Det er nok
«Vi kan få være sammen bestandig, slik lyder Herrens plan» (Barnas sangbok, 98).
Basert på en sann historie
Carlitos tørket bort tårene fra øynene. Mamma hadde vært syk i mange måneder. Til slutt hadde pappa overtalt henne til å reise til byen, mange kilometer fra den lille landsbyen deres i Chile, for å gå til lege. Etter mange prøver sa legen at Carlitos mamma hadde kreft.
Mamma nektet å synes synd på seg selv. «Jeg har fremdeles mye å gjøre,» sa hun.
En dag sto to unge norteamericanos (nord- amerikanere) i døren i det lille huset deres. «Vi er fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige,» sa den ene på haltende spansk.
Mamma lyttet oppmerksomt og stilte av og til noen spørsmål. Hun aksepterte straks de unge mennenes budskap. «Dette er sannheten,» sa hun.
Tross sykdommen som gjorde at hun hadde mye smerter, var mamma fast bestemt på å bli døpt og bekreftet.
Lørdag morgen reiste familien til det lille møtehuset, og eldste Metzer døpte henne. Hun skalv da hun steg opp fra døpefonten.
«Mamma, du er kald,» sa Carlitos og slo armene rundt henne. «Du må dra hjem og bli varm.»
Mamma ristet på hodet. «Det er ikke nok. Jeg vil være her til jeg er blitt bekreftet. Hvordan kan jeg være kald når evangeliet varmer meg?» Hun ble bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Mamma var ikke fornøyd med bare dette. Hun ville at pappa og Carlitos skulle lære om det gjengitte evangelium som hun hadde gjort. «Hvis dere vil be, vil dere forstå sannheten som misjonærene forkynner,» sa hun til dem.
Eldstene underviste dem i Jesu Kristi evangelium. Pappa ville bli nødt til å gi avkall på sigarettene sine. Carlitos lyttet til eldstenes undervisning og følte fred inni seg. Han begynte å forstå varmen som mamma hadde beskrevet.
Innen en måned hadde pappa sluttet å røke. Kort tid etterpå ble både pappa og Carlitos døpt og bekreftet. Noen uker senere mottok pappa Det aronske prestedømme. Carlitos måtte vente tre år til før han kunne motta prestedømmet.
Mamma var svært svak, men hun klarte alltid å gå i kirken og besøke de syke i landsbyen.
«Vi er medlemmer av Guds kirke, men det er ikke nok,» sa mamma en kveld til pappa og Carlitos.
«Hva må vi gjøre nå?» spurte Carlitos. Han elsket å lære om evangeliet og ønsket å etterleve det på alle måter.
«Vi må bli beseglet i templet,» sa mamma.
Templet i Santiago var det som var nærmest for dem. Men de hadde ikke nok penger til å reise dit. Alle ekstra penger pappa tjente gikk med til medisiner til mamma.
Derfor begynte mamma å putte penger i en tempelkrukke. Hun plasserte den ved døren. Myntene hun samlet, ble til slutt mange nok til at familien kunne ta turen. I templet ble familien beseglet for tid og all evighet.
Mamma glødet av lykke. «Det er nok,» sa hun.
«Jeg vet at jorden ble dannet og at Herrens kirke ble gjenopprettet for at familier kunne bli beseglet og opphøyet.»
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum: «Plei ditt ekteskap», Liahona, mai 2006, 36.