Kraften i Guds kjærlighet
Fylt av hans kjærlighet kan vi utholde smerte, dempe frykt, lett tilgi, unngå strid, få fornyet styrke og velsigne og hjelpe andre.
Hva er det med sann kjærlighet som trenger inn i ethvert hjerte? Hvorfor vekker de enkle ordene «Jeg er glad i deg» slik universell glede?
Mennesker oppgir forskjellige grunner, men den virkelige grunnen er at ethvert menneske som kommer til jorden, er en åndesønn eller -datter av Gud. Fordi all kjærlighet utgår fra Gud, blir vi født med evne til og ønske om å elske og bli elsket. Noe av den sterkeste tilknytning vi har til vårt førjordiske liv, er vår Faders og Jesu kjærlighet til oss og vår kjærlighet til dem. Selv om et slør ble trukket for vår hukommelse, vil sann kjærlighet, hver gang vi føler den, vekke en lengsel som vi ikke kan fornekte.
Vår reaksjon på sann kjærlighet er en del av vårt innerste vesen. Det er naturlig for oss å ønske å oppleve igjen den kjærlighet vi følte der. Bare når vi føler Guds kjærlighet og fyller vårt hjerte med hans kjærlighet, kan vi være virkelig lykkelige.
Guds kjærlighet fyller hele verdensrommet. Derfor mangler det ikke kjærlighet i universet, bare villighet fra vår side til å gjøre det som er nødvendig for å føle den. Jesus forklarte at vi derfor må «elske Herren [vår] Gud av hele [vårt] hjerte og av hele [vår] sjel og av all [vår] kraft og av all [vår] forstand, og [vår] neste som [oss] selv» (Lukas 10:27).
Jo mer vi adlyder Gud, desto mer ønsker vi å hjelpe andre. Jo mer vi hjelper andre, desto mer elsker vi Gud, og slik fortsetter det.
Omvendt – jo mer ulydige vi er overfor Gud og jo mer selviske vi er, desto mindre kjærlighet føler vi.
Å prøve å finne varig kjærlighet uten å adlyde Gud er som å prøve å slukke tørsten ved å drikke av en tom kopp – du kan gjøre de ytre bevegelsene, men er fremdeles tørst. På samme måte er det å prøve å finne kjærlighet uten å hjelpe og ofre for andre som å prøve å leve uten å spise – det er i strid med naturens lover og kan ikke lykkes. Vi kan ikke etterligne kjærlighet. Den må bli en del av oss. Profeten Mormon forklarte:
«Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.
Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet» (Moroni 7:47-48).
Gud er ivrig etter å hjelpe oss å føle hans kjærlighet – hvor vi enn er. La meg gi et eksempel.
Som ung misjonær fikk jeg i oppdrag å virke på en liten øy med omkring 700 innbyggere i et fjerntliggende område i det sydlige Stillehav. Jeg syntes heten var kvelende, myggen fryktelig, det var gjørme overalt, språket var umulig, og maten var – vel, «annerledes».
Etter noen måneder ble øya rammet av en kraftig orkan. Ødeleggelsene var omfattende. Avlinger ble ødelagt, liv gikk tapt, hus blåste bort, og telegrafstasjonen – vår eneste forbindelse med omverdenen – ble ødelagt.
En liten båt kom vanligvis til øya hver måned eller annenhver måned, så vi rasjonerte maten så den kunne vare i fire eller fem uker og håpet at båten ville komme. Men ingen båt kom. For hver dag ble vi svakere. Det ble utvist stor vennlighet, men da den sjette og syvende uke gikk med svært lite mat, ble vi merkbart svakere. Min innfødte ledsager, Feki, hjalp meg alt han kunne, men da den åttende uken begynte, hadde jeg ingen krefter igjen. Jeg bare satt i skyggen under et tre og ba og leste i Skriften og tilbragte time etter time med å reflektere over det som hører evigheten til.
Den niende uken begynte med liten fysisk forandring. Men en stor indre forandring fant sted. Jeg følte Herrens kjærlighet sterkere enn noensinne og fikk førstehåndskunnskap om at hans kjærlighet er «det mest ettertraktelsesverdige av alt … Ja, og det som gir sjelen størst glede» (1. Nephi 11:22-23).
Jeg var nå omtrent bare skinn og ben. Jeg minnes at jeg med stor ærbødighet la merke til at hjertet slo og lungene pustet og tenkte hvilket fantastisk legeme Gud har skapt til å huse vår like fantastiske ånd! Tanken på en permanent forening av disse to elementene, noe som ble gjort mulig ved Frelserens kjærlighet, sonoffer og oppstandelse, var så inspirerende og tilfredsstillende at ethvert fysisk ubehag ble glemt.
Når vi forstår hvem Gud er, hvem vi er, hvordan han elsker oss og hvilken plan han har for oss, forsvinner frykten. Når vi får et ørlite glimt av disse sannheter, blir vår bekymring for det verdslige borte. Å tenke på at vi faktisk faller for Satans løgner om at makt, berømmelse eller rikdom er viktige, er i sannhet til å le av – eller ville ha vært det hvis det ikke var så trist.
Jeg lærte at på samme måte som raketter må overvinne tyngdekraften for å stige brølende ut i rommet, må vi overvinne verdens tiltrekning for å stige opp til de evige sfærer av forståelse og kjærlighet. Jeg forsto at mitt liv på jorden kanskje tok slutt der, men hadde ingen panikk. Jeg visste at livet ville fortsette, og om det var her eller der spilte egentlig ingen rolle. Det som var viktig, var hvor stor kjærlighet jeg hadde i mitt hjerte. Jeg visste at jeg trengte mer! Jeg visste at vår glede nå og for evig var uløselig knyttet til vår evne til å elske.
Mens disse tankene fylte og oppløftet min sjel, ble jeg gradvis bevisst noen opprømte røster. Min ledsager Fekis øyne skinte da han sa: «Kolipoki, det har kommet en båt, og den er full av mat. Vi er reddet! Er du ikke glad?» Jeg var ikke sikker, men siden båten var kommet, måtte det være Guds svar, så jo, jeg var glad. Feki ga meg litt mat og sa: «Her, spis!» Jeg nølte. Jeg så på maten. Jeg så på Feki. Jeg så opp på himmelen og lukket øynene.
Jeg følte noe svært dypt i mitt indre. Jeg var takknemlig for at mitt liv her skulle fortsette som før, likevel følte jeg vemod – en følelse av at noe ble utsatt, som når mørket slutter seg om de strålende fargene i en fullkommen solnedgang og du forstår at du må vente til en annen kveld for å nyte en slik skjønnhet igjen.
Jeg var ikke sikker på om jeg ønsket å åpne øynene, men da jeg gjorde det, innså jeg at Guds kjærlighet hadde forandret alt. Heten, gjørmen, myggen, folket, språket, maten var ikke lenger utfordringer. De som hadde prøvd å skade meg, var ikke lenger mine fiender. Enhver var min bror eller søster. Å være fylt av Guds kjærlighet er det som gleder aller mest og er verdt enhver anstrengelse.
Jeg takket Gud for denne spesielle tiden og for de mange påminnelser om hans kjærlighet – solen, månen, stjernene, jorden, et barns fødsel, en venns smil. Jeg takket ham for Skriftene, det privilegium å kunne be og for den mest strålende påminnelse om hans kjærlighet – nadverden.
Jeg lærte at når vi synger nadverdssalmene med oppriktighet, vil ord som «Så stor en visdom og kjærlighet» eller «Så inderlig han elsket oss, vi elsker også ham», få vårt hjerte til å svulme av kjærlighet og takknemlighet (se «How Great the Wisdom and the Love», Hymns, nr. 195; «En grønnkledd høyde langt herfra», Salmer, nr. 112). Når vi oppriktig lytter til nadverdsbønnene, vil uttrykk som «alltid minnes ham», «holde hans bud», «så hans Ånd alltid kan være hos dem» fylle vårt hjerte med et overveldende ønske om å bli bedre (se L&P 20:77, 79). Når vi så tar brødet og vannet med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, vet jeg at vi kan føle og høre disse mest fantastiske ord: «Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.»
Jeg trodde at jeg aldri ville glemme disse følelsene, men verdens tiltrekning er sterk, og vi har lett for å falle. Men Gud fortsetter å elske oss.
Noen måneder etter at jeg hadde fått tilbake min styrke, kom vi inn i et annet voldsomt uvær, denne gangen til havs. Bølgene ble så store at den lille båten vår kantret, og de tre av oss ble kastet ut i det frådende, opprørte havet. Da jeg befant meg midt ute i den opprørt sjøen, ble jeg forbauset, skremt og litt oppbragt. «Hvorfor har dette skjedd?» tenkte jeg. «Jeg er misjonær.» Hvor er beskyttelsen? Det er ikke meningen at misjonærer skal svømme.»
Men svømme måtte jeg hvis jeg ville holde meg i live. Hver gang jeg klaget, gikk jeg under, så det varte ikke lenge før jeg sluttet å klage. Ting er som de er, og det hjelper ikke å klage. Jeg trengte all den energi jeg hadde for å holde hodet over vann og komme meg inn til land. Jeg hadde klart kravet til ørnespeiderbelønningen og var derfor ganske flink til å svømme, men etterhvert begynte vinden og bølgene å tappe meg for krefter. Jeg sluttet aldri å prøve, men kom til det punkt at musklene ganske enkelt ikke ville bevege seg mer.
Jeg hadde en bønn i mitt hjerte, men begynte likevel å synke. Da jeg gikk under for det som kunne ha blitt siste gang, lot Herren meg kjenne i mitt sinn og hjerte stor kjærlighet til en svært spesiell person. Det var som om jeg kunne se og høre henne. Selv om hun var ca. 13 000 kilometer unna, kom kraften i denne kjærligheten strømmende over disse milene og trengte seg gjennom tid og rom, strakte seg ned og trakk meg opp – løftet meg fra mørkets dyp, fortvilelse og død, og bragte meg opp til lys og liv og håp. Med en plutselig kraftanstrengelse kom jeg meg inn til land, der jeg fant mine skipskamerater. Undervurder aldri kraften i sann kjærlighet, for den kjenner ingen hindringer.
Når vi er fylt av Guds kjærlighet, kan vi gjøre og se og forstå ting som vi ellers ikke hadde kunnet gjøre, se eller forstå. Fylt av hans kjærlighet kan vi utholde smerte, dempe frykt, lett tilgi, unngå strid, få fornyet styrke og velsigne og hjelpe andre på måter som til og med forbauser oss selv.
Jesus Kristus var fylt av ubeskrivelig kjærlighet da han utholdt ufattelig lidelse, grusomhet og urettferdighet. Ved sin kjærlighet til oss hevet han seg over ellers uoverstigelige hindringer. Hans kjærlighet kjenner ingen grenser. Han innbyr oss til å følge ham og ta del i hans ubegrensede kjærlighet, så også vi kan heve oss over denne verdens smerte og grusomhet og urettferdighet, og hjelpe og tilgi.
Jeg vet at han lever. Jeg vet at han elsker oss. Jeg vet at vi kan føle hans kjærlighet her og nå. Jeg vet at hans røst er fullkomment mild og trenger inn i selve sjelen. Jeg vet at han smiler og er fylt av medfølelse og kjærlighet. Jeg vet at han er full av mildhet, godhet, barmhjertighet og et ønske om å hjelpe. Jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Jeg vitner om at når vi er rede, beveger hans rene kjærlighet seg straks over tid og rom, strekker seg ned og trekker oss opp fra ethvert dyp, enten det er i mørkets, syndens, sorgens, dødens eller fortvilelsens opprørte hav vi befinner oss, og bringer oss opp til evighetens lys og liv og kjærlighet. I Jesu Kristi navn, amen.