Hva er mitt standpunkt?
For å finne glede og lykke, uansett hva som kommer, må vi ta et utvetydig standpunkt overfor Herren.
Mine kjære brødre og søstre og venner, president Hinckley har minnet oss på at «de gylne år» er mer preget av bly enn av gull! Det er derfor jeg sitter mens jeg taler til dere i dag. Jeg er i bedring etter en skiveutglidning som hadde satt en nerve i klem. Jeg er blitt fortalt at jeg med tiden kan regne med å bli helt bra igjen.
Jeg vil uttrykke min dype takknemlighet for de velsignelsene som har blitt verden til del gjennom den strålende tjeneste som er nedlagt av våre avdøde brødre, eldste Neal A. Maxwell og David B. Haight i De tolv apostlers råd. Vi har lidd et stort tap. Vi ønsker bror Uchtdorf og bror Bednar, sterke menn med sterk tro, velkommen til De tolv apostlers quorum.
Jeg ber ydmykt om at jeg må bli forstått og ikke misforstått. I en stadig mer urettferdig verden må vi for å overleve og finne glede og lykke, uansett hva som kommer, ta et utvetydig standpunkt for Herren. Vi må prøve å være trofaste hver eneste time, hver eneste dag, slik at vår grunnvoll av tillit til Herren aldri kan rokkes. Jeg ønsker å gi håp og rettledning til dem som kanskje undres over en tilsynelatende urettferdig fordeling av smerte, lidelse, ulykker og hjertesorg i dette liv. Noen spør kanskje:
«Hvorfor ble jeg født med fysiske eller psykiske begrensninger?»
«Hva har jeg gjort for å fortjene slik hjertesorg?»
«Hvorfor måtte min far lide så mye etter et grusomt og innvalidiserende slag? Han var slik en rettferdig mann, alltid sann og trofast mot Herren og hans kirke.»
«Hvorfor måtte jeg miste min mor to ganger – først til den ødeleggende Alzheimers sykdom og så til døden? Hun var slik en engel.»
«Hvorfor lot Herren vår lille pike dø? Hun var så dyrebar for oss, og vi elsket henne så høyt.»
«Hvorfor har ikke Herren besvart våre bønner slik vi ønsket?»
«Livet er ikke rettferdig. Vi kjenner mennesker som har gjort svært gale ting og likevel later til å ha alt de ønsker eller trenger.»
Dr. Arthur Wentworth Hewitt ga oss noen grunner for hvorfor gode mennesker lider så vel som onde: «For det første, jeg vet ikke. For det annet, vi er kanskje ikke så uskyldige som vi tror. For det tredje, … Jeg tror det er fordi Han elsker oss så mye høyere enn Han elsker vår lykke. Hvordan det? Jo, hvis alle de gode, basert på streng personlig gjengjeldelse her og nå, alltid var lykkelige og at alle de onde opplevde ulykke på ulykke (istedenfor ofte det motsatte), ville dette ha vært den snedigste fordømmelse av karakter man kan forestille seg.» 1
President Kimball ga oss denne innsiktsfulle forklaringen:
«Hvis smerte, sorg og fullstendig straff øyeblikkelig fulgte etter å ha gjort noe galt, ville ingen gjenta en udåd. Hvis glede, fred og belønning øyeblikkelig ble gitt den som gjorde godt, ville intet ondt ha eksistert. Alle ville ha gjort godt, men ikke fordi det var riktig å gjøre godt. Det ville ikke ha vært noen prøve på styrke, ingen karaktervekst, ingen utvikling av styrke, ingen handlefrihet… Det ville heller ikke ha vært glede, suksess, oppstandelse, evig liv eller guddom.»2
Vår kjærlighet til Gud må være ren, uten selviske hensikter. Kristi rene kjærlighet må være motivet bak vår hengivenhet.
All denne lidelsen ville absolutt ha vært urettferdig om alt endte ved døden, men slik er det ikke. Livet er ingen enakter. Det har tre akter. Vi har vært gjennom en tidligere akt mens vi var i foruttilværelsen, og vi har en akt som utspiller seg nå, nemlig jordelivet, og vi står foran en fremtidig akt, når vi vender tilbake til Gud.3 Jesus lovet: «I min Fars hus er det mange rom.» 4 Vi ble sendt inn i jordelivet for å bli prøvet. Som Herren forklarte for Abraham: «Vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem.»5
Våre tidligere og nåværende lidelser er ikke, som Paulus sa, «for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss»6 i evigheten. «For etter stor trengsel kommer velsignelsene. Derfor kommer dagen da dere skal bli kronet med stor herlighet.»7 Så prøvelser er nyttige i den forstand at de hjelper oss å komme inn i det celestiale rike.
Noen, som mangler tro eller forståelse av evighetens plan, blir bitre og mister håpet. Dette gjaldt blant annet en forfatter på 1800-tallet som oppnådde både suksess og rikdom med sitt blendende vidd og språk. Hans hustru kom fra en religiøs familie, og han ønsket å tro på Gud. Men han var ikke virkelig sikker på om Gud fantes. Så ble han rammet av en rekke knusende slag. I 1893 brakte en nasjonal økonomisk krise ham dypt i gjeld. Hans eldste datter døde mens han var på en foredragsturné. Hustruens helse sviktet, og hun døde i 1904. Hans yngste datter døde i 1909. Hans egen helse skrantet. Hans forfatterskap, som tidligere hadde vært så livfullt, gjenspeilte nå hans bitterhet. Han ble stadig mer deprimert, kynisk og desillusjonert, helt til han døde i 1910. Selv med all sin intelligens, manglet han indre styrke til å takle motgang, og bukket rett og slett under for sine ulykker.
Det viktigste er ikke hva som skjer med oss, men hvordan vi takler det som skjer med oss. Dette minner meg om et skriftsted i Alma. Etter en lang krig hadde mange «blitt forherdet», mens mange «ble bløtgjort på grunn av sine lidelser» 8. De samme omstendighetene førte til motsatte reaksjoner. Forfatteren som mistet så mye, hadde ingen tro å støtte seg til. Vi må alle ha et lagerhus med tro til hjelp for å komme oss over de vanskeligheter som er en del av denne jordiske prøvetiden.
Thomas Giles, en walisisk konvertitt som sluttet seg til Kirken i 1844, led også mye i sin levetid. Han var gruvearbeider, og en dag mens han arbeidet i gruven, ble han truffet i hodet av et stort kullstykke og fikk et 20 cm langt sår. Legen som undersøkte ham, sa at den skadede mannen ville leve høyst 24 timer. Men så kom eldstene og salvet ham. Han ble lovet at han skulle bli frisk, men at «selv om han aldri ville se igjen, ville han leve for å kunne utrette mye godt i Kirken». Bror Giles fikk leve, men var blind resten av livet. Mindre enn en måned etter skaden «reiste han landet rundt og utførte sine kirkelige plikter».
I 1856 emigrerte bror Giles og familien til Utah, men før han forlot sitt hjemland, ga de walisiske hellige ham en harpe som han lærte å spille på med stor ferdighet. I Council Bluffs ble han med et håndkjerrekompani på vei vestover. «Til tross for at han var blind dro han en håndkjerre fra Council Bluffs til Salt Lake City.» På veien over slettene døde hans hustru og to barn. «Hans sorg var stor og hans hjerte var nesten knust, men hans tro sviktet ham ikke. Midt i sorgen sa han som en i oldtiden sa: “Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!” 9 Da bror Giles kom til Salt Lake City, lånte president Brigham Young, som hadde hørt om ham, bror Giles en verdifull harpe til hans egen kom fra Wales. Bror Giles «reiste fra bosetting til bosetting i Utah og gledet mange med sin vakre musikk».10
Måten vi bruker vår gudgitte moralske handlefrihet på forklarer hvorfor enkelte ting skjer i vårt liv. Noen av våre valg får uforutsette konsekvenser, som kan være gode eller dårlige. Men ofte vet vi på forhånd at noen av våre valg vil få ugunstige eller til og med skadelige konsekvenser. Jeg kaller dem «informerte valg», ettersom vi vet at våre handlinger vil få katastrofale følger. Disse informerte valgene omfatter forbudt seksuell omgang og bruk av narkotika, alkohol og tobakk. Slike dårlige informerte valg kan hindre noen i å reise på misjon eller motta templets velsignelser. Vi kan foreta gale informerte valg fordi verden lokker og forvrenger virkeligheten og gjør oss sårbare. I forholdet til det motsatte kjønn kan det å ta et galt valg tidlig komme til å begrense muligheten for å ta det rette valget senere.
Hva skal vårt standpunkt være? Når vi viser vår hengivenhet til Gud ved våre daglige rettferdige handlinger, kan han vite hvor vi står. For oss alle er dette livet en tid for sikting og lutring. Alle møter vi prøvelser. Enkeltmedlemmer i Kirkens første tid ble prøvet og lutret da de måtte avgjøre om de hadde tro nok, i likhet med bror Giles, til å laste sine eiendeler på en vogn eller en håndkjerre for å dra over de amerikanske slettene. Noen hadde ikke tro nok. De som hadde det, dro avsted «med tro i hvert steg». I vår tid opplever vi stadig vanskeligere lutring og prøving. Prøvene er mer underfundige fordi grensene mellom godt og ondt brytes ned. Svært lite later til å være hellig i vår offentlige kommunikasjon. I dette miljøet må vi forvisse oss om hvor vi står til enhver tid med hensyn til standhaftighet overfor evige sannheter og pakter.
Vi lærer mye om å takle lidelse av «en mann som hette Job. Han var en uklanderlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg fra det onde»11. Satan fikk tillatelse av Herren til å friste og prøve Job. Job var rik og hadde 7 sønner og 3 døtre, men han mistet både sine eiendeler og sine barn. Hvilken virkning hadde dette på Job? Han sa om Herren: «Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham»,12 og «Det skal bli til frelse for meg.»13 Job bevitnet: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.»14 Job stolte fullstendig på at Herren ville ta seg av alt annet.
Veien til glede i dette liv er å beslutte, i likhet med Job, å utholde alt for Gud og hans verk. Ved å gjøre dette vil vi oppnå den uendelige, ubetalelige gleden ved å få være hos vår Frelser i evigheten. Som vi synger i en av våre velkjente salmer:
«Den sjel som til Jesus sin lit kun har satt,
jeg vil ei forlate i mørkeste natt.
Om ondskapens krefter imot den vil stå,
på grunn av min nåde den frelse skal få.»15
President Howard W. Hunter sa en gang: «Gud vet det vi ikke vet og ser det vi ikke ser.»16 Ingen av oss kjenner Herrens visdom. Vi vet ikke på forhånd nøyaktig hvordan han skal få oss fra der vi er til dit vi trenger å komme, men han gir oss hovedtrekkene i våre patriarkalske velsignelser. Vi møter mange humper, svinger og skilleveier på den livets vei som fører til evigheten. Vi får mye undervisning og rettledning på vår vei. Herren sa: «Den som ikke vil tåle refselse, er ikke mitt rike verd.»17 «For den Herren elsker, den tukter han.»18
Mens vi lever på jorden må vi vandre i tro, uten å tvile. Når reisen synes å bli uutholdelig, kan vi søke trøst i Herrens ord: «Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg!»19 En del av helbredelsen vil kanskje finne sted i en annen verden. Vi vil kanskje aldri få vite hvorfor enkelte ting skjer i dette livet. Grunnen til noe av vår lidelse kjenner bare Herren.
President Brigham Young ga dypsindig innsikt om at iallfall noe av vår lidelse har en hensikt da han sa:
«Alle intelligente vesener som er blitt kronet med herlighet, udødelighet og evig liv, må gjennom alle ildprøver som det er bestemt at intelligente vesener må gjennom for å oppnå sin herlighet og opphøyelse. Enhver ulykke som kan ramme oss på jorden, vil bli tillatt å ramme de få for å forberede dem til å glede seg over Herrens nærhet… Enhver prøvelse og erfaring du har vært igjennom, er nødvendig for din frelse.»20
Vi har stor grunn til å håpe. Vi kan finne glede ved å være villige til å ofre alt for Herren. Så kan vi se frem til den ubetalelige muligheten til å overvinne alle dette livets utfordringer. Da vil vi kunne være hos Frelseren for alltid og, som president Brigham Young også sa, «se frem til å nyte den herlighet, de fortrinn og den opphøyelse som Gud har beredt for de trofaste».21 Gud lever, Jesus er Kristus, president Gordon B. Hinckley er vår profet og dette er en tid for oss alle til å forberede oss på å møte Gud. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.