I Herrens styrke
I Herrens styrke kan vi gjøre, utholde og overvinne alle ting.
Brødre og søstre, mitt hjerte svulmer, det går rundt for meg, og jeg er svak og skjelven i knærne, og ordene strekker ikke til for effektivt å formidle følelsene og tankene jeg ønsker å dele med dere. Jeg ber om og innbyr Den hellige ånds veiledning for meg og dere mens jeg i taler kort til dere denne sabbatsmorgenen.
I timene siden president Hinckley ga meg dette nye kallet, har jeg fulgt Nephis formaning om å «[anvende] alle Skriftene på oss» (1. Nephi 19:23) med en sterkere følelse av mål, mening og intensitet enn jeg noensinne før har gjort.
Jeg har reflektert over Paulus’ læresetning om at «det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme» (1. Korinterbrev 1:27). I dag er det en trøst for meg å vite at jeg er en av verdens virkelig svake.
Jeg har grunnet over Jakobs instruksjoner slik vi finner dem i Mormons bok:
«Derfor gransker vi profetene, og vi har mange åpenbaringer og profetiens ånd. Og når vi har alle disse vitnesbyrd, får vi et håp, og vår tro blir urokkelig, så vi i sannhet kan befale i Jesu navn, og selv trærne adlyder oss eller fjellene eller havets bølger.
Likevel viser Gud Herren oss vår svakhet så vi kan vite at det er ved hans nåde og hans store nedlatenhet mot menneskenes barn at vi har kraft til å gjøre disse ting» (Jakob 4: 6-7).
Brødre og søstre, vennligst legg spesielt merke til ordet nåde slik det brukes i verset jeg nettopp leste. I Veiledning til Skriftene lærer vi at ordet nåde ofte brukes i Skriftene i betydningen styrkende kraft.
«Hovedbetydningen av ordet er en guddommelig hjelp eller styrke, gitt gjennom Jesu Kristi store nåde og kjærlighet.
… Det er på samme måte ved Herrens nåde at den enkelte gjennom tro på Jesu Kristi forsoning og omvendelse fra sine synder, mottar styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger som de ikke ville kunne ha gjort på egen hånd. Denne nåden er en kraft som lar menn og kvinner gjøre krav på evig liv og opphøyelse når de selv har gjort sitt aller beste» (Bible Dictionary, s. 697).
Slik hjelper den styrkende delen av forsoningen oss å se og gjøre godt og bli gode på måter som vi aldri ville kunne erkjent eller oppnådd med våre begrensede jordiske evner. Jeg vitner om at den styrkende kraften i Frelserens forsoning er reell. Uten forsoningens styrkende kraft kunne jeg ikke ha stått foran dere i dag.
Kan vi fornemme Kristi nåde og styrkende kraft i Ammons vitnesbyrd? «Ja, jeg vet at jeg ikke er noe. Hva min egen styrke angår, er jeg svak. Derfor vil jeg ikke rose meg selv, men jeg vil rose meg i min Gud, for i hans styrke kan jeg gjøre alle ting. Ja, se, mange mektige mirakler har vi utført i dette land, og for dem vil vi prise hans navn for evig» (Alma 26:12). Ja, brødre og søstre, i Herrens styrke kan vi gjøre, utholde og overvinne alle ting.
Da jeg gikk ut fra Kirkens kontorbygning etter mitt intervju med president Hinckley fredag ettermiddag, mintes jeg Enoks ord:
«Og da Enok hadde hørt disse ord, bøyde han seg til jorden fremfor Herren, og han talte til Herren og sa: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, for jeg er bare en gutt og hele folket hater meg, og jeg er tung i tale, hvorfor er jeg din tjener?
Og Herren sa til Enok: Gå ut og gjør som jeg har befalt deg, og intet menneske skal ramme deg. Opplat din munn og den skal bli fylt, og jeg vil gi deg evnen til å tale, for alt kjød er i mine hender, og jeg vil gjøre som det synes meg godt» (Moses 6:31-32).
For alle oss som føler oss uforberedt, overveldet og utilstrekkelige for et nytt kall eller ansvar, er Herrens løfte til Enok like aktuelt. Løftet var sant på Enoks tid, og det er sant i dag.
Om kvelden 20. juni 2000 arbeidet noen kolleger og jeg sent på kontorene i administrasjonen ved det som den gangen var Ricks College i Rexburg, Idaho. Vi gjorde de siste forberedelsene til en historisk samling ved universitetet dagen etter og kunngjøringen fra president Hinckley om at Ricks College skulle bli en institusjon som kan gi bachelor-grad og få navnet Brigham Young University – Idaho. I ledelsen begynte vi så vidt å fatte det enorme ansvaret og utfordringene som lå foran oss.
Da vi gikk ut av bygningen den kvelden, spurte en av mine kolleger: «President, er du redd?» Så vidt jeg kan huske, svarte jeg noe sånt som dette: «Hvis jeg trodde vi måtte gjennomføre denne overgangen ved helt og holdent å stole på vår egen erfaring og vår egen dømmekraft, ville jeg ha vært skrekkslagen. Men vi vil få hjelp fra himmelen. Ettersom vi vet hvem som står ved roret og at vi ikke er alene, så er jeg ikke redd.» Vi som arbeider ved BYU-Idaho kan alle bære vitnesbyrd om at vi har fått hjelp fra himmelen, mirakler har skjedd, åpenbaringer er mottatt, dører har blitt åpnet, og vi har fått store velsignelser både som enkeltpersoner og som institusjon.
Jeg vil gjerne få uttrykke min takknemlighet. Jeg er takknemlig for mine stamfedre – for de trofaste og stødige menn og kvinner som jeg respekterer og hedrer, og som jeg skylder alt. Jeg elsker og setter pris på min mor og far og min hustrus mor og far. Jeg er takknemlig for deres kjærlighet og støtte, undervisning og styrke.
Min hustru, Susan, er en dydig kvinne og en rettskaffen mor. Dere vil raskt se at renhet og godhet utstråler fra henne. Jeg elsker henne og verdsetter henne høyere enn ord kan uttrykke. Jeg takker henne for den kvinnen hun er, for alt hun har lært meg og for den kjærligheten vi deler.
Susan og jeg har blitt velsignet med tre trauste sønner. Jeg er glad i dem og takker dem. Vår voksende lille familie omfatter nå også to rettskafne svigerdøtre og tre strålende, vakre og sjarmerende barnebarn. Når vi har anledning til å være sammen, er det en velsignelse å kunne få bare et glimt av familieenheten i evigheten.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for dere. Når jeg ser dere forsamlet her i Konferansesenteret og ser dere for meg i møtehus over hele verden, blir jeg velsignet ved deres trofasthet og hengivenhet til Frelseren. Da dere løftet deres hender lørdag, følte jeg sterkt deres støtte, noe som var høyst bemerkelsesverdig. Få av dere vet hvem jeg er, men dere vet hvem kallet kommer fra, og dere er derfor villige til å oppholde og støtte. Jeg takker dere og lover å gi hele min sjel og all min styrke til dette hellige arbeidet.
Jeg vil gå dit Herren og lederne i hans kirke vil at jeg skal gå, jeg vil gjøre det de vil at jeg skal gjøre, jeg vil forkynne det de vil at jeg skal forkynne, og jeg vil anstrenge meg for å bli det jeg bør og må bli. I Herrens styrke og ved hans nåde vet jeg at dere og jeg kan bli velsignet så vi kan klare alle ting.
Som en av de svakeste av de svake vitner jeg at Gud lever. Jeg vitner om at Jesus er Kristus. Han er vår Forløser og vår Frelser, og han lever. Og jeg vitner om at Jesu Kristi evangeliums fylde er gjengitt og hans sanne kirke er gjenopprettet på jorden i disse siste dager gjennom profeten Joseph Smith. Prestedømsnøkler og -myndighet og frelsende ordinanser finnes igjen på jorden. Ved dette prestedømmets kraft kan familier virkelig være sammen for evig. Mormons bok er Guds ord og sluttstenen i vår religion. Og, brødre og søstre, himmelen er ikke lukket. Gud taler – til oss som enkeltpersoner og til lederne i hans rike på jorden i de siste dager. President Gordon B. Hinckley er Herrens profet på jorden i dag. Jeg vitner om disse tingene og gjør det i Herren Jesu Kristi hellige navn, amen.