Kvinnene i vårt liv
Jeg er så takknemlig, og vi må alle være takknemlige for kvinnene i vårt liv.
Mine brødre og søstre, til å begynne med, hvis dere vil bære over med meg, ønsker jeg å komme med noen personlige tanker. For 6 måneder siden, ved avslutningen av vår konferanse, fortalte jeg at min kjære ledsager gjennom 67 år var alvorlig syk. Hun døde to dager senere. Det var 6. april, en betydningsfull dato for alle i denne kirken. Jeg ønsker å takke offentlig de pliktoppfyllende leger og sykepleiere som pleiet henne mens hun var syk.
Mine barn og jeg var ved hennes side da hun fredfullt gled over i evigheten. Mens jeg holdt henne i hånden og så at det jordiske liv rant ut av fingrene hennes, må jeg tilstå at jeg ga meg over. Før vi giftet oss, hadde hun vært piken i mine drømmer, for å bruke teksten i en sang som da var populær. Hun var min kjære ledsager i mer enn 2/3 deler av et århundre, min likemann i Herrens øyne, i virkeligheten overgikk hun meg. Og nå i min alderdom har hun på ny blitt piken i mine drømmer.
Umiddelbart etter at hun døde, kom en uendelig strøm av kjærlige hilsener fra hele verden. Et stort antall vakre blomstergaver ble sendt. Betydelige bidrag ble gitt i hennes navn til Det vedvarende utdannelsesfond og hennes akademiske stiftelse ved Brigham Young University. Det kom bokstavelig talt hundrevis av brev. Vi har kartonger fulle av dem fra mange vi kjenner og fra svært mange vi ikke kjenner. De gir alle uttrykk for beundring for henne og medfølelse og kjærlighet for oss som hun etterlot seg.
Vi beklager at vi ikke har kunnet besvare alle disse oppmerksomhetene personlig. Derfor benytter jeg denne anledningen til å takke hver enkelt av dere for deres store vennlighet. Tusen, tusen takk, og vær så snill å unnskylde at vi ikke har svart. Den oppgaven var mer enn vi kunne makte, men deres oppmerksomhet har gitt trøst i sorgens stund.
Jeg er takknemlig for å kunne si at i vårt lange liv sammen kan jeg ikke huske en eneste alvorlig trette. Små uoverensstemmelser av og til, ja, men ikke noe alvorlig. Jeg tror vårt ekteskap har vært så idyllisk som det er mulig å bli.
Jeg vet at mange av dere er velsignet på samme måte, og jeg berømmer dere sterkt for det, for når det kommer til stykket, fins det ingen forhold som er rikere enn partnerforholdet mellom mann og hustru, og ingenting er åpent for større muligheter på godt og ondt enn et ekteskaps uendelige konsekvenser.
Jeg opplever konsekvensene hele tiden. Jeg ser både skjønnhet og tragedie. Og derfor har jeg valgt å si noen ord i dag om kvinnene i vårt liv.
Jeg begynner med verdens skapelse.
Vi leser i 1. Mosebok og Mose bok om denne store, enestående og bemerkelsesverdige bedriften. Den allmektige var arkitekten bak skapelsen. Under hans ledelse ble den utført av hans elskede Sønn, den store Jehova, som ble assistert av erkeengelen Mikael.
Først ble himmelen og jorden dannet, så ble lyset skilt fra mørket. Vannene ble skilt fra det tørre land. Så kom vegetasjonen, fulgt av dyrene. Så fulgte det ypperste, mennesket ble skapt. 1. Mosebok forteller at «Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt» (1. Mosebok 1:31).
Men prosessen var ikke ferdig.
«For seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.
Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over [Adam], og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt.
Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.
Da sa [Adam]: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne» (1. Mosebok 2:20-23).
Og slik ble Eva Guds siste skaperverk, den store fullbyrdelse av alt det strålende arbeidet som var utført til da.
Til tross for denne store betydning som skapelsen av kvinnen ble tillagt, har hun så ofte gjennom tidene blitt forvist til en underordnet posisjon. Hun har blitt dominert. Hun har blitt rakket ned på. Hun har blitt underkuet. Hun har blitt misbrukt. Og likevel har noen av de største i hellig skrift vært kvinner med integritet, ferdigheter og tro.
Vi har Ester, Naomi og Rut i Det gamle testamente. Vi har Sariah i Mormons bok. Vi har Maria, mor til verdens Forløser. Vi har henne, den Guds utvalgte, beskrevet av Nephi som «en jomfru, vakrere og skjønnere enn alle andre jomfruer» (1. Nephi 11:15).
Det var hun som bar barnet Jesus inn i Egypt for å berge hans liv fra Herodes’ vrede. Det var hun som tok vare på ham i hans barndom og ungdom. Hun sto foran ham da hans forpinte legeme hang på korset på Golgata. I sin lidelse sa han til henne: «Kvinne, se, det er din sønn!» Og til sin disippel, med en bønn om at han måtte ta vare på henne, sa han: «Se, det er din mor!» (Johannes 19:26-27).
Når vi ser på hans liv, ser vi Maria og Marta og Maria Magdalena. Det var hun som kom til graven den første påskedags morgen. Og det var for henne, en kvinne, han først viste seg for som den oppstandne Herre. Hva skyldes det at til tross for at Jesus plasserte kvinnen i en fremtredende posisjon, unnlater så mange menn, som bekjenner hans navn, å gjøre det?
I sin store plan, da Gud skapte mennesket, skapte han to likeverdige. Det opphøyde uttrykk for dualiteten finnes i ekteskapet. Den ene utfyller den andre. Som Paulus sa: «I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen» (1. Korinterbrev 11:11).
Ingen annen ordning oppfyller Den allmektiges guddommelige hensikter. Mann og kvinne er skapt av ham. De to kjønn er ifølge hans plan. Deres gjensidig utfyllende forhold og funksjoner er grunnleggende for hans hensikter. Det ene er ufullstendig uten det andre.
Jeg vet at vi har mange flotte kvinner blant oss som ikke har mulighet for ekteskap. Men også de yder et meget stort bidrag. De tjener Kirken trofast og med stor dyktighet. De underviser i organisasjonene. De er ledere.
Jeg var vitne til noe veldig interessant her om dagen. Generalautoritetene satt i et møte, og hjelpeforeningens presidentskap var sammen med oss. Disse dyktige kvinnene sto i vårt rådsrom og delte med oss prinsipper for velferd og hjelp til vanskeligstilte. Vår stilling som denne kirkens embedsmenn ble ikke forringet ved det de gjorde. Vår kapasitet til å tjene økte.
Det fins noen menn som, med arrogant holdning, tror de er kvinner overlegne. De synes ikke å forstå at de ikke ville eksistert om det ikke hadde vært for den mor som fødte dem. Når de hevder sin overlegenhet, fornedrer de henne. Det har blitt sagt: «En mann kan ikke fornedre kvinnen uten selv å bli fornedret, han kan ikke heve henne opp uten samtidig å heve seg selv.» (Alexander Walker, i Elbert Hubbard’s Scrap Book, [1923], s. 204.)
Det er så sant. Vi ser de bitre fruktene av slik fornedrelse overalt. Skilsmisse er ett resultat. Dette onde brer voldsomt om seg i samfunnet. Det skyldes manglende respekt for ektefellen. Det tilkjennegis som forsømmelse, kritikk, overgrep og at man forlater ektefellen. Vi i Kirken er ikke immune mot det.
Jesus erklærte: «Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille» (Markus 19:6).
Ordet mann er brukt i generisk betydning, men det er faktisk menn som i hovedsak forårsaker de forhold som fører til skilsmisse.
Etter å ha behandlet hundrevis av skilsmissesaker opp gjennom årene, er jeg overbevist om at én enkelt praksis ville utrette mer enn noe annet for å løse dette alvorlige problemet.
Hvis enhver mann og enhver hustru alltid ville gjøre det som måtte være mulig for å sikre sin ektefelles ve og vel og lykke, ville det bli svært få, om noen, skilsmisser. Krangel ville ikke forekomme. Beskyldninger ville aldri bli uttalt. Raseriutbrudd ville ikke forekomme. Isteden ville kjærlighet og omtanke erstatte overgrep og smålighet.
Det var en populær sang vi sang for mange år siden, som lød slik:
Jeg ønsker å bli lykkelig.
Men jeg kan ikke bli lykkelig
før jeg gjør deg lykkelig også.
(Irving Caesar, «I Want to Be Happy» [1924])
Så sant, så sant.
Enhver kvinne er en Guds datter. Du kan ikke krenke henne uten å krenke ham. Jeg ber innstendig menn i denne kirken om å se etter og styrke det guddommelige som fins hos deres ektefelle. I den grad det skjer, vil det være harmoni, fred, et rikere familieliv og kjærlighet.
President McKay gjorde vel i å minne oss på at «ingen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet». (Sitert fra J. E. McCulloch, Home: The Savior of Civilization [1924], s. 42. I Conference Report, apr. 1935, s. 116.)
Likeledes den sannhet som president Lee minnet om: «Det viktigste arbeid du noen gang vil utføre, vil du gjøre innenfor veggene i ditt eget hjem.» («Maintain Your Place as a Woman», Ensign, febr. 1972, s. 51.)
Botemidlet mot de fleste ekteskapelige problemer er ikke skilsmisse. Det er omvendelse og tilgivelse, uttrykk for vennlighet og omtanke. Det er anvendelse av den gylne regel.
Det er vakkert å se en ung mann og en ung kvinne ta hverandre i hendene ved alteret i en pakt for Gud om at de vil ære og elske hverandre. Og hvor dystert er ikke bildet noen måneder senere, eller noen år senere, når det kommer krenkende bemerkninger, smålige, skarpe ord, høye røster og bitre beskyldninger.
Det trenger ikke være slik, mine kjære brødre og søstre. Vi kan heve oss over slike «svake og fattige» elementer i livet (se Galaterbrevet 4:9). Vi kan se etter og anerkjenne hverandres guddommelige natur, som kommer til oss som barn av vår Fader i himmelen. Vi kan leve sammen i det gudgitte ekteskapsmønster ved å gjøre det vi er istand til å gjøre, hvis vi vil utøve selvdisiplin og avstå fra å prøve å disiplinere vår ektefelle.
Kvinnene i vårt liv er skaperverk, begavet med spesielle egenskaper, guddommelige egenskaper, som får dem til å strekke seg ut med vennlighet og kjærlighet til dem de har rundt seg. Vi kan oppmuntre denne egenskapen hvis vi vil gi dem anledning til å gi uttrykk for sine indre talenter og impulser. På våre eldre dager sa min kjære ledsager stillferdig til meg en kveld: «Du har alltid gitt meg vinger så jeg kunne fly, og jeg har elsket deg for det.»
Jeg kjente en gang en mann som nå er død, men som insisterte på å ta alle avgjørelser for sin hustru og sine barn. De kunne ikke kjøpe et par sko uten ham. De kunne ikke ta en pianotime. De kunne ikke tjene i Kirken uten hans samtykke. Jeg har siden vært vitne til følgene av denne holdningen, og de er ikke gode.
Min far nølte aldri med å gi mor komplimenter. Vi barn forsto at han elsket henne av måten han behandlet henne på. Han respekterte og var lydhør overfor henne. Og jeg vil alltid være dypt takknemlig for det eksempel han viste. Mange av dere har blitt velsignet på samme måte.
Jeg kunne fortsette, men det trengs ikke. Jeg ønsker bare å understreke den fremtredende sannhet at vi alle er Guds barn, både sønner og døtre, brødre og søstre.
Som far, elsker jeg mine døtre mindre enn jeg elsker mine sønner? Nei. Hvis jeg gjør meg skyldig i noen ubalanse, går den i mine døtres favør. Jeg har sagt at når en mann blir gammel, er det best å ha døtre rundt seg. De er så snille og gode og omtenksomme. Jeg tror jeg kan si at mine sønner er dyktige og kloke. Mine døtre er flinke og snille. Og «mitt beger flyter over» (Salme 23:5) av den grunn.
Kvinner er en så nødvendig del av «planen for lykke» som vår himmelske Fader har lagt for oss. Den planen kan ikke være virksom uten dem.
Brødre, det er altfor mange ulykkelige i verden. Det er altfor mye elendighet og hjertesorg og knuste hjerter. Det er altfor mange tårer som felles av sørgende hustruer og døtre. Det er altfor mye forsømmelse, overgrep og uvennlighet.
Gud har gitt oss prestedømmet, og dette prestedømmet kan ikke utøves «uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik» (L&P 121:41-42).
Jeg er så takknemlig, og vi må alle være takknemlige for kvinnene i vårt liv. Gud velsigne dem. Måtte hans kjærlighet strømme til dem og krone dem med heder og skjønnhet, nåde og tro. Og måtte Hans ånd strømme til oss som menn og alltid lede oss til å vise dem respekt og takknemlighet, gi dem oppmuntring, styrke, omsorg og kjærlighet, som er selve kjernen i vår Forløser og Herres evangelium. Det er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.