FRA VENN TIL VENN
Svar på bønner
«Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode» (Alma 37:37).
Hver fastesøndag har min hustru og jeg familiekveld med alle våre barnebarn som kan komme. En kveld fortalte jeg dem om en gang jeg mistet noe da jeg var liten. Det var en liten ting, men den var svært viktig for meg. Jeg lette og lette etter den, men kunne ikke finne den. Til slutt tenkte jeg: «Hvorfor ikke spørre min himmelske Fader?» Jeg knelte ned og ba, og da jeg åpnet øynene, lå den lett foran meg.
Selv om vi alle også har hatt opplevelser som ikke har endt på denne måten, spurte jeg mine barnebarn denne kvelden: «Har noen av dere opplevd noe lignende?» og alle barna rakte opp hånden.
En mynt eller en leke virker ikke særlig viktig i den evige plan. Men det er ytterst viktig at du lærer at vår himmelske Fader er der og at han hører og besvarer bønner. Han vil at vi skal lære mens vi er små, at han venter på at vi skal henvende oss til ham. Han vil at vi skal vite at han er villig til å gripe inn i vårt liv for å velsigne oss, beskytte oss og bevare oss.
Når vi blir eldre, må vi kanskje be lenger og hardere for å få et svar, men vi vil få svar. Som ung mann planla jeg alltid å reise på misjon helt til tiden virkelig var inne. Jeg hadde fast følge med en ung kvinne, jeg hadde begynt i en god jobb og tjente bra, og jeg hadde nettopp kjøpt ny bil. Plutselig virket det ikke så fristende å reise bort i to år. Jeg bestemte meg for å bli hjemme og heller arbeide som stavsmisjonær. Jeg trodde min far ville bli sint, men han sa bare: «Ja vel, det er ditt valg. Men det er en ganske stor avgjørelse. Er du villig til å bruke to dager og tilbringe dagen alene et sted og faste og be om dette? Hvis du gjør det og fremdeles føler det på samme måte, skal jeg ikke si ett ord til.»
Jeg gikk straks med på det, for jeg var sikker på at Herren godtok min beslutning. Jeg tok med meg Skriftene opp i fjellene en lørdag og fastet og ba og leste. Jeg dro hjem og fortalte min far: «Mine følelser har ikke forandret seg.»
Han smilte og sa: «Du lovet meg to dager.»
Neste lørdag måtte jeg arbeide, derfor dro jeg opp i en fjelldal søndag morgen og studerte og ba igjen. Jeg var der inntil det var på tide å dra til nadverdsmøtet, som ble holdt om ettermiddagen. Fremdeles følte jeg det samme med hensyn til misjon, og jeg ønsket å skynde meg ned og fortelle det til far. Men da jeg rygget bilen, ble jeg sittende fast i en snøfonn. Innen jeg fikk bilen løs og kom hjem, hadde mine foreldre dratt, så jeg hentet kjæresten min og dro til nadverdsmøtet.
Under møtet grep jeg tak i salmeboken. Den åpnet seg på salmen «Kan hende det er på fjellet sti» ( Salmer, nr. 165). En del av meg sa: «Ikke les den!» Men jeg leste alle tre versene, også ordene «Jeg går hvor du sender meg hen, o Gud». I det øyeblikket skjedde det en forandring i mitt hjerte og sinn. Da jeg var ferdig med å lese, lukket jeg boken og så opp. Tårer strømmet nedover kinnene til min kjæreste. Hun sa: «Du kommer til å dra, ikke sant?» Jeg sa: «Jo, det gjør jeg.»
Jeg kan ikke forestille meg hvordan mitt liv ville ha vært hvis jeg hadde valgt å bli værende hjemme. Min misjon førte til stor glede, og bønn førte til min misjon. Dette lærte meg hvor viktig det er å be til Herren når jeg skal ta avgjørelser.
En vesentlig del av et vitnesbyrd er å vite at Gud er vår himmelske Fader og at han kjenner oss og elsker oss og vil besvare våre bønner. Først nå begynner jeg å forstå hvor høyt han elsker oss og hvor godt han kjenner oss. Han kjenner vårt hjerte. Han kjenner vår ensomhet. Han kjenner vår frykt. Men han vil ikke tvinge seg på oss, for han respekterer vår handlefrihet. Vi må spørre. Når vi gjør det, vil vår himmelske Fader bekrefte at han virkelig er til. Hvor godt det er å vite at universets Skaper er beredt til å besvare et barns bønn!