Det første presidentskaps quorum
Helt fra Kirken ble organisert, har det blitt utpekt én presiderende myndighet over hele Kirken. Den 6. april 1830 ble det «gitt til Joseph Smith jr., som ble kalt av Gud og ordinert til en Jesu Kristi apostel … til å være denne kirkes første eldste» (L&p 20:2).
Mindre enn to år senere, 25. januar 1832, ble han ordinert til «Det høye prestedømmes presidentskap» (L&p 81:2, se også L&p 82).
Etter hvert som Kirken vokste, definerte videre åpenbaring presidentens og Det første presidentskaps quorums embede:
«Og videre er presidenten for Det høye prestedømmes embede forpliktet til å presidere over hele kirken og være likesom Moses, … en seer, en åpenbarer, en oversetter og en profet som har alle de gaver som Gud gir til kirkens overhode» (L&p 107:91-92).
Videre:
«Jeg gir dere min tjener Joseph til å være en presiderende eldste over hele min kirke, til å være en oversetter, en åpenbarer, en seer og profet.
Jeg gir ham som rådgivere min tjener Sidney Rigdon og min tjener William Law for at disse kan utgjøre et quorum og Det første presidentskap til å motta åpenbaringene for hele kirken» (L&p 124:125-126).
«Fra Det melkisedekske prestedømme danner tre presiderende høyprester, utvalgt av kirken, utpekt og ordinert til dette embede og oppholdt ved kirkens tillit, tro og bønner, et quorum som utgjør Kirkens presidentskap» (L&p 107:22).
Bestemt ved åpenbaring
Bestemmelsen om at Kirkens president og Det første presidentskaps quorum skal ha ansvar for hele Kirken over hele verden, står tydelig i disse åpenbaringene i Lære og pakter.
Samtidig omtales De tolv apostlers quorum som «et quorum som i myndighet og kraft er likestilt med de tre før nevnte presidenter» (L&p 107:24).
Likeledes danner De sytti «et quorum som i myndighet er likestilt med De tolv spesielle vitner, eller apostler, som er nevnt ovenfor» (L&p 107:26).
Spørsmålet melder seg: Hvordan kan de være likestilt i myndighet? President Joseph F. Smith (1838-1918) sa følgende om dette emnet: «Jeg ønsker nå å korrigere en oppfatning som i noen grad har blitt vanlig blant folket, og det er at De tolv apostler innehar samme myndighet som Kirkens første presidentskap. Dette er korrekt når det ikke er noe annet presidentskap enn De tolv apostler. Men så lenge det er tre presiderende eldster som innehar den presiderende myndighet i Kirken, er De tolv apostlers myndighet ikke likestilt med deres. Hvis det var slik, ville det være to grupper med samme myndighet og to likestilte quorumer i prestedømmet som virket parallelt, og slik kan det ikke være, for det må være et overhode.» ( Elders’ Journal, 1. nov. 1906, 43.)
De sytti, som virker under De tolvs ledelse, vil likeledes være likestilt i myndighet bare om Det første presidentskap og De tolvs quorum skulle bli utslettet av en eller annen grunn.
Det har vært lange perioder da det ikke har vært noe Første presidentskaps quorum. Etter profeten Josephs død hvilte den presiderende myndighet på De tolv apostlers quorum, med Brigham Young som president. Dette fortsatte i tre og et halvt år. Etter Brigham Youngs død hvilte myndigheten igjen på De tolvs quorum, og slik var det i tre år og to måneder. Etter John Taylors død gikk det ett år og ni måneder før Det første presidentskap ble reorganisert.
Etter den tid har presidentskapet blitt reorganisert innen få dager etter presidentens død. I alle tilfellene har seniormedlemmet av De tolv apostlers quorum blitt Kirkens president. Ansiennitet bestemmes på grunnlag av ordinasjonsdatoen til apostelembedet.
Delegering av ansvar
Det er helt klart at selv om Det første presidentskap presiderer og har myndighet over alt som angår Kirken, må det finne sted delegering av myndighet og ansvar til andre med hensyn til å administrere Kirkens mange programmer over hele verden.
«De tolv utgjør et omreisende presiderende høyråd som virker i Herrens navn, under ledelse av Kirkens presidentskap, i overensstemmelse med himmelens lov, for å bygge opp kirken og ordne alle dens anliggender i alle nasjoner, først for hedningefolkene og deretter for jødene.
«De sytti skal [likeledes] handle i Herrens navn under ledelse av De tolv eller det omreisende høyråd og skal bygge opp kirken og ordne alle dens anliggender i alle nasjoner» (L&p 107:33).
Av praktiske grunner blir derfor De tolv og De sytti gitt mye av ansvaret for Kirkens åndelige virksomhet, under ledelse av Det første presidentskap. Dette omfatter å forkynne evangeliet til jordens nasjoner og administrere de forskjellige programmene som angår Kirkens medlemmer.
For å utføre dette må annet arbeid gjøres. Gudshus må oppføres og vedlikeholdes, Kirkens litteratur må oversettes, publikasjoner må trykkes, og mange andre saker av timelig natur må tas hånd om. Det presiderende biskopsråd har ansvaret for dette. Biskopsrådet etablerer systemer og metoder til innsamling av medlemmers tiende og offergaver, overvåker fattiges og nødlidendes velferdsbehov og styrer mange andre funksjoner, dette også under ledelse av presidentskapet.
Så med denne relativt enkle og lett forståelige lederstrukturen gjennomfører Kirken sitt store program over hele verden. Kirken er organisert slik at veksten kan bli ivaretatt ved utvidelse av De syttis quorumer, som tar seg av Kirkens åndelige anliggender, og ved å ansette flere til å ta seg av timelige saker.
Dessuten lyder en av våre trosartikler: «Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike» (9. trosartikkel).
Vi tror med andre ord på fortsatt åpenbaring. Det er kun Kirkens president som har som oppgave å motta åpenbaring for hele Kirken. Alle andre funksjonærer har rett til å motta åpenbaring om sitt spesielle ansvar og sine forpliktelser, men åpenbaring som berører hele Kirken, gis bare til og gjennom presidenten.
Ledet ved åpenbaring
Vi har standardverkene som har blitt akseptert som hellig skrift av Kirkens medlemmer. Så melder følgende spørsmål seg naturlig: Har mer åpenbaring blitt mottatt siden, og mottas det åpenbaring i dag?
Jeg er ikke i tvil om det.
Min tjeneste i Kirken omfatter 3 1/2 år som assistent for De tolv – denne gruppen ble en del av De syttis første quorum; 20 år som medlem av De tolv apostlers quorum og 24 år som medlem av Det første presidentskaps quorum, de 10 siste årene som president. Jeg har opplevd mange forandringer som jeg er absolutt sikker på er et resultat av åpenbaring.
Fra tid til annen har jeg blitt intervjuet av representanter for mediene. Nesten uten unntak har de spurt: «Hvordan kommer åpenbaring til Kirkens profet?»
Jeg svarer at den kommer nå slik den har kommet før. I forbindelse med dette har jeg fortalt disse representantene om det Elias opplevde etter at han hadde konkurrert med Ba’als prester:
«Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen» (1. Kongebok 19:11-12).
Slik foregår det. Det er en stille, lav røst. Den kommer som svar på bønn. Den kommer som Åndens hvisken. Den kan komme i nattens stillhet.
Har jeg noen tvil angående dette? Ikke i det hele tatt. Jeg har sett det gang på gang. Den åpenbaringen som kanskje har blitt publisert i størst omfang de senere år, er den som ble gitt til president Spencer W. Kimball (1895-1985) om at alle verdige menn er berettiget til å bli ordinert til prestedømmet (se Offisiell erklæring 2). Resultatet av den åpenbaringen har vært enormt.
Kontinuerlig utvikling
Det har vært mange andre ikke så vidt publisert – for eksempel metoden for å finansiere Kirkens drift lokalt. I mange år betalte Kirkens medlemmer ikke bare tiende og fasteoffer, men de bidro også generøst til budsjettet i sine menigheter. De bidro til utgiftene i forbindelse med fast eiendom og byggeprosjekter. Så kom en svært viktig endring. Det ble besluttet at alle slike utgifter skulle dekkes av midler fra Kirkens tiendefond. Denne endringen representerte stor tro basert på åpenbaring.
I dag finansieres alt dette ved hjelp av tiende. Og det bemerkelsesverdige og strålende er at Kirken aldri har vært i en bedre økonomisk situasjon enn i dag. Herren har holdt sitt løfte fra gammel tid når han har gitt nyere åpenbaring.
Jeg tror at begrepet mindre templer kom som følge av direkte åpenbaring. Jeg har ved flere anledninger talt om hvordan dette skjedde. Velsignelsen som vårt folk har mottatt fordi disse mindre templene har blitt oppført, har vært utrolig.
Et annet eksempel: For noen år siden ble det klart at Salt Lake tabernakel ikke kunne romme alle som ønsket å overvære våre generalkonferanser. Men hva kunne vi gjøre?
Jeg er overbevist om at oppføringen av vårt praktfulle Konferansesenter er et resultat av Herrens uttrykte vilje gjennom åpenbaring. Oppføringen av denne bygningen var et dristig tiltak. Det innebar at en historisk bygning måtte rives og erstattes med denne store hallen, noe som dreide seg om millioner av dollar.
På nåværende tidspunkt må vi stenge Tabernaklet for å sikre det mot seismiske forstyrrelser og gjøre andre utbedringer på grunn av dets alder. Jeg spør meg selv: «Hva ville vi ha gjort uten Konferansesenteret?»
Og slik fortsetter det. Jeg kunne nevne andre ting, men det er ikke nødvendig. Sakens kjerne er at Gud åpenbarer sin vilje slik han gjorde i oldtiden. Han leder sin kirke gjennom sine utvalgte tjenere.
Det første presidentskap bærer en stor og tung byrde på sine skuldre. Det er bare mulig på grunn av en stor og effektiv organisasjon. Vi trenger ikke frykte for fremtiden. Strukturen er på plass som muliggjør verkets vekst. Det kan forekomme endringer i programmer, men det er Guds verk, og dets fremtid er klar. Det vil fortsette «likesom stenen som rives løs fra fjellet, men ikke med hender, skal rulle frem, inntil det har fylt hele jorden» (L&p 65:2).
Tvil aldri på denne fremtid.