Jane Elizabeth Manning James

Jane Elizabeth Manning (ca 1822–1908) var ett av minst fem barn født av et fritt afrikansk-amerikansk par i Connecticut på en tid da de fleste svarte i USA var slaver.¹ Som ung voksen sluttet hun seg til New Canaan Congregational Church i 1841, men 18 måneder senere, vinteren 1842–43, ble hun og flere familiemedlemmer døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jane og andre i familien ønsket snart å slutte seg til de hellige i Nauvoo, så de reiste fra Connecticut til New York og planla å reise med både dampbåter og kanalbåter. De fikk imidlertid ikke billett på båtene på grunn av sin rase, så de måtte gå de resterende 1300 kilometerne. I Peoria i Illinois satte lokale myndigheter spørsmålstegn ved familien Manning som mulige rømte slaver, og forlangte papirer som beviste deres frie status. Rasisme var et hinder Jane skulle støte på resten av livet.

Da Jane kom til Nauvoo, utviklet hun snart et vennskap med Joseph og Emma Smith. Hun bodde sammen med dem og arbeidet i husstanden deres. En gang inviterte Emma Jane til å bli adoptert som barn inn i familien Smith ved en prestedømsbesegling.² Jane avslo fordi hun misforsto denne ukjente, nye praksisen, men hun trodde fullt og fast på Josephs profetiske rolle. “Jeg kjente profeten Joseph”, vitnet hun senere. “Han var den beste mannen jeg noensinne har sett på jorden … Jeg var sikker på at han var en profet fordi jeg visste det.”³

Gjennom samtaler med Joseph og hans mor, Lucy Mack Smith, lærte Jane mer om Mormons bok og dens oversettelse og fikk en forståelse av og respekt for tempelordinanser.

Jane giftet seg med Isaac James, en fri svart konvertitt fra New Jersey. Sammen med Janes sønn Sylvester forlot de Nauvoo i 1846 for å dra vestover sammen med de hellige. I juni det året ble Jane og Isaacs sønn Silas født. Året etter krysset familien slettene og kom til Saltsjødalen høsten 1847. Isaac og Jane fikk ytterligere seks barn, hvorav bare to levde lenger enn Jane. I likhet med andre tidlige nybyggere i Saltsjødalen, arbeidet Jane og Isaac hardt for å forsørge familien sin. Isaac arbeidet som arbeider og tidvis kusk for Brigham Young, og Jane tilvirket stoff, sydde og vasket klær, slik hun hadde gjort i Nauvoo.

Spenninger i ekteskapet førte til at Isaac og Jane ble skilt i 1870. Jane hadde senere et kortvarig, toårig ekteskap med en tidligere slave, Frank Perkins, men gjenopptok snart livet som alenemor og bestemor. Økonomiske behov og tre barns bortgang fikk Jane til å begynne i arbeid igjen. Hun laget og solgte såpe, mens to av sønnene leide seg ut som arbeidere. I 1890, etter at Isaac hadde vært borte i 20 år, vendte han tilbake til Salt Lake City, fornyet sitt medlemskap i Kirken og utviklet et vennskapelig forhold til Jane. Da han døde et år senere, ble begravelsen holdt i hennes hjem.

Gjennom alle livets vanskeligheter var Jane engasjert i sin tro på evangeliets læresetninger og verdsatte sitt medlemskap i Kirken. Hun ga penger til tempelbygging og deltok i Hjelpeforeningen og Unge kvinners nøysommelighetsforening.⁴ Jane opplevde Åndens gaver rikelig, herunder syner, drømmer, helbredelse ved tro og tungetale. “Min tro på Jesu Kristi evangelium”, skrev hun senere i livet, “er like sterk i dag, nei, den er om mulig sterkere enn den dagen jeg ble døpt.”⁵

Mellom 1884 og 1904 kontaktet Jane med jevne mellomrom Kirkens ledere – John Taylor, Wilford Woodruff, Zina D. H. Young og Joseph F. Smith – og søkte tillatelse til å motta sin tempelbegavelse og bli beseglet.⁶ På den tiden fikk ikke svarte siste dagers hellige menn og kvinner lov til å delta i de fleste tempelordinanser. I 1888 bemyndiget stavspresident Angus M. Cannon Jane til å utføre dåp for sin avdøde slekt.⁷ Kirkens ledere lot henne til slutt bli beseglet ved stedfortredere til Joseph Smiths familie som tjener i 1894, noe som var unikt. Selv om hun ikke mottok tempelbegavelsen eller familiebeseglingene i løpet av sitt liv, ble disse ordinansene utført på hennes vegne i 1979.⁸

Hun døde 16. april 1908, 95 år gammel, og var alltid en trofast siste dagers hellig. Deseret News rapporterte: “Ikke mange var mer kjent for tro og trofasthet enn Jane Manning James, og selv om hun var ydmyk og jordnær, hadde hun hundrevis av venner og bekjente.”⁹