Forandring i siste øyeblikk
I november 2001 fikk min yngre søster vite at hun led av en alvorlig form for kreft. Hun var 45 år gammel og hadde fire sønner. Den ene var på misjon i Portugal. Straks begynte hennes menighet og stav i Arizona, så vel som hennes familie, å faste og be for henne. Men før mai var omme, seiret kreften, og hun falt i koma. Etter at vi hadde mottatt prestedømsvelsignelser og hadde bedt inderlig, besluttet vi å koble henne fra maskinen som holdt liv i henne. Legene forsikret oss om at hun ville få en rask død. Men åtte dager senere var tilstanden den samme, og hver dag var lang og smertefull.
De foregående månedene hadde vært en tid for ettertanke for familien vår. Vi var glad i min søster, og selv om vi forsto frelsesplanen, var det til tider vanskelig å ha tro på Herren og ha tillit til at alt ville bli bra. Vi mente på et vis at hvis vi hadde sterk nok tro, ville min søster bli helbredet. Så vi begynte å tvile på kraften i denne troen. Vi visste at vår himmelske Fader hører og besvarer bønner, men vi var knust over hans svar og ute av stand til å føle fred.
Vår stavskonferanse i Utah skulle avholdes 2. juni, med besøk av en områdesytti. På grunn av det store antall medlemmer i staven ble stavskonferansen delt i to møter. Våre tre sønner som gikk i en menighet for enslige i staven, skulle være tilstede på morgenmøtet. Resten av familien skulle gå på ettermiddagens møte. Min mann og jeg kom til at det ville være best å gå på morgenmøtet sammen som familie. Men like etter at vi hadde tatt den avgjørelsen, ble min mann og jeg bedt om å holde bønn på ettermiddagsmøtet. Så vi forandret planene våre.
Under konferansemøtet lørdag kveld merket vi en forandring. Eldste L. Whitney Clayton i De sytti hadde i siste øyeblikk fått i oppdrag å overvære vår konferanse, istedenfor områdesyttien.
Søndag ettermiddag begynte eldste Clayton med å si at han følte seg inspirert til å forandre talen sin fullstendig. Ånden sa ham at han skulle tale til en familie som var tilstede den dagen. Jeg følte straks at han ville tale til vår familie. Han fortalte om en stavspresident hvis hustru hadde fått diagnosen kreft. Etter at familiemedlemmer, venner og medlemmer av staven hadde bedt og fastet mye, var hun blitt fullstendig frisk.
Eldste Clayton fortalte deretter om en annen stavspresident hvis hustru døde av kreft mens han var stavspresident. Hun etterlot seg flere små barn som han måtte ta seg av. Mange hadde også fastet og bedt om at hun skulle bli helbredet. Denne historien var spesielt gripende for eldste Clayton, for denne kvinnen var hans hustrus eneste søster.
Eldste Clayton forklarte videre at uansett hvor meget tro som blir utøvet i slike tider, så er svaret noen ganger nei. Så leste han noe som har blitt ett av vår families yndlingsskriftsteder, Daniel 3:17-18:
«Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss. Av den brennende ildovnen og fra din hånd, konge, vil han frelse.
Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp» (uthevelse tilføyd).
Den ettermiddagen talte ikke eldste Clayton om noen læresetning som var ny for oss. Men det skjedde et mirakel som forbløffet oss. Herren forsikret seg om at vi ville være tilstede på det ettermiddagsmøtet ved å inspirere noen til å be oss holde bønn. Han ordnet det også slik at en av hans tjenere, en som hadde opplevd noe lignende som oss, skulle tale til oss. Og til slutt, han ga oss en som var klok og lydig og som hadde levd slik at han kunne høre Ånden og handle ifølge den. Vi ble ubeskrivelig grepet av denne opplevelsen.
Neste dag ble vi oppringt og fortalt at min søster var død. Selv om vi sørget, rådet en god og trøstende ånd i vårt hjem da vi ba for hennes familie – denne gangen i full tillit til at Herrens vilje var skjedd – og takket ham for hans dyrebare svar på våre bønner.