“Be i tro”, kapittel 1 i De hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815-1846 (2018)
Kapittel 1: “Be i tro”
Kapittel 1
Be i tro
I 1815 var den indonesiske øya Sumbawa frodig og grønn etter regn som nylig hadde falt. Familier forberedte seg til den tørre årstiden som ventet dem, slik de hadde gjort hvert år i generasjoner, ved å dyrke ris i skyggen av en vulkan kalt Tambora.
Den 5. april, etter flere tiår i dvale, brølte fjellet til live og hostet opp aske og ild. Mange hundre kilometer unna hørte vitner noe som hørtes ut som kanonild. Små utbrudd fortsatte i dagevis. Så, på kvelden den 10. april, eksploderte hele fjellet. Tre ildsøyler skjøt opp mot himmelen og flettet seg sammen til en gigantisk eksplosjon. Flytende ild rant nedover fjellsiden og dekket landsbyen ved foten av fjellet. Virvelvinder raste gjennom området, røsket opp trær, og dro med seg hus gjennom hele området.1
Kaoset fortsatte hele natten og neste dag. Aske dekket kilometer av land og sjø, og noen steder var askelaget en halv meter tykt. Midt på dagen føltes som midt på natten. Urolig sjø brøt over strandlinjer og ødela avlinger og druknet landsbyer. I ukevis regnet Tambora ned aske, stein og ild.2
Eksplosjonen ga ringvirkninger over hele kloden i de påfølgende månedene. Spektakulære solnedganger trollbandt tilskuere verden rundt. Men de sterke og vakre fargene maskerte de dødelige virkningene asken fra vulkanen hadde mens den sirklet rundt jorden. Det kommende året ble været uforutsigbart og ødeleggende.3
Utbruddet fikk temperaturer i India til å falle, kolera drepte tusener og utslettet familier. I fruktbare kinesiske daler ble et vanligvis mildt klima erstattet av snøstormer om sommeren og regnfloder som ødela avlinger. I Europa ble matforråd utarmet, noe som førte til sult og panikk.4
Overalt lette folk etter forklaringer for den lidelse og død det merkelige været forårsaket. Ekkoet lød fra bønner og sanger fra hellige menn i hindutempler i India. Kinesiske poeter befattet seg med spørsmål om smerte og tap. I Frankrike og Storbritannia falt borgere på sine knær og fryktet at de forferdelige ødeleggelsene forutsagt i Bibelen var over dem. I Nord-Amerika forkynte prester at Gud straffet falne kristne, og ga advarsler for å oppildne religiøse følelser.
Over hele landet samlet folk seg til kirker og vekkelsesmøter, ivrige etter å lære hvordan de kunne bli reddet fra den kommende ødeleggelse.5
Tamboras utbrudd fortsatte å påvirke været i Nord-Amerika det følgende året. Våren vek for snø og dødelig frost, og 1816 ble deretter husket som året uten sommer.6 I Vermont, i det nordøstlige hjørnet av USA, hadde steinete åser i årevis frustrert en bonde som het Joseph Smith sr. Men det året, mens han og hans kone, Lucy Mack Smith, så avlingene skrumpe inn under de gjentatte frostperiodene, visste de at de gikk økonomisk undergang og en usikker fremtid i møte hvis de forble der de var.
Som 45-åring var Joseph Smith senior ingen ung mann lenger, og tanken på å begynne på nytt på ny jord var skremmende. Han visste at hans eldste sønner, 18 år gamle Alvin og 16 år gamle Hyrum, kunne hjelpe ham å rydde jorden, bygge et hus og plante og høste inn avlinger. Hans 13 år gamle datter, Sophronia, var gammel nok til å hjelpe Lucy med hennes arbeid i huset og rundt på gården. Hans yngste sønner, 8 år gamle Samuel og 5 år gamle William, begynte å bli mer til hjelp, og 3 år gamle Katharine og nyfødte Don Carlos ville en dag være gamle nok til å bidra.
Når det gjaldt den midterste sønnen, 10 år gamle Joseph jr., var det en annen sak. Fire år tidligere hadde Joseph jr. hatt en operasjon for å fjerne en betennelse i benet. Siden den gang hadde han gått med en krykke. Selv om benet begynte å føles sterkt igjen, haltet Joseph jr. med smerter, og Joseph sr. visste ikke om han ville vokse opp og bli like sterk som Alvin og Hyrum.7
Med visshet om at de kunne stole på hverandre, bestemte familien Smith seg for å forlate hjemmet sitt i Vermont og dra til et bedre sted.8 Som mange andre i området, bestemte Joseph senior seg for å reise til delstaten New York, der han håpet å finne en god bondegård han kunne kjøpe på kreditt. Deretter ville han sende bud på Lucy og barna, så familien kunne få en ny start.
Mens Joseph senior dro avsted til New York, gikk Alvin og Hyrum litt av veien med ham før de sa farvel. Joseph sr. elsket sin kone og sine barn inderlig, men han hadde ikke vært i stand til å gi dem mye stabilitet i livet. Uflaks og risikable investeringer hadde holdt familien fattig og rotløs. Kanskje New York ville være annerledes.9
Den følgende vinteren hinket Joseph jr. gjennom snøen sammen med sin mor, sine brødre og søstre. De var på vei vestover til en landsby som het Palmyra, i nærheten av der Joseph senior hadde funnet et godt stykke land og ventet på sin familie.
Siden ektemannen ikke kunne hjelpe til med flyttingen, hadde Lucy leid inn en mann som het herr Howard til å kjøre vognen deres. På reisen behandlet herr Howard eiendelene deres skjødesløst, og han gamblet og drakk bort pengene de betalte ham. Og etter at de slo seg sammen med en annen familie som utvandret vestover, sparket herr Howard Joseph ut av vognen slik at døtrene i den andre familien kunne sitte med ham mens han kjørte vognen.
Siden de visste hvor vondt det gjorde for Joseph å gå, prøvde Alvin og Hyrum flere ganger å stå opp mot herr Howard. Men hver gang slo han dem ned med skaftet på pisken sin.10
Dersom han hadde vært større ville Joseph antagelig ha prøvd å utfordre herr Howard selv. Hans skadede ben hadde forhindret ham i arbeid og lek, men hans sterke vilje oppveide for den svake kroppen han hadde. Før legene skar inn i benet og brakk av infiserte deler av beinet, hadde de villet binde ham fast eller gi ham brandy for å dempe smerten. Men Joseph ville bare at hans far skulle holde ham.
Han var våken og bevisst hele tiden, ansiktet blekt og dryppende av svette. Moren hans, som vanligvis var så sterk, hadde nesten gått i oppløsning da hun hørte hylene hans. Etter det følte hun antagelig at hun kunne tåle hva som helst.11
Mens Joseph haltet ved siden av vognen, kunne han se at hun ihvertfall tålte herr Howard. De hadde alt reist over tre hundre kilometer, og hittil hadde hun vært mer enn tålmodig med førerens dårlige oppførsel.
Omtrent 160 kilometer fra Palmyra gjorde Lucy seg klar til en ny dag på veien da hun så Alvin komme løpende mot henne. Herr Howard hadde kastet deres eiendeler og bagasje på veien, og var i ferd med å kjøre vekk med hestene og vognen deres.
Lucy fant mannen i en bar. “Så sant det finnes en Gud i himmelen”, sa hun, “er den vognen og de hestene, så vel som alle eiendelene sammen med dem, mine.”
Hun så rundt seg i baren. Den var fylt av menn og kvinner. De fleste av dem var reisende som henne. “Denne mannen”, sa hun og møtte blikket deres, “er bestemt på å ta fra meg ethvert middel jeg har for å kunne fortsette min reise, og forlate meg og mine åtte små barn fullstendig hjelpeløse.”
Herr Howard sa han allerede hadde brukt pengene hun betalte ham for å kjøre vognen, og han kunne ikke reise lenger.
“Jeg har ikke bruk for deg”, sa Lucy. “Jeg skal kjøre vognen selv.”
Hun forlot herr Howard i baren og lovet å forene barna sine med deres far, uansett hva som ville skje.12
Veien foran dem var sølete og kald, men Lucy Smith ledet familien sin trygt til Palmyra. Mens hun så barna klynge seg til sin far og kysse ansiktet hans, følte hun seg belønnet for alt de hadde lidd for å komme dit.
Familien fikk snart leid et lite hus i byen, og la planer for hvordan de skulle få sin egen gård.13 Den beste planen, besluttet de, var å jobbe frem til de hadde nok penger til en nedbetaling på et jordstykke i skogen like ved. Joseph sr. og de eldre sønnene gravde brønner, laget gjerdestolper og høstet inn høy for penger, mens Lucy og døtrene bakte og solgte paier, og lagde root beer og pynteduker for å forsørge familien sin.14
Mens Joseph jr. vokste, ble benet hans sterkere og han kunne lett gå gjennom Palmyra. I byen kom han i kontakt med folk fra hele regionen, og mange av dem vendte seg til religion for å tilfredsstille åndelige lengsler og forklare livets vanskeligheter. Joseph og familien hans tilhørte ikke noe trossamfunn, men mange av naboene deres tilba Gud i et av de høye kapellene til presbyterianerne, baptistenes møtehus, kvekerhallen, eller på leirplassen der omvandrende metodistpredikanter holdt vekkelsesmøter fra tid til annen.15
Da Joseph var tolv år, pågikk det religiøse debatter over hele Palmyra. Selv om han ikke leste så mye, likte han å tenke dypt om ideer. Han lyttet til predikanter i håp om å lære mer om sin udødelige sjel, men deres prekener fikk ham ofte til å føle seg urolig. De sa at han var en synder i en syndig verden, håpløs uten Jesu Kristi frelsende nåde. Og selv om Joseph trodde på budskapet og følte skyldfølelse for sine synder, var han ikke sikker på hvordan han kunne få tilgivelse.16
Han trodde at det å gå i kirken kunne hjelpe ham, men han kunne ikke bestemme seg for hvor han skulle tilbe Gud. De forskjellige kirkene kranglet uopphørlig om hvordan mennesker kunne bli fri fra synd. Etter å ha lyttet til disse argumentene en stund, var det foruroligende for Joseph å se folk lese den samme Bibelen, men komme til forskjellige konklusjoner om hva den betydde. Han trodde at Guds sannhet fantes der ute et sted, men han visste ikke hvordan han skulle finne den.17
Foreldrene hans var heller ikke sikre på det. Lucy og Joseph sr. kom fra kristne familier, og begge trodde på Bibelen og Jesus Kristus. Lucy gikk på kirkemøter og tok ofte med barna sine. Hun hadde vært på søken etter den sanne Jesu Kristi kirke helt siden hennes søster døde mange år tidligere.
En gang, etter å ha blitt alvorlig syk en tid før Joseph ble født, fryktet hun at hun kom til å dø før hun fant sannheten. Hun kunne føle en mørk og øde kløft mellom henne og Frelseren, og hun visste at hun var uforberedt på neste liv.
Mens hun lå våken hele natten, ba hun til Gud og lovet ham at hvis han lot henne leve, ville hun finne Jesus Kristi kirke. Mens hun ba, kom Herrens røst til henne, og forsikret henne om at hvis hun ville søke, så ville hun finne. Hun hadde besøkt flere kirkesamfunn siden da, men hadde fremdeles ikke funnet den rette. Selv om det føltes som om Frelserens kirke ikke lenger var på jorden, fortsatte hun å søke, i tiltro til at det var bedre å gå i kirken enn å ikke gå dit.18
Som sin hustru, hungret også Joseph sr. etter sannheten. Men han følte imidlertid at ingen kirke var å foretrekke fremfor en falsk en. Etter råd fra sin far, hadde Joseph sr. gransket Skriftene, bedt oppriktig og trodde at Jesus Kristus hadde kommet for å frelse verden.19 Men han fant ingen likhetspunkter i det han følte var sant, med forvirringen og spliden han så i kirkesamfunnene rundt seg. En kveld drømte han at predikanter som argumenterte, var som kveg som rautet mens de gravde i jorden med hornene sine. Noe som styrket hans bekymring om at de visste lite angående Guds rike20
Å se sine foreldres skuffelse når det gjaldt de lokale kirkesamfunnene bare forvirret Joseph jr. mer.21 Det angikk hans sjel, men ingen kunne gi ham tilfredsstillende svar.
Etter å ha spart pengene sine i mer enn et år hadde familien Smith nok til en nedbetaling på fire hundre dekar skog i Manchester, litt sør for Palmyra. Der, mellom jobber som innleid arbeidskraft, tappet de lønnetrær for søt sevje, plantet en frukthage, og ryddet jorder for å dyrke avlinger.22
Mens han dyrket jorden, fortsatte den unge Joseph å bekymre seg angående sine synder og sin sjels velferd. Den religiøse vekkelsen i Palmyra hadde stilnet, men predikantene fortsatte å konkurrere om konvertitter der og i hele området.23 Dag og natt betraktet Joseph solen, månen og stjernene som beveget seg majestetisk og regelmessig over himmelen, og han beundret den vakre jorden som var fylt av liv. Han betraktet også menneskene rundt seg, og undret seg over deres styrke og intelligens. Alt syntes å vitne om at Gud virkelig var til, og at han hadde skapt mennesket i sitt eget bilde. Men hvordan kunne Joseph nå Ham?24
Sommeren 1819, da Joseph var tretten år gammel, samlet metodistpredikanter seg for en konferanse noen få kilometer fra Smith-gården, og spredte seg utover landsbygden for å anspore familier som Josephs familie til å konvertere. Den suksess som disse predikantene fikk, bekymret andre prester i området, og snart var konkurransen om konvertitter intens.
Joseph gikk på møter, hørte på bevegende forkynnelse, og så konvertitter som ropte av glede. Han ønsket å rope med dem, men han følte ofte at han var midt i en ord- og meningsstrid. “Hvilket av alle disse trossamfunn har rett, eller er alle på villspor?” spurte han seg selv. “Hvis et av dem har rett, hvilket er det, og hvordan skal jeg kunne vite det?” Han visste at han trengte Kristi nåde og barmhjertighet, men når så mange mennesker og kirkesamfunn var i strid med hverandre om religiøse spørsmål, visste han ikke hvor han kunne finne det.25
Hans håp om å kunne finne svar – og fred for sin sjel – så ut til å gli vekk fra ham. Han spurte hvordan noen i det hele tatt kunne finne sannhet midt oppe i så mye støy.26
Mens han var på et møte, hørte Joseph en prest sitere fra det første kapitlet i Jakobs brev i Det nye testamente. “Men om noen av dere mangler visdom”, sa han, “da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse.”27
Joseph gikk hjem og leste verset i Bibelen. “Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg”, mintes han senere. “Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg.” Han hadde søkt i Bibelen før, som om den hadde alle svarene. Men nå fortalte Bibelen ham at han kunne gå direkte til Gud for å få personlige svar på sine spørsmål.
Joseph bestemte seg for å be. Han hadde aldri bedt høyt før, men han stolte på Bibelens løfte. “Be i tro, uten å tvile”, sa skriftstedet.28 Gud ville høre hans spørsmål, selv om de ble uttrykt på en klønete måte.