Jeg mintes pionerene
Da jeg var 19, ble jeg innkalt til den svenske hær. Som artillerisignalist tjenestegjorde jeg i åttende kompanis stab og ledende tropp.
Klokken 4.00 en morgen i januar beordret offiserene oss å ta på oss full utrustning og samles utenfor om 20 minutter. Jeg var trett og sulten etter foregående dags aktiviteter og følte det som jeg knapt hadde lukket øynene, og her gjorde jeg meg igjen klar til en ny test. Jeg minnes fremdeles hvordan det føltes da jeg kom fra varmen i brakkene og ut i den ubeskrivelige kulden.
En svær militærbuss kom for å hente oss, og vi fikk høre at vi skulle til Stockholm og ha en viktig test for å se om vi var egnet til å fortsette opplæringen. Da vi kom til byen, ble vi delt i tre grupper, med forskjellige kart og destinasjoner.
Vi gikk i Stockholms gater, fullt utstyrt med våpen, ammunisjon og annet utstyr. På hver kontrollpost måtte vi utføre en fysisk test, som å ta kontroll over et gisseldrama, en gatekamp, løpe gjennom tunneler og bygninger, og utføre førstehjelp. Etter hver test hadde vi knapt tid til å hvile før vi måtte gå videre til neste kontrollpost.
Den iskalde asfalten gjorde føttene mine følelsesløse av kulde, og skuldrene verket på grunn av det tunge utstyret. Men jeg gikk videre og prøvde å ikke klage. Gruppen vår opplevde et fryktelig vær og harde prøvelser, men vi marsjerte likevel videre som brødre. Langs ruten møtte vi sjokkerte borgere som lo, pekte på oss og ropte til oss.
Jeg var trett, kald, skitten og hadde vondt da vi kom til den endelige destinasjonen og bussen hentet oss. På tilbaketuren tenkte jeg over prøvelsene troppen og jeg hadde vært gjennom, og spurte meg selv om denne treningen var verdt noe mer enn medaljene som ble delt ut til slutt. Jeg spurte meg selv om noen andre enn oss hadde gjennomgått slike prøvelser som vi hadde hatt den dagen.
Plutselig kom jeg til å tenke på pionerenes vanskeligheter og offer i Kirkens første tid. Jeg mintes historiene om deres sult, kulde og smerte, om at de ble latterliggjort og at de gikk endeløse mil – det samme som jeg hadde opplevd den dagen. Den store forskjellen var at jeg måtte utholde dette bare én dag. Pionerene gikk i kulde og snø, regn og hete, gjennom gjørme og støv. De hadde liten materiell beskyttelse der de gikk. De hadde bare tro på at Herren ville beskytte dem. Pionerene gikk for å finne Sion fordi Herren hadde et strålende verk som disse medlemmene skulle utføre.
Uten å tenke begynte jeg plutselig å synge «Kom, hellige» (Salmer, nr. 26), og der jeg satt på bussen, begynte jeg å føle at noe forandret seg i meg. Jeg ble fylt av en god varme og lykke. Jeg var ikke aktiv i Kirken på den tiden, og jeg hadde trodd at jeg aldri ville komme tilbake, men plutselig var det som noe sa: «Kom tilbake til Kirken.»
Da jeg kom til basen, ringte jeg mine foreldre og sa til dem at jeg var glad i dem og ønsket å komme tilbake til Kirken. Søndagen etter var en stor test for meg for å se om jeg hadde mot nok til å vende tilbake, for jeg hadde vært borte så lenge. Det var ikke lett å gå tilbake, men det var verdt det. Min familie og de andre medlemmene hjalp meg å føle meg velkommen.
Jeg begynte å forberede meg til å reise på misjon, og to år senere mottok jeg et misjonskall om å virke i Cape Verde Praia misjon. Da jeg kom til Salt Lake City på vei til opplæringssenteret for misjonærer, så jeg det fantastiske arbeidet som pionerene hadde utført da de bygde et praktfullt tempel og planla en vakker by. Jeg sa stille: «Takk skal dere ha.»
Når jeg i dag spør meg selv om den militærtesten var verdt noe, svarer jeg at det var den, på alle måter, fordi i den stunden med stor innsikt på bussen sammen med en tropp medsoldater innså jeg hvor viktig Herrens verk er. Den var verdt det fordi jeg kom tilbake til Herren og nå utfører hans arbeid og hans vilje.