon. Over 300 har virket i USA, og et betydelig antall har virket i Russland.
Sergelens svoger, Soronzonbold, har vært medlem av Kirken siden han var 18, og nå som han er midt i 20-årene, er han president for Darkhan distrikt, som har fem grener. Han studerer ved et universitet. «Jeg er takknemlig for mitt kall i Kirken, for jeg lærer så mye av det,» sier han.
Mongoler er imponert, forklarer Soronzonbold, over at medlemmer virker i Kirken uten betaling.
«Før jeg ble medlem, var jeg svært egoistisk,» sier han. Nå har han som mål å lære så mye han kan om evangeliet. «Vår utfordring er å lære og dele det med andre.»
Munkhsaihan
Før A. Munkhsaihan fant evangeliet, betraktet hun verden som et dystert sted med lite håp. Hun fant tro og håp gjennom evangeliet, og dette forandret verden for henne.
I årene før 1990 underviste hun i russisk. Men da det politiske og kulturelle klima i Mongolia endret seg, fant hun ut at hun trengte å lære engelsk så hun kunne undervise i det. Munkhsaihan lærte engelsk et år av siste-dagers-hellige misjonærer. Før hun lyttet til misjonærleksjonene, bestemte hun seg for å undersøke deres tro omhyggelig. Hun fant ut at deres religion var mer enn en tro basert på sanne prinsipper – det var en livsstil. Hun ble døpt og bekreftet i juni 2000, og resten av familien sluttet seg til Kirken en måned senere. Nå betrakter hun verden som et langt lysere sted for seg selv, sine barn og barnebarn. For tiden er hun president for Hjelpeforeningen i Ulaanbaatar distrikt.
Etter at evangeliet hadde forandret hennes liv, undret Munkhsaihan på hva som ville skje om hun anvendte dets prinsipper i arbeidet som lærer. Hun begynte bevisst å prøve å bli glad i alle elevene sine – og med noen var dette vanskelig. Hun begynte å be for sine elever. Det var interessant å merke at hun selv forandret seg. Hun utvikle større evne til å bli glad i dem. Selv om elevene ikke visste at hun ba for dem, endret også deres holdning til henne seg.
«Når vi utøver tro på evangeliet, kan vi forandre oss,» sier hun.
Og etter hennes erfaring er det slik evangeliet kan forandre Mongolia. Når medlemmer forandrer seg gjennom tro på Jesus Kristus, vil de forandre verden rundt seg.