Motivert av medfølelse
Bror Thamas, en tynn eldre mann, satt for seg selv, ofte et stykke unna de andre medlemmene som samlet seg og hilste på hverandre når søndagens møter startet. Han var liten og virket beskjeden. Han var nylig blitt døpt og hadde ikke noen familie. Hans spansk, som var forståelig, var en blanding av portugisisk, fransk, tysk, engelsk og hans morsmål ungarsk. Når han hadde korte samtaler med medlemmene som prøvde å drive fellesskapsfremmende arbeid med ham, snakket han om Ungarn som lå så langt borte.
En dag ba biskopen ham tale noen få minutter på nadverdsmøtet. Han ble overrasket, men svarte ja. Vi ble også overrasket da vi hørte hans navn bli annonsert. Vi var forberedt på et kort og enkelt vitnesbyrd.
Men straks han sto ved talerstolen, ble denne brorens utseende forvandlet på en utrolig måte, og han fanget straks vår oppmerksomhet. Han fikk en stram holdning, nesten militær, selv om han ikke hadde uniform eller medaljer. Han opptrådte som en soldat –gammel, men stolt. Langsomt, men sikkert begynte han på sin fengslende historie.
Under 2. verdenskrig hadde han gjort tjeneste i en infanteribataljon i et område hvor konstante kamper dekket jorden med blod, smerte og død. Hans lag var under kommando av en sersjant som mennene hatet på grunn av hans usedvanlige strenghet. En fryktelig natt eksploderte et prosjektil ikke langt fra sersjanten, og han ble livstruende skadet. Ansvarshavende offiser stoppet en skrøpelig lastebil som ofte passerte for å plukke opp sårede og døende og ta dem med bak skuddlinjen for å bli pleiet eller begravet.
Laget iakttok sin døende leder på avstand. Ingen gikk for å hjelpe ham. Offiseren ba om en frivillig til å bære mannen bort til lastebilen og følge ham utenfor skuddlinjen. Ingen meldte seg.
Så, etter en pause, trådte bror Thamas frem. «Motivert av medfølelse,» fortalte han oss, «bestemte jeg meg for å bære den uheldige karen og følge med ham. Jeg tok meg av ham så godt jeg kunne på den lange og smertefulle turen.
Senere vendte jeg tilbake og lette etter laget mitt. Da jeg kom til fronten, fikk jeg vite at intens bombing hadde utslettet et stort antall menn den fryktelige natten da jeg dro derfra. Ikke én mann fra mitt lag hadde overlevd utenom meg. Da forsto jeg. Jeg takket Gud for at han hadde motivert meg til å ha medfølelse. Han reddet mitt liv og ga meg en sjanse til å høre det gjengitte evangelium.»
Vår enkle vennlighet overfor en krumbøyd gammel mann gikk over til verdsettelse, beundring og takknemlighet for at han hadde gitt oss et eksempel på Kristi rene kjærlighet.
Juan Aldo Leone er medlem av Villa Allende menighet, Córdoba Argentina Sierras stav.