2007
Min kosteligste gave
Desember 2007


Min kosteligste gave

Da jeg tenkte over alle gavene og kortene vi kom til å gi bort i løpet av enda en julehøytid, dukket det plutselig opp et spørsmål i mitt sinn. Var det noen av alle de gavene jeg hadde fått til jul gjennom årene, som hadde påvirket mitt liv i betydelig grad? Da mintes jeg desember 1963.

Jeg var alene hjemme fordi mine foreldre hadde gått ut. Jeg var ung lærer på den tiden. Det var skolefri, jeg hadde ferie, og julen nærmet seg raskt. Jeg så meg rundt etter noe å lese, men jeg hadde allerede lest alt av bøker som fantes hos oss. Jeg bestemte meg for å gå til en nabo som hadde en god boksamling og ofte hadde lånt meg bøker. Denne gangen tilbød hun meg en bok som to unge menn – utlendinger – hadde lagt igjen.

«Jeg har lyst til å høre hva du mener om den,» sa hun. «Innholdet virker interessant.»

Hun tilføyde så at de unge mennene var misjonærer. Misjonærer? Min interesse for boken døde straks. På den tiden var jeg ikke interessert i noe som hadde med religion å gjøre, men jeg tok likevel boken.

Idet jeg sa farvel, tilføyde min nabo: «Inne i boken vil du finne en liten lapp de skrev, der de sier at før man leser boken, trenger man be en bønn til Gud.»

Jeg hadde ingen andre planer denne regnfulle lørdagen, så jeg bestemte meg for å lese den «interessante» boken. Jeg åpnet den og fant lappen misjonærene hadde skrevet. Jeg la boken på sengen min, knelte ned, og for første gang i mitt liv ba jeg til Gud med mine egne ord.

Da jeg begynte å lese, fengslet historien meg. Hvordan kunne den unge Nephi vise så urokkelig tro? Jeg undret om jeg noen gang ville bli i stand til å gjøre noe lignende. Da jeg leste Mosiahs bok, ble jeg styrket av kong Benjamins ord. På det tidspunktet hadde jeg ingen anelse om at jeg leste en bok som skulle bli min favoritt i over 40 år.

Gjennom disse årene har bokens sider gitt meg meget støtte, trøst og styrke, og jeg har fått mye viktig innsikt som jeg har delt med andre i taler og leksjoner i den lille Tucumán gren i Argentina, der jeg ble døpt og bekreftet. To år senere, da jeg var på heltidsmisjon, skrev også jeg små beskjeder på papirlapper og foreslo for undersøkere at de skulle be før de leste det eksemplaret av Mormons bok som min ledsager og jeg ga dem i hånden.

Det har gått mange år siden da. Men hvordan kunne jeg ha glemt den mest kostelige julegave jeg noensinne hadde mottatt og naboen som ga meg den? Jeg kan knapt huske ansiktet hennes, og jeg strever for å huske navnet – Marina. Takk skal du ha, nabo. Jeg er deg evig takknemlig.