2007
Få barna opp av vannet!
Juli 2007


Få barna opp av vannet!

Det var en deilig dag i juni 2003. Jeg kjørte mine fem barn fra vårt hjem i Logan i Utah til Bear Lake for å besøke min søsters familie. Deres hus ligger noen få minutters gange fra vannet, og etter å ha pratet en stund bestemte jeg meg for å ta mine barn og deres to søskenbarn, Kami og Erin, med til stranden for å leke.

Vannet inne ved land var varmt, og en mild bris gjorde det mindre trykkende der jeg satt på en stol og leste og slappet av. Jeg så ut mot vannet og la merke til at Kami var 40-50 meter fra land, der hun fløt på en hard plastpute. Fordi innsjøen ble brådyp ikke langt fra land, vinket jeg til henne og ropte at hun måtte komme nærmere, men avstanden var for stor til at hun kunne høre meg.

Jeg begynte å føle meg svært urolig og hørte Ånden hviske at barna måtte komme opp av vannet. Jeg ropte til dem at de måtte komme nærmere land, og motvillig kom de mot meg. Plutselig sa Ånden høyt og klart: «Få barna opp av vannet!» Jeg snudde meg mot fjellene bak oss og så mørke skyer samle seg. Et lynglimt lyste opp himmelen.

«Kom dere opp av vannet!» skrek jeg. «Det blir tordenvær.» Jeg løp mot Kami, som nå fløt omkring 70 meter fra land. Akkurat da kom et voldsomt vindkast. Min åtte år gamle sønn, Dallin, prøvde å bære en annen svømmepute opp fra vannet, men vinden traff den som et seil og kastet ham i bakken.

Jeg prøvde å komme til Kami så fort jeg kunne, men vinden drev henne lenger ut på sjøen. Jeg er ingen god svømmer, og med bølgene som slo mot meg, fortsatte jeg å vasse. Jeg kunne se at hun sparket så kraftig hun kunne mens hun lente seg utover putekanten, men det hjalp ikke stort i den kraftige vinden. Hun ble fremdeles ført utover.

Vannet ble dypere og dypere der jeg vasset utover, og til slutt nådde det meg til skuldrene. Da kjente jeg at jeg ikke nådde bunnen lenger med føttene. Jeg måtte stanse, men jeg var fremdeles ca. 20 meter fra Kami. Jeg åpnet munnen for å rope til henne, men til min skrekk kom det ikke ut en lyd. Da det endelig kom, var det bare små gisp. Da kjente jeg først hvor kaldt vannet var så langt ute. Jeg innså at kroppstemperaturen begynte å synke. Jeg ville ikke klare å komme meg tilbake til land heller. Vi kom til å drukne begge to.

I det øyeblikket samlet jeg alle de krefter jeg hadde igjen, og ropte så Kami skulle høre ordene mine og vite at jeg ba. «Himmelske Fader, vær så snill å hjelpe oss til å ha styrke nok til å klare dette.» Plutselig strømmet varme gjennom meg, og jeg fikk tilbake kreftene. Stemmen min ble klar og sterk, og jeg ropte til henne: «Kami, padle med hendene!» De små 10 år gamle armene hennes padlet som en hund på vannet foran puten. Hun var neppe sterk nok til å utrette noe i den fryktelige vinden, men det var som om en kjempehånd var bak henne og mildt styrte henne mot min utstrakte hånd. Jeg fortsatte å rope oppmuntrende til henne til fingrene våre møttes, og i det øyeblikket visste jeg at fordi min himmelske Fader hadde bragt henne til meg, ville vi klare det.

På stranden gråt Dallin fordi vind og sand slo så hardt mot ham. Jeg måtte bruke alle mine krefter for å få ham, de andre barna og putene og lekene inn i bilen. I det fjerne fylte det klagende ulet fra en kraftig sirene luften og fortalte at lynet hadde slått ned og startet brann. Det syntes å gjøre øyeblikkets traumatiske opplevelse større, men vi visste at vi var blitt bevart ved guddommelig hjelp.

Jeg fortalte barna hva som hadde hendt ute i vannet, og straks vi kom i hus, holdt vi bønn og takket for at Han reddet vårt liv. Da vi gjorde det, følte jeg den overveldende kjærlighet som vår Fader i himmelen har. Jeg vet at han er oppmerksom på sine barn, og jeg er svært takknemlig for at han var med oss den dagen.