2005
Velsign bestemor og bestefar
Desember 2005


Velsign bestemor og bestefar

Det begynte med det første brevet vi fikk fra min mor. Hun og min far var helt ferske misjonærer i Florida Tallahassee misjon. Hun fortalte om en konferanse de nylig hadde vært tilstede ved. Da alle sa farvel etter møtene, merket hun at hennes ledsager ikke var der. Hun hørte menn som lo og fulgte lyden til et klasserom, og der befant hun seg midt i en benkrokkonkurranse på gulvet som min far hadde organisert. «Jeg kom akkurat tidsnok,» skrev hun, «til å se at en 20 år gammel eldste vippet din far ut i rommet.» Jeg hadde ikke mye igjen for å bekymre meg for at en misjon kunne forvandle far til en alvorlig gammel herremann.

Da jeg leste det brevet, begynte jeg å oppdage gledene og velsignelsene ved å ha foreldre på misjon. Da jeg var på misjon i min ungdom, forsto jeg i noen grad at min familie elsket brevene jeg skrev til dem. Men i den noe egoistiske alderen forsto jeg ikke helt hvor ivrig min familie var etter at jeg skulle lykkes, eller hvor mye de ba og bekymret seg for meg.

Når var situasjonen motsatt. Jeg ble behagelig overrasket da jeg oppdaget at jeg bladde ivrig gjennom posten hver dag for å se etter nyheter fra misjonærene og slukte hver linje. Jeg la snart merke til at våre familiebønner ble mer inntrengende. Våre barn ba ikke lenger generelt: «Vær så snill å velsigne misjonærene.» De ba helt konkret: «Vær så snill å velsigne bestemor og bestefar mens de er på misjon.»

Da mine foreldre ble kalt på denne første misjonen, var de begge midt i 50-årene og ennå ikke pensjonister. Men sesongarbeidet innen landbruk gjorde det mulig for dem å bruke vinteren i Herrens tjeneste. Så de ble kalt på misjon for seks måneder. Det virket som disse seks månedene fløy avsted.

For et sjokk det var å se dem da de kom hjem. Mine foreldre var blitt sikre og sterke. De samme utrolige forandringer som de fleste foreldre ser i sine unge misjonærsønner og -døtre, hadde funnet sted hos mor og far. Den mest iøynefallende forandring var at de struttet av energi. Entusiasme er et forunderlig styrkemiddel. De så yngre ut og oppførte seg slik. Mor ignorerte noen kroniske helseproblemer som hadde hemmet henne i årevis. Og kanskje det var noe jeg innbilte meg, men mine foreldre så ut til å være mer forelsket. En gang, i et fortrolig øyeblikk som jeg alltid vil minnes med glede, fortalte mor meg om noen ganger da far hadde undervist i evangeliet med stor kraft. Med kjærlighet og beundring i stemmen sa hun: «Din far er den mest fantastiske mann.» Jeg la også merke til at misjonserfaringen hadde vært morsom. All samtale om misjonstiden ble avbrutt av hyppig og langvarig latter.

Og mine foreldre var ikke på misjon bare én gang. Vinteren etter reiste de tilbake til Florida. I løpet av de neste årene var de på en seksmåneders misjon åtte ganger, tilsammen ti ganger. De gikk glipp av mange familiebegivenheter – fødselsdager, velsignelse av babyer, dåp, ti takksigelsesdager og julehøytider – og ikke noe av det ser ut til å være et stort offer. Velsignelsene de fikk i stedet var for store.

Så takknemlig jeg er for foreldre som er et godt eksempel. Vi prøver å lære våre barn at de er forpliktet til å dele evangeliet med andre. Ikke noe annet understreker betydningen av denne læren i så stor grad som kjære besteforeldre som gir avkall på pensjonistlivets bekvemmeligheter for å tjene Herren. Dette eksemplet blir en mektig kraft i en storfamilie.

For noen år siden var vår eldste sønn, Matt, på misjon i California mens mine foreldre virket i Virginia. Jeg la merke til at Matt ikke en eneste gang i sine brev hjem klaget over hvor hardt misjonærarbeidet er. Jeg må gi hans besteforeldre æren for det. Hvordan kan en ung eldste i sin beste alder tenke på å klage når hans bestemor – i slutten av 60-årene med lungeproblemer, ryggsmerter og tallrike allergier – banker på dører i en annen delstat?

Mine foreldres misjoner har vist meg hvor feilaktig bemerkningen er om at når et barn har nådd voksen alder, er foreldrenes arbeid gjort. Enda så god min barndoms opplæring var, tror jeg at noe av det største som min mor og far har gjort som foreldre, har skjedd etter at jeg ble voksen. Og selv om de har bidratt til å døpe eller aktivisere mange personer, tror jeg at det som har satt de dypeste spor, er det de har gjort for sine egne barnebarn.

Mine foreldres brev er som mange bind med leksjoner i evangeliet. Historier om å arbeide i en gren i bykjernen av Washington, D.C.; å ta turen til bunnen av Grand Canyon for å undervise undersøkere; å arbeide med lutfattige enslige mødre, velstående børsmeglere, fiskere, pottemakere, bønder, narkomane, alkoholikere, prester, politikonstabler og eldre – finnes det noen bedre måte å undervise barnebarn på om enhver sjels verdi?

Det største mine foreldre har gjort for sine etterkommere, er å overlate dem i Herrens hender og akseptere kall til å tjene ham som misjonærer.

Mark Crane er medlem av Morgan 9. menighet, Morgan Utah stav.