Tre redskaper til å bygge et hellig hjem
Alle aktiviteter i våre hjem er en anledning til å praktisere kjærlighet, tjeneste, lydighet og samarbeid.
For pionerene var det å ta seg av hjemmet ensbetydende med tungt arbeid og beskyttelse mot de barske fysiske omgivelsene. Overvei historien om Ann Howell Burt. Hun emigrerte fra Wales, giftet seg og bodde i en jordhytte i det nordlige Utah sommeren 1863. Som ung mor måtte hun arbeide hardt for å holde orden og ivareta familiens behov. Hun skrev i dagboken sin:
«For noen dager siden drepte jeg en klapperslange med kjevlet mitt idet den kom krypende ned trappen. Jeg holdt på å lage kveldsmat, og babyen lå på gulvet, eller snarere bakken… Jeg ble fryktelig redd…
For noen dager siden da jeg viftet fluene bort fra babyens ansikt mens han sov …, oppdaget jeg … en stor tarantell på vei mot barnet. Jeg grep feiekosten, slo til tarantellen med den, og da den landet på kosten … skyndte jeg meg å kaste den på bålet.»1
Selv om mange av oss ikke trenger å bekymre oss for at taranteller og slanger skal invadere vårt hjem, er det enda farligere krefter som truer oss. Våre taranteller og slanger er av moralsk karakter, og de er svært subtile. De omfatter abort, forakt for husarbeid, vanskeligheter med å ha familiemåltider, rollebytte for mødre og fedre, uthuling av ekteskap gjennom skilsmisse, samboerskap og ekteskap mellom to personer av samme kjønn. Det ville være fint om vi kunne jage bort disse inntrengerne med husholdningsredskaper, men vi har mistet mange av våre kjevler og feiekoster.
Familielivet svekkes
I dag er det normalt å høre unge kvinner beskrive sine mål for fremtiden som noe som dreier seg om spennende karriereplaner. Disse unge kvinnene ønsker mest sannsynlig også å bli hustru og mor, men i dag synes det mer riktig å opplyse om karrieremål først. Vi verdsetter slike anledninger for kvinner, men morsrollen og husmoryrket har nesten forsvunnet fra dagens samfunn som en naturlig og verdifull rolle for kvinner.
I stedet synes budskapet å være at hvis mødre har adgang til moderne bekvemmeligheter som ivaretar hjemmet og familien, skulle de være fri til å søke å realisere seg selv. Hjemmet blir ofte feilaktig betraktet som et sted som kvinner trenger å løsrive seg fra. Noen ideologier har til og med som mål at kvinner skal tro at hjemlige plikter begrenser deres muligheter, og kvinner og menn fristes til å ignorere de viktige, hverdagslige sider ved hjemmelivet – derfor har vi tapt våre kjevler og feiekoster.
Selv om moderne bekvemmeligheter har frigjort oss fra noe av arbeidet med å holde et hjem i orden, har de også ført til et svekket hjemmeliv. Vi fristes til å ignorere verdien av hverdagens hjemmeaktiviteter som å ha familiemåltider, og i den prosessen går vi glipp av viktige anledninger til personlig vekst og vekst som familie. Forfatteren Chery Mendelson forklarer: «Etter hvert som folk vender seg mer og mer til institusjoner utenfor hjemmet for å dekke [hverdagens] behov …, svekkes [våre] ferdigheter og forventninger … og fører til mindre sannsynlighet for at folks hjem kan tilfredsstille deres behov.»2
På en generalkonferanse kom president Spencer W. Kimball (1895-1985) med følgende advarsel: «Mange av de sosiale hemmende bånd som før bidro til å styrke og støtte familien, oppløses og forsvinner. Tiden vil komme da bare de som tror fullt og fast på familien, vil være i stand til å forsvare sin familie midt blant de onde kreftene som samles rundt oss.»3
Beskytt hjem og familie
Hvordan kan vi lykkes med å forsvare vårt hjem mot disse «onde kreftene som samles», og gå fremover mot vårt evige mål?
For det første må vi gjenoppdage og bevare hjemmets hellige natur og formål. I Bible Dictionary leser vi: «Kun hjemmet kan sammenlignes med templet hva hellighet angår».4 Hvis vårt hjem kan sammenlignes med templet, hva er det så med hjemmet som gjør det hellig? Én ordbok definerer hellig som noe «som tilhører eller er viet til Gud; er verdig ærbødighet; er beskikket eller viet til en person, gjenstand eller hensikt; noe [som] ikke må bli krenket eller ringeaktet; er fullstendig immun, for eksempel mot vold eller innblanding».5
Anvend denne oppfatning av hellig på hverdagslige gjøremål i ditt hjem, som måltider, musikk, adspredelse, klesvask, rengjøring og hagearbeid. Vanlige gjøremål kan ha en viktigere hensikt og må ikke ignoreres. De gir oss anledninger til å utvikle og praktisere gode egenskaper og etisk adferd. Ved å utføre disse hverdagslige gjøremålene kan vi lære om moralske sannheter og praktisere ærlighet, tålmodighet, nestekjærlighet og broderlig vennlighet. Hverdagens arbeid og adspredelse i hjemmet kan være en god ramme for barn og voksne til å treffe valg og lære av dem. Eksempelvis kan et barn, en ektefelle og til og med en romkamerat velge å hjelpe til hjemme når de ser hva som må gjøres, og gjøre det med glede. Eller han eller hun kan vente til de blir bedt om det, og så klage over at det er ubeleilig.
Hverdagslige hendelser i hjemmet kan synes så ubetydelige at vi ikke legger merke til hvor viktige de er – i likhet med Israels barn som ble hjemsøkt av slanger. For å bli helbredet måtte de bare se på kobberslangen på en stang (se 4. Mosebok 21:8-9), men fordi det var så enkelt, var det mange som ikke gjorde det. «Fordi middelet var så enkelt, eller så lett, var det mange som omkom» (1. Nephi 17:41). Hverdagslige aktiviteter i vårt hjem kan være enkle, men fordi de er enkle, hyppige og blir gjentatt ofte, gir de oss viktige anledninger til å bygge opp den enkelte og familien.
For det annet må vi ha daglige familiemåltider. I dag finner mange det lettere å ta seg en matbit hver for seg i kjøkkenet, innta mat i bilen eller dra til nærmeste restaurant for å innta et hurtig måltid istedenfor å tilberede et måltid og sitte ned sammen som familie.
Hva går vi glipp av? Familiemåltider har tallrike gode virkninger. Forskning viser at familiemåltider gir barn bedre ernæring,6 færre psykologiske problemer og mindre risikabel eller selvødeleggende adferd.7 Familiemåltider i positive omgivelser spiller også en viktig rolle med hensyn til å forhindre usunne slankekurer.8
Noe så enkelt som å tilberede et måltid og nyte det sammen, gjør at familiemedlemmene blir mer sammensveiset. Måltidet trenger ikke være så flott for å skape en samlingsstund og få inntrykk av hva hver enkelt er opptatt av. Ytre forstyrrelser kan kontrolleres slik at man legger vekt på å sende maten rundt, snakke sammen og ha det hyggelig. Barn kan lære å spise familiens mat istedenfor å bestille noe hver for seg slik de gjør på en restaurant. Et regelmessig familiemåltid skaper trygghet hos barn, for de vet hva de kan vente som avslutning hver dag. Det er også en tid til å holde bønn og takke Gud for maten og andre velsignelser. Det kanskje viktigste er at rutinemessige familiemåltider kan fremme uformelle samtaler om evangeliet.
For det tredje må vi innse at familieaktiviteter har timelige og åndelige virkninger. Gud har gitt oss bare åndelige bud, ingen av dem er timelige (se L&p 29:35). Timelig betyr noe som varer bare for tid. Hans bud er evigvarende. Vi kan anvende dette på vårt hjem ved å innse at det vi gjør på jorden har evige konsekvenser. Våre handlinger former den vi blir nå og i livet heretter. For eksempel, når ektefeller «[elsker] og [har] omsorg for hverandre og for sine barn»,9 fremmer de egenskaper som gjør dem og deres barn i stand til å ha fremgang i evigheten.
Vi høster livslærdommer hjemme som utvikler en sterk karakter. Familieterapeut Enola Aird minner oss om at hjemme lærer vi å arbeide og styre oss selv, vi lærer manerer og moralnormer, vi lærer hvordan vi kan bli selvhjulpne – eller vi lærer det ikke.10 Uten foreldrenes foredlende innflytelse kan nok barna bli ganske oppvakte, velutdannete og fremgangsrike, men så egoistiske, selvopptatte og hensynsløse at de i stor grad virker asosiale – ikke i stand til å omgås andre på riktig vis.»11
Hvis vi forstår verdien av hverdagslivet, kan vi se at selv det minste barn kan føle seg verdifull på grunn av noe så vanlig som å brette sammen rent tøy. Små barn kan finne sokker som hører sammen, sortere tøy etter farge, brette håndklær og bli anerkjent for innsatsen. Når oppgavene blir mer krevende i årenes løp, utvikler barna selvtillit med hensyn til sin evne til å velge å gjøre noe som er viktig.
Et opplyst hjem
Ansvarsoppgaver i familien er anledninger til å tilegne seg lys og sannhet gjennom lydighet. Jesus Kristus er verdens lys. Når vi følger ham og holder hans bud, vandrer vi i hans lys. Jo bedre vi følger ham, dess mer lys og sannhet får vi. Vi kan være forbilder på lydighet for våre barn ved at vi er oppmerksomme på våre egne ansvarsoppgaver. Ved for eksempel å utføre oppgaver i hjemmet regelmessig kan foreldre og barn lære lydighet og nøyaktighet i små ting, noe som har mindre alvorlige konsekvenser. Da er de bedre forberedt til å holde bud og inngå hellige pakter.
Blant de viktige grunnleggende instruksjoner som ble gitt da Kirken ble organisert, var påbudet om å «ivareta alle plikter overfor familien» (L&p 20:47, 51). Tre år senere ble noen av Kirkens ledende brødre irettesatt fordi de forsømte sine familieplikter (se L&p 93:41-50). I familieerklæringen blir vi i dag igjen minnet om våre hellige plikter i familien.
Vi tenker ofte på familieplikter som familiebønn, hjemmeaften og skriftlesning, men vi skulle også huske at gjøremål som å spise og kle på oss selv bidrar til å praktisere kjærlighet, tjeneste, lydighet og samarbeid. Disse enkle, hverdagslige rutiner påvirker oss sterkt.
Kan vi komme nærmere Herren ved vårt liv i hverdagen – ved familiemåltider og sunne adspredelser? Absolutt. Hvor mye lys ønsker vi? Herren lovet: «Den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys» (L&p 50:24), og «[Jeg] vil gi de trofaste linje på linje og bud på bud, og ved dette vil jeg teste dere og prøve dere» (L&p 98:12).
Prøv å vise dere trofaste i små ting, så vil det som er større bli tillagt. Anledninger til å lære og øve seg hjemme er hellige. De gir åndelig vekst og trekker oss nærmere Frelseren. Denne vekstprosessen varer hele livet, og vårt hjemlige miljø gir oss gjentatte, vedvarende anledninger til å øve oss på å bli gudlignende enkeltpersoner og familier.
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 5. april 2005.