Den barmhjertige samaritan – glemte symboler

Av John W. Welch

Professor ved J. Reuben Clark juridiske fakultet, Brigham Young University, og sjefredaktør, BYU Studies

En av de mest virkningsfulle historier som Jesus Kristus fortalte, er lignelsen om den barmhjertige samaritan. Jesus fortalte denne lignelsen til en mann som hadde spurt: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarte ved å spørre: «Hva står skrevet i loven?»

Mannen henviste til 5. Mosebok 6:5 og 3. Mosebok 19:18 og svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv!»

Da Jesus lovet: «Gjør dette, så skal du leve», svarte mannen utfordrende: «Og hvem er min neste?» Som svar på denne mannens spørsmål fortalte Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan. (Se Lukas 10:25-35.)

Dypere mening

Frelseren talte ofte i lignelser fordi hver av dem har en dypere mening, som bare de «som har ører» (Matteus 13:9) forstår. Profeten Joseph Smith bekreftet at de vantro ikke forsto Frelserens lignelser. «Men for sine disipler forklarte [Herren lignelsene] tydelig», og vi kan forstå lignelsene, sa profeten, «hvis vi bare vil åpne våre øyne og lese med oppriktighet.»¹ Kunnskap om dette prinsippet innbyr til å reflektere over den barmhjertige samaritans symbolske budskap. I lys av Jesu Kristi evangelium forklarer denne mesterlige historien så glimrende frelsesplanen på måter som få lesere i vår tid har lagt merke til.

Lignelsens innhold er tydelig praktisk og dramatisk i dens innlysende mening, men i gammel kristen tradisjon ble også lignelsen betraktet som en viktig allegori om menneskehetens fall og forløsning. Denne tidlige kristne forståelse av den barmhjertige samaritan er avbildet i en berømt katedral i Chartres i Frankrike fra det ellevte århundre. Øverst i ett av de vakre vinduene med glassmaleri fremstilles Adam og Eva som blir drevet ut av Edens have, og som en parallell fremstilles lignelsen om den barmhjertige samaritan nederst. Dette illustrerer «en symbolsk tolkning av Kristi lignelse som var populær i middelalderen».² Da jeg så dette vinduet, fikk det meg til å undres: Hva har Adam og Evas fall med lignelsen om den barmhjertige samaritan å gjøre?

Jeg fant snart svaret.³ Opprinnelsen til denne allegoriske tolkningen finner vi i tidlig kristendom. I det annet århundre e.Kr. så både Irenaeus i Frankrike og Clemens fra Alexandria den barmhjertige samaritan som symbol på Kristus selv som reddet den falne som var befengt med synd. Noen år senere uttalte Clemens’ elev Origenes at han overtok denne tolkningen fra tidligere kristne, som hadde beskrevet allegorien som følger:

«Mannen som gikk ned til Jeriko, er Adam. Jerusalem er paradis, og Jeriko er verden. Røverne er fiendtlige krefter. Presten er loven, levitten er profetene, og samaritanen er Kristus. Sårene er ulydighet, dyret er Herrens legeme, herberget, som tar imot alle som ønsker å komme inn, er Kirken… Herbergeverten er Kirkens overhode, som har blitt betrodd å ta vare på den. Og den kjensgjerning at samaritanen lover å komme igjen, representerer Frelserens annet komme.»⁴

Denne tolkningen ble forkynt ikke bare av Jesu tilhengere i oldtiden, men den var praktisk talt universell i den tidlige kristne verden og ble forfektet av Irenaeus, Clemens og Origenes, og i det fjerde og femte århundre av Khrysostomos i Konstantinopel, Ambrosius i Milano og Augustin i Nord-Afrika. Denne tolkningen finnes mest fullstendig i to andre vinduer med glassmalerier fra middelalderen, i de franske katedralene i Bourges og Sens.

Et bilde og en skygge av frelsesplanen

Lesere tilegner seg mye ved å granske Skriftene, spesielt fordi disse vitner om Jesus Kristus (se Johannes 5:39). Lignelsen om den barmhjertige samaritan vitner om Kristus. Den underviser om frelsesplanen, Frelserens forsoning og kjærlighet, og vår reise mot å arve evig liv. Den kan leses som en historie ikke bare om en mann som gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, men også om alle som kommer ned fra Guds nærhet for å leve på jorden. Denne betydningen blir svært klar i lys av Jesu Kristi evangelium som er gjengitt gjennom hans profeter i de siste dager.

La oss undersøke delene i historien.

En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere

En [viss] mann. Tidlige kristne sammenlignet denne mannen med Adam. Denne forbindelsen kan ha vært tydeligere i oldtidens språk enn i nyere tids oversettelser. På hebraisk betyr ordet adam «menneske, menneskehet», «flertallsformen mennesker», så vel som «Adam» som egennavn.⁵ Derfor betraktet Clemens av Alexandria med rette offeret i denne allegorien som en som representerer «oss alle». Ja, vi har alle kommet ned som Adam’er og Eva’er, underlagt jordelivets farer og omskiftelser: «For likesom alle dør i Adam …» (1. Korinterbrev 15:22).

Gikk ned. Den tidlige kristne forfatter Khrysostomos så i dette uttrykket at Adam kom ned fra haven til denne verden – fra herlighet til det jordiske, fra udødelighet til dødelighet. Historien i Lukas 10 impliserer at mannen gikk bevisst ned, han visste hvilke farer som var forbundet med reisen. Ingen tvang ham til å gå ned til Jeriko. Han følte tydeligvis at reisen var verd de velkjente farene forbundet med en slik reise på de dårlig vedlikeholdte veiene på Jesu tid.⁶

Fra Jerusalem. Jesus skildrer personen som en som ikke går ned fra et hvilket som helst ordinært sted, men fra Jerusalem. På grunn av det hellige forbundet med tempelbyen var det lett for de tidlige kristne å se i dette elementet at denne personen var kommet ned fra Guds nærhet.

Til Jeriko. Jeriko ble uten vanskeligheter identifisert med denne verden. Jeriko ligger 250 meter under havets overflate og er verdens lavestliggende by. Dens milde vinter gjorde den til et forlystelsessted, der Herodes hadde bygd et overdådig feriepalass. Likevel skulle man merke seg at den reisende i lignelsen ennå ikke hadde ankommet Jeriko da røverne slo til. Personen befant seg på den bratte veien ned mot Jeriko, men hadde ennå ikke nådd bunnen.

Falt. Her er det lett å se en hentydning til den falne jordiske tilstand og den enkeltes syndige forfatning: «Ja, alle er falt og er fortapt» (Alma 34:9).

Blant røvere. De tidlige kristne forfattere så tyvene (eller røverne) som djevelen og hans djevelske krefter, som onde ånder eller falske lærere. Det greske ordet for «røvere» som Lukas brukte, innebærer at disse røverne ikke bare tilfeldigvis befant seg der. Den reisende ble angrepet av onde, profesjonelle røvere i en renkefull, organisert gruppe som handlet ut fra en vel overveid og felles hensikt.

De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

De kledde av ham. Tidlige kristne mente at Jesus talte om noe viktig her. Origenes og Augustin så tapet av den reisendes klær som et symbol på menneskehetens tap av udødelighet og uforgjengelighet. Khrysostomos talte om tapet av «hans udødelighets kappe» eller «lydighetens kappe». Ambosius sa at den reisende ble «fratatt den åndelige nådes kappe som vi [alle] mottok [fra Gud]».

Angriperne ønsket tydeligvis den reisendes klær, for det nevnes ikke at han bragte med seg rikdom eller varer. Av en eller annen grunn synes røverne å være interessert i hans klær, noe som var bragt ned fra det hellige sted og som de misunte ham og ønsket å ta.

Slo [såret] ham. Dette uttrykket ble betraktet som en sammenligning med livets smerter, sjelens møye og plager som skyldes forskjellige synder og laster. Ja, sjelens fiender etterlater seg sår (se Jakobs bok 2:8-9). Overtredelse får virkelig følger (se Alma 41:10).

Halvdød. Røverne gikk bort og lot personen ligge igjen «halvdød». I denne detaljen kan vi se en hentydning til den første og annen død. Personen hadde falt, var blitt gjenstand for synd og hadde lidd den første død og blitt jordisk. Men den annen død, permanent adskillelse fra Gud, kunne fremdeles forhindres (se Alma 12:32-36).

Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.

Traff seg slik. Det var tilfeldig at den jødiske presten kom, det var ikke et resultat av en bevisst søken. Det var ingen som hadde planlagt at han skulle være der.

En prest … likeså en levitt. Alle de tidlige kristne kommentatorene mente at presten symboliserte Moseloven. For dem var ikke problemet at bærere av det gammeltestamentlige prestedømme ikke ønsket å hjelpe det falne menneske, men at Moseloven ikke hadde myndighet til å redde det. Moseloven var faktisk bare et forbilde og et symbol på forsoningen som ennå ikke hadde funnet sted, og hadde ikke helt den samme funksjon (se Mosiah 3:15-17).

Levitten ble betraktet som et symbol på profetene i Det gamle testamente, hvis ord Herren kom for å oppfylle (se Matteus 5:17; 3. Nephi 15:2-5). Levittene, som var en lavere klasse av prester, utførte arbeid i templet. Denne levitten var i det minste nesten i ferd med å hjelpe. Han «kom» og så. Han kan ha ønsket å hjelpe, men kanskje han betraktet seg som for ubetydelig til å hjelpe. Han manglet også myndighet til å frelse den døende.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem.

Samaritan. Alle de tidlige kristne skribentene betraktet den gode samaritan som et symbol på Kristus. Khrysostomos nevner at en samaritan er en treffende fremstilling av Kristus, for «på samme måte som en samaritan ikke er fra Judea, er ikke Kristus av denne verden».

Jesu tilhørere i Jerusalem kan nok ha oppfattet at Frelseren her henviste til seg selv. Noen jøder i Jerusalem forkastet Jesus med følgende fornærmelse: «Sier vi ikke med rette at du er en Samaritan?» (Johannes 8:48). Siden Nasaret ligger på den andre siden av dalen nord for Samaria, kunne disse to stedene lett ha blitt tatt under ett. Og på samme måte som samaritanene ble betraktet som de laveste i hele menneskeheten, var det profetert at også Messias ville bli «foraktet … og forlatt av mennesker» og «aktet … for intet» (se Jesaja 53:3).

Som var på reise. Det synes som samaritanen (som symboliserer Kristus) bevisst så etter mennesker som trengte hjelp. Teksten sier ikke at han kom dit tilfeldigvis. Origenes sa at «han dro ned i den hensikt å redde og ta seg av den døende mannen». Frelseren kom «for å bringe verden forløsning» (3. Nephi 9:21).

Medynk. Dette viktige ordet beskriver Kristi rene kjærlighet. Det greske ordet betyr at samaritanens indre ble fylt av dyp, inderlig medfølelse. I Det nye testamente er dette ordet bare brukt når forfatterne ønsker å beskrive Guds guddommelige barmhjertighet. Det har en fremtredende plass i lignelsene om den ubarmhjertige medtjener, der Herren (som representerer Gud) «hadde … inderlig medynk» (Matteus 18:27), og om sønnen som var tapt, der faren (som igjen representerer Gud) så sin sønn vende hjem og «fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham» (Lukas 15:20). På samme måte representerer samaritanen den guddommelig medfølende Kristus, som led «så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter» (Alma 7:12).

Forbandt sårene hans. Noen tidlige kristne sa at forbindingen representerte kjærlighet, tro og håp, «frelsens bånd som ikke kan brytes». Andre betraktet forbindingen som Kristi læresetninger, som binder oss til rettferdighet. Siste-dagers-hellige vil tilføye at den reddede er bundet til Herren ved pakter (se L&p 35:24; 43:9).

Olje. En lotion av olivenolje var svært lindrende. De fleste av de tidlige kristne forfattere så her et symbol på Kristi trøstende ord, men Khrysostomos betraktet dette som en «hellig salvelse» – som kan vise til flere prestedømsordinanser, helbredelse av syke (se Jakobs brev 5:14), Den hellige ånds gave (ofte symbolisert ved olivenolje) eller salving av en konge eller dronning.

Vin. Samaritanen helte også vin i det åpne såret for å rense det. Senere kristne forfattere betraktet denne vinen som Guds ord – noe som svir – men tidligere kristen tolkning forbandt vinen med Kristi blod, symbolisert ved nadverden (se Matteus 26:27-29; 3. Nephi 18:8-11). Vinen, det sonende blod, vasker bort synd og renser sjelen så Guds ånd kan være med oss. I tillegg til å gi fysisk hjelp forretter en virkelig barmhjertig sama-ritan også evangeliets frelsende prinsipper og ordinanser. Den sonende vin kan svi til å begynne med, men virkningen gir snart helbredende fred.

Han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

Løftet ham opp på sitt eget dyr. Som oppfyllelse av profeti bærer Kristus våre skrøpeligheter (se Jesaja 53:4; Alma 7:11). Man betraktet samaritanens dyr som symbol på Kristi legeme. Å bli plassert på hans dyr er å tro at Gud ble kjød, bar våre synder og led for oss.

Herberge. For de tidlige kristne var det lett å forstå at dette elementet kunne symbolisere Kirken. Et «herberge» var «et offentlig hus som var åpent for alle». Et offentlig husly kan sammenlignes med Kristi kirke på flere måter. Et herberge ved veien er ikke det himmelske mål, men nødvendig hjelp for reisende til å nå sitt evige hjem.

Pleiet ham. Samaritanen ble værende hos den skadede og pleiet ham personlig den første natten. Han overlot ikke den skadede for raskt til herbergeverten, men ble hos ham gjennom de mørke timene. Som Origenes bemerket, pleier Jesus de sårede «ikke bare gjennom dagen, men også om natten. Han vier ham hele sin oppmerksomhet og alt han gjør».

Neste dag tok han frem to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

Neste [morgen]. Tidlige kommentatorer så i dette at Jesus ville oppstå på oppstandelsens morgen. Kristus betjente selv sine disipler en kort tid. Etter sin himmelfart overlot han pleien av den reisende til Kirken.

Verten. Følgelig betraktet de tidlige kommentatorene herbergeverten som Paulus eller de andre apostlene og deres etterfølgere. Men hvis herberget symboliserer Kirken generelt, kan både verten og hans stab representere alle ledere og arbeidere i Kirken som Herren har betrodd å hjelpe og pleie enhver reddet sjel som søker helbredelse.

Når jeg kommer tilbake. Mannen som representerer Gud, lover åpenlyst å komme igjen, noe som lett henviser til Kristi annet komme. Det greske ordet som er oversatt med «komme tilbake», finnes bare én gang til i Det nye testamente, i Lukas 19:15, der det viser til lignelsen om herren som ville komme tilbake for å finne ut hva tjenerne hadde gjort med pengene de hadde fått. Dette styrker i stor grad at dette henviser til Det annet komme.

Betale eller belønne deg. Til slutt blir verten lovet at alle hans utgifter vil bli dekket: «Hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen.» Kanskje mer enn noe annet element i historien har dette løftet – som faktisk gir verten en blankosjekk – vært et problem for nyere tids kommentatorer som bare betrakter denne historien som en virkelig hendelse. Hvem med fornuften i behold ville gi et slikt ubegrenset løfte til en fremmed herbergevert? Men når man forstår historien allegorisk, forstår man også dette løftet, for samaritanen (Kristus) og verten kjenner og stoler allerede på hverandre før løftet blir gitt.

En evig befaling

Fordi vi finner det vanskelig å forstå Guds uendelige natur og guddommelige fullkommenhet, taler Gud til oss i bilder (se Moses 5:7.) Symboler leder vårt begrensede sinn til hellige sannheter som finnes i Kristi enestående evangelium, og en allegorisk forståelse av lignelsen om den barmhjertige samaritan gir et evig perspektiv på dens viktige morallærdom.

I sine lignelser forkynte Jesus de viktige elementer i Faderens frelsesplan. Som et bilde og symbol på denne planen setter den barmhjertige samaritan våre gode gjerninger her på jorden i en evig sammenheng, og viser hvor vi har kommet ned fra, hvordan vi har falt til vår nåværende tilstand, og hvordan den lovede Forløsers bindende ordinanser og helbredende kjærlighet og hans kirkes omsorg kan redde oss fra vår nåværende situasjon, når vi tjener og lever verdig til belønning ved hans annet komme.

Når man ser lignelsen i dette lys, kan leserne identifisere seg med praktisk talt hver person i historien. På ett nivå kan man se seg selv som den barmhjertige samaritan, og være både fysiske redningsmenn og frelsere på Sions berg, som bidrar i den overordentlig viktige sak å redde tapte sjeler. Jesus sa til fariseeren: «Gå du bort og gjør likeså» (Lukas 10:37). Ved å gjøre som samaritanen, går vi sammen med ham om å tilveiebringe mennesket frelse og evig liv.

Disipler vil også ønske å tenke på seg selv som herbergeverter, som har fått i oppdrag av Jesus Kristus å lette den skadede reisendes langsiktige åndelige helbredelse.

Eller leserne kan betrakte seg som den reisende. Når lignelsen begynner, sympatiserer og identifiserer alle seg med den ensomme og trette vandreren. Vi trenger alle å bli reddet. Når historien avsluttes, kan alle reisende føle seg trygge, for av denne tolkningen har de lært at han som «viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere» (Lukas 10:36), er ingen annen enn den barmhjertige Kristus. Han er den mest eksemplariske neste.

Dette besvarer den lovkyndiges annet spørsmål: «Og hvem er min neste?» Samtidig besvarer det også det første: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Evig liv oppnås ved å elske Gud «av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand» (Lukas 10:27) og ved å elske hans Sønn (din neste) som deg selv. Og det gjøres ved å gå og gjøre som Frelseren gjorde, ved å elske våre medmennesker, for når vi tjener dem, er vi jo i vår Guds tjeneste (se Mosiah 2:17).

Symboler fra lignelsen om den barmhjertige Samaritan

Symbol	En tidlig kristen tolkning
Den gode samaritan	Jesus Kristus
Offer	Mann såret på grunn av synd
Jerusalem	Paradis
Jeriko	Verden
Prest	Moseloven
Levitt	Profeter
Dyr	Kristi legeme
Herberget	Kirken
Herbergeverten	Kirkens overhode