Husk Iowa

Av Caroline H. Benzley

Håndkjerrer og pionerene som gikk til Sion, har blitt et symbol på de siste-dagers-helliges utvandring og oppbyggingen av Kirken.

En sommermorgen i 1856 begynte 16 år gamle Janette McBride å gå fra Iowa til Saltsjødalen. Reisen hadde begynt mange måneder tidligere da hun forlot England sammen med familien og reiste med båt over Atlanterhavet. Straks de var kommet til De forente stater, fortsatte de med tog til Iowa City i Iowa, der jernbanelinjen vestover endte.

I Iowa City sluttet Janettas familie seg til de siste-dagers-hellige som samlet sin styrke og sine forsyninger for å tilbakelegge den siste strekningen – en ca. 2000 kilometers vandring med håndkjerrer. Janetta McBride skulle være med i Martins håndkjerrekompani, ett av syv kompanier som dro fra Iowa City mellom 1856 og 1857.

Med blikket mot vest

Det er 150 år senere, 9. juni 2006. Et håndkjerrekompani forlater igjen Iowa City.

Denne gangen består kompaniet av rundt 70 unge menn og unge kvinner fra Iowa City Iowa stav. Disse unge er kledd i pionerklær og har håndkjerrer fulle av forsyninger. De samles i Mormon Handcart Park like utenfor Iowa City – det samme stedet som det første håndkjerrekompaniet dro fra nøyaktig 150 år tidligere, 9. juni 1856. De ser mot vest og kan ikke la være å tenke på de første pionerene som sto her for så lenge siden.

Kameron Hansen fra Iowa City 1. menighet tenker på sin tipp-tipp-tipp-tippoldemor, Janetta McBride. Kameron, 14, er nesten på samme alder som Janetta var da hun tok fatt på vandringen til Sion.

«Jeg liker å tenke på hvor glad hun ville vært over å se meg gjøre dette,» sier Kameron. «Jeg håper hun er stolt av at hennes familie fremdeles er trofast i Kirken.» Kameron vet at hans reise vil være langt kortere og lettere enn Janettas var, men er likevel takknemlig for denne anledningen til å minnes og hedre sine forfedre.

Anna Shaner fra Fairfield gren er også takknemlig for å hedre pionerene. Hun er forundret over at de gikk til sivilisasjonens grenseland uten å vite om de ville overleve eller ei. Anna henter stor styrke fra dem som «hadde tro på det som ble forventet av dem, og mot til å gjøre det», som hun sier.

Denne lange vandringen er en fin anledning for alle de unge i Iowa City til å hedre sine forfedre. Enten de har håndkjerrepionerer i sin egen familie eller ikke, er disse unge medlemmer av Kirken, så håndkjerrepionerene er deres åndelige forfedre.

Hvorfor Iowa?

I dag ligger Iowa City, Iowa, sentralt i Midt-Vesten i USA, men for 150 år siden lå den i grenseland – så langt vest som toget kunne frakte noen. De fleste av de tidlige konvertittene som hadde slått leir utenfor Iowa City i 1856, kom fra Europa. De hadde allerede reist langt og hadde lite penger til å kjøpe vogner og forsyninger. Innbyggerne i Iowa City var tolerante overfor de siste-dagers-hellige, og pionerdagbøker beretter om folkets hjelpsomhet og vennlighet.

Da president Brigham Young kunngjorde at det var billigere og hurtigere å komme til Sion med håndkjerrer, var disse hellige ivrige etter å prøve det. Det første håndkjerrekompaniet dro fra Iowa City 9. juni 1856.

De fleste håndkjerrekompaniene kom trygt frem til Saltsjødalen etter den slitsomme reisen, men det var vanskeligere for Janetta McBrides gruppe, Martins kompani, og for Willies kompani. Begge kompaniene kom ut for tidlige snøstormer, og over 200 personer døde. Deres reise krevde et stort offer, som bare var mulig å utholde ved tro på vår himmelske Fader og hans plan. Den samme tro motiverte alle håndkjerrekompaniene som dyttet og dro seg frem til Sion.

I 2006 var vandringen med håndkjerrer et ledd i en 150-årsmarkering til ære for denne tro. Medlemmer av Iowa City stav arrangerte aktiviteter som et skolesymposium, en pionerfestival og en fellesandakt for forskjellige religioner. Disse aktivitetene var ikke til ære bare for håndkjerrepionerene, men også for innbyggerne i Iowa som hjalp dem.

Følg profeten

Etter en lang dag med vandring over åsene i Iowa har de unge nå et øyeblikk til å reflektere over det de har opplevd. Emma Pauley leser om igjen Ether 12, et kapittel om tro som hun husker hun har lært om i Seminar.

«Jeg vet ikke om jeg kunne ha gått hele veien til Utah,» sier Emma, «men pionerene klarte det, og jeg vet det var på grunn av deres tro. Alt stort blir utrettet ved tro.»

Håndkjerrepionerenes tro gjorde dem i stand til å følge president Youngs anmodning om å samles i Saltsjødalen. Deres eksempel gjør det lettere for de unge i Iowa City å følge veiledningen fra profeten i dag.

Én måte som unge menn som Kameron Hansen kan følge profeten på, er å fullføre programmet Tro mot Gud. Han forklarer: «Når jeg tenker på pionerene og hva de ofret, får det meg til å ønske å fullføre kravene så jeg også kan følge profeten.»

Det er viktig for disse unge å følge profeten, og de gleder seg til å se ham søndagen etterpå på en temakveld til minne om pionerene. Anledningen til å høre en profets røst vil bli høydepunktet under markeringen.

De tidlige pionerene må ha følt den samme forventningen der de vandret til Saltsjødalen og visste at for hvert steg kom de nærmere sin leder og til å høre hans røst.

«Det er som en skatt som venter meg til slutt,» sier Skylar Hansen fra Iowa City 1. menighet.

De unge fra Iowa City har fullført vandringen og har kommet nærmere skatten, men er ennå ikke helt fremme. Neste dag er lørdag, og det er en mengde som skal gjøres.

Si takk

I 2006 var medlemmer av Iowa City Iowa stav travelt opptatt med å gjøre tjenester for dem som trengte det i hele området. Det var medlemmenes måte å si takk på til et lokalsamfunn som hjalp disse tidlige hellige.

I dag fikk de unge anledning til å hjelpe. Selv om 6.30 føltes tidlig, sa Marc Humbert fra Iowa City 1. menighet at vandringen dagen før faktisk gjorde det lettere for ham å stå opp og sette i gang med tjenestegjerningen. «Vandringen hjalp meg å huske hva som var viktig,» sa han, «og det var lett å hjelpe andre.»

Marc var ikke den eneste som var ivrig etter å hjelpe. Tross øsregn var det tydelig at de unge var begeistret da de etter tur besøkte pleiehjem, vasket politibiler, fylte opp mathyller på herberger for hjemløse og ryddet i en park.

Denne tjenesten var det minste de kunne gjøre for å takke en by som hjalp de tidlige hellige.

Historien om håndkjerrene er min historie

Etter å ha gått hele fredag og vært med på tjenesteprosjektet lørdag, er de unge glad det er søndag – og tid for lytte til profeten i egen person. De unge mennene og kvinnene sitter nå med sine familier på temakvelden til minne om pionerene og er takknemlige for sin nye forståelse for håndkjerrekompaniene. President Gordon B. Hinckleys ord inspirerer dem til å videreføre den troens arv som håndkjerrepionerene etterlot seg. Han sier til dem: «Vi må alltid huske dem som betalte en så fryktelig pris for å legge grunnvollene for dette store verk i de siste dager.»

Pionerene som forlot Iowa City i 1856, ville ha frydet seg over å høre om dagens pionerer som bor i Iowa City stav. Kanskje de ville blitt inspirert av motet til dagens unge som prøver å etterleve evangeliet i en så forvirrende verden.

Et godt eksempel er Anna Shaner, som går hardt inn for å være et rettferdig eksempel for venner og familie. Hennes tro gir henne den styrken hun trenger for å være trofast. Hun sier: «Pionerenes erfaring betyr svært meget for meg fordi de gjorde det for meg. Det er min historie.»

Håndkjerrehistorie

Her er litt bakgrunnsstoff om håndkjerrepionerene:

President Brigham Young ba de siste-dagers-hellige dra til Sion med håndkjerrer fordi det var mindre kostbart enn prærievogner, og langt flere hellige kunne dra avgårde.
Det var i alt 10 håndkjerrekompanier, fra 1856 til 1860.
De hellige reiste med jernbane til Iowa City, Iowa. Etter å ha blitt utstyrt dro 7 av de 10 håndkjerrekompaniene fra Iowa City. De andre dro fra Florence i Nebraska.
De fleste håndkjerrepionerene kom fra Europa. De kom fra England, Wales, Skottland, Irland, Danmark, Sverige, Norge, Sveits og Italia.
Med unntak av Willies og Martins kompanier (som dro ut sent på året og kom ut for tidlige snøstormer), var det relativt få i håndkjerrekompaniene som døde underveis.
Selv om håndkjerrepionerene opplevde store vanskeligheter, bevarte mange en sterk tro. Priscilla M. Evans i Bunkers kompani sa: «Folk gjorde narr av oss der vi dro kjerrene våre avgårde, men været var bra og veiene utmerket, og selv om jeg var syk og vi var svært trette om kvelden, syntes vi at det var en storartet måte å dra til Sion på.»

Fra LeRoy R. Hafen og Ann W. Hafen, Handcarts to Zion (1960).