En pose med mat og 20 mark
Vår familie var sulten, men var kvinnen som kom med mat til oss, også i nød?
Idet jeg la den slitte, men rene duken på bordet, kikket jeg ut av vinduet. Min mann og jeg og våre to barn bodde i landlige omgivelser på det lille tettstedet Hämeenkyrö i Finland i 1960-årene. Jeg så at min fire år gamle datter, Marika, og min tre år gamle sønn, Petri, lekte med hunden vår på den lille grønne hageflekken. Min mann var opptatt med noe arbeid i hagen. Jeg slettet duken, og da jeg så opp igjen, så jeg en fremmed komme oppover stien til hoveddøren vår. Det var en gråhåret kvinne som så ut til å halte litt. Hun så slett ikke fattig ut. Hun hadde en nydelig blomstret kjole og et langt forkle på seg. I hånden bar hun en stappfull pose.
Barna fulgte etter henne da hun kom inn i kjøkkenet vårt. «Unnskyld at jeg kommer inn til dere på denne måten,» sa hun, «men jeg måtte komme.» Hun løftet posen opp på bordet. Den var full av mat. Etter hvert som smør, kjøtt, pølse og nybakt brød havnet på bordet og deretter i mine barns hender, fikk jeg tårer i øynene.
«Kan du være vår bestemor nå?» spurte Marika kvinnen.
«Hvis jeg får lov!» svarte gjesten. «Jeg vil bli glad for det, og dere kan kalle meg tante Toini.»
I samme øyeblikk mintes jeg min bønn til vår himmelske Fader: «Vær så snill å sende en som kan hjelpe oss!» Tante Toini var svar på mine bønner, og hun kom ikke bare med mat til oss, hun lærte oss også om kjærlighet.
Et lite hus ved en skog
Livet var enkelt i Hämeenkyrö. Vi hadde kjøpt et lite hus ved en nydelig skog. Jeg hadde nylig blitt medlem av Kirken, men min mann var ikke interessert i evangeliet. Vi prøvde å være selvforsynt. Vi dyrket poteter og andre grønnsaker i hagen. Jeg sydde barnas klær og lappet tøyet vårt. Vi trengte og var takknemlige for overraskende pakker med klær som min mor sendte fra det nordlige Finland.
Men etter som tiden gikk, ble alt vanskeligere. Familien måtte rasjonere maten strengt. Av og til spiste min mann og jeg bare poteter for at barna kunne få litt mer. Det var da jeg begynte å trygle: «Kjære Herre, vær så snill å sende en som kan hjelpe oss.»
Jeg fant en jobb, men det hjalp ikke nok. Det var ikke mye av lønnen tilbake etter at utgiftene mine var betalt, blant annet bussbillett og betaling for barnepass.
Selv om vi strevde, lærte jeg alltid mine barn å være takknemlige for alt vi hadde. Petri sa ofte når han velsignet maten: «Vi takker deg, himmelske Fader, for denne grøten, men kan du være så snill å gi oss litt pølse også hvis du har?»
Da tryglet jeg enda mer: «Vær så snill å sende en som kan hjelpe!»
Rikelig å dele med andre
I en nabolandsby levde tante Toini i velstand, men hun hadde det slett ikke godt. Fortiden plaget henne. Selv om hun alltid hadde klart seg bra og hatt nok av alt, var det ikke slik for søsteren.
Søsteren hadde hatt familie – mann og tvillingdøtre på tre år. Søsterens mann var blitt alvorlig skadet i en arbeidsulykke. Kort tid etterpå fikk hun tuberkulose, og i fortvilelse gikk hun til tante Toini og ba om et lite beløp på 20 mark og brød til pikene sine. Men i selviskhet hadde tante Toini nektet å gi hjelp av noe slag. Kort tid senere døde tante Toinis søster av tuberkulose, og mannen hennes døde av skadene han hadde fått. Fremmede adopterte deres tre år gamle piker.
Bønn hver lørdag
«Det var min feil at min søster døde og at de små pikene måtte adopteres bort,» betrodde tante Toini meg denne første dagen jeg møtte henne. Tårer gjorde synet mitt uklart da jeg lyttet til hennes sørgelige historie, og jeg følte at hun søkte tilgivelse.
«Min søster bodde i dette huset,» fortalte hun meg. Hun så meg inn i øynene og ga meg 20 mark. «Vær så god. Be om at Gud vil tilgi meg.» Etter en liten stund tok hun seg sammen, reiste seg og sa: «La oss sette i gang. Jeg skal hente noe ved så vi kan lage aftens.»
Mens hun bar vann fra brønnen, holdt jeg en annerledes bønn: «Takk, himmelske Fader! Velsignet være den fulle posen og de 20 markene!»
Hver lørdag kom tante Toini til samme tid med posen full av mat og 20 mark. Hun spurte aldri hvordan hun kunne hjelpe. Hun satte bare i gang. Av og til ble hun værende hos oss en dag eller to. Da var hun alltid den første som sto opp om morgenen for å koke grøten. Hun kjøpte noen nye kopper og kar til oss når hun så at vi trengte det. Av og til vasket hun tøyet vårt for hånd.
Ukene gikk fort idet vi så frem til lørdager og tante Toinis besøk. Noen ganger fortalte jeg henne om Kirken, og ofte ba vi sammen. Marika og Petri var svært glade hver gang hun kom, og tante Toini glemte aldri å ta med pølse til Petri. Det så ut til at hun likte å være sammen med oss, og jeg tenkte at vi kanskje ga henne noe til gjengjeld.
Blomster og kjærlighet
Tante Toini besøkte oss regelmessig i tre år. Så en lørdag kom hun ikke. Hun kom heller ikke neste dag. Senere fikk vi høre at tante Toini nettopp hadde gått ut av en butikk og var på vei til den lille hytten vår da hun falt i bakken. Hun ble aldri frisk igjen.
Min mann og jeg og våre barn var i tante Toinis begravelse. Vi kjente ingen der, og vi visste ikke når det ville være på sin plass for oss å legge blomstene våre på graven. Vi bestemte oss for å være de siste til å legge ned blomster, gi uttrykk for vår takknemlighet og si farvel.
Etter begravelsen kom en kvinne bort til oss og fortalte at hun var tante Toinis datter. «Dere kunne ha lagt ned blomstene deres først. Mor var så glad i dere,» sa hun. «Hvilken kraft var det som forandret henne? Hun pleide være så skarp og egoistisk. Men de tre siste årene forandret hun seg og ble et nytt menneske. Hun var så mild og kjærlig.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle si annet enn: «Det var kjærlighet.»
Familie og tempelvelsignelser
Selv om det har gått over 40 år siden jeg møtte tante Toini første gang, lærer jeg fremdeles noe nytt av det hun bragte med seg i tillegg til posen med mat. Hun var min lærer. Hun lærte meg hvordan vi skal lengte etter tilgivelse og hvordan vi skal yte tjeneste og hjelp. Og nå forstår jeg at selv om hun kom for å gi oss mat, ble også hun næret.
Tyve år etter hennes begravelse fant Petri ut at vi er i slekt med tante Toini på min manns side. Vi utførte tempelordinanser for henne. For en gledens dag det vil bli når vi møter hverandre på den andre siden av sløret!
Tante Toini var et inspirerende eksempel på kjærlighet og en forandring i hjertet. Jeg kommer alltid til å huske hennes pose full av mat og 20 mark, og håper at jeg kan vandre på den samme stien som hun fulgte, for det er den sti som Frelseren har bedt oss følge.
Maija-Kaarina Mäkinen er medlem av Tampere 2. menighet, Tampere Finland stav.